Bangla . Heidi

Banglaboden var på Lampeland.

2009-06-30T19:10:00.007+02:00

I begynnelsen av juni var Banglaboden til Buskerud KFUK-KFUM på tur. Alex og jeg stod på Lampelandmarken hele dagen i steikende sol og solgte duker, prikk-i-panna og engler. Det var koselig! Og vi tjente inn nesten 2000 kroner for YWCA of Bangladesh, juhu.

--

In the beginning of June the "Banglabod" (meaning Bangla shop) that Buskerud KFUK-KFUM took a little trip. Alex and I were standing in a trade fair at Lampeland the whole day in the baking sun selling table cloths, dots-on-the-forhead and little angels. It was nice! And we earned almost 2000 NOK for YWCA of Bangladesh, too - yay.

To hvite bruder.

2009-06-14T23:51:00.001+02:00

Angela, Shirleen og jeg var på windowshopping på Agape i Oslo. De fikk prøve hver sin kjole, og jeg leika brudefotograf! Har lagt ut bildene på den "nye", norske bloggen min: et innlegg med Angela, og et med Shirleen.

--

Angela, Shirleen and I went windowshopping at Agape in Oslo. They got to try on a wedding dress each, and I got to play wedding photographer! I put some of the pictures on my "new", Norwegian blog: one entry with Angela, and one with Shirleen.

Torsdag i bilder.

2009-06-12T00:00:00.004+02:00

Crew of 11th of June:
Heidi, still the tour guide, but with a bad hair day
Shirleen, the long-haired didi
Angela, the guinea pigs' friend
Kristin, the museum lover
Stine, still Heidi's best friend, and the chef with rice credibility

Onsdag i bilder.

2009-06-11T23:11:00.007+02:00

Crew of 10th of June:
Heidi, the tour guide and language nerd
Shirleen, the dancing didi who lost her passport (but got it back)
Angela, the sweetest girl ever
Stine, the assistant tour guide, Heidi's best friend and shopkeeper
Kristin, the Grandiosa expert who was happy to see Shirleen (and Angela) again
Ingvild, the bicycling smiley faced "hotel manager"

Endelig kom de.

2009-06-09T01:54:00.008+02:00

Fredag 5. juni var dagen da Angela og Shirleen fra Bangladesh KFUK kom til Norge seint på kvelden . De rakk akkurat dag to av Ungdommens Klimatoppmøte i Oslo, og etter at det var ferdig tok vi oss en liten tur rundt i sentrum. Søndagen blei delvis tilbrakt på Akershus festning og delvis på Teknisk Museum (skal skrive mer om både det og Klimatoppmøtet seinere..). Endelig kan jeg snakke bangla igjen! De siste fire jentene kommer om bare noen få dager. Gleder meg sånn til å se dem igjen (Mou, Diana, Yashika og Khuki).

--

Friday 5th of June was the day Angela and Shirleen from YWCA of Bangladesh finally arrived late in the evening in Norway. They made it just in time for the second and last day of the Youth Climate Summit in Oslo, and after the summit was finished we went for a little walk in the city center. Sunday was spent partly checking out Akershus festning and partly in the Norwegian Technical Museum (I'll write more about that, and also the summit, later on..). Finally I can speak some Bangla again! The last four girls are arriving in just a few days. I can't wait to meet them again (Mou, Diana, Yashika and Khuki).

Sari.

2009-05-11T12:07:00.000+02:00

Først tar man på seg en magekort, figursydd bluse, og så et langt og vidt skjørt med knyting i livet. Sistnevnte skal snurpes så hardt sammen at det nesten gjør vondt. Så skal man begynne midt foran og stappe den ene kanten på det 6 meter langet saristoffet ned i skjørtelinningen en runde rundt, før det skal brettes og foldes og surres, og til sist skal den resterende halvmeteren slenges elegant over venstre skulder. Sikkerhetsnåler er et must for "bideshis" som ikke er vant til å sprade rundt i lange stykker med stoff. Å ta på seg sari, nasjonaldrakta for kvinner i (blant annet) Bangladesh er en kunst. I går hadde jeg på meg min i en konfirmasjon, og fikk da hjelp av mora til mammas kollega, som er indisk. En liten del av meg er blitt bangladeshisk nå.

--

One puts on a short, tailored blouse, and then a long and wide skirt with a string in the waist. This string will be made so tight that it almost hurts. Then one starts to tuck the 6 meter long sari cloth in the skirt one round, before it is folded and wrapped around one's body, and at last the remaining half meter will be thrown elegantly over one's left shoulder. Safety pins is a must for "bideshis" that are not used to wearing long pieces of fabric. To put on a sari, the national dress for women in (among other countries) Bangladesh is an art. Yesterday I wore mine to a confirmation dinner, and got help from my mother's colleague's mother, who is from India. I am also part Bangladeshi now.

Neste gang jeg skal til Bangladesh tar jeg med meg Maia lillesøster! (Next time I am going to Bangladesh I'll bring my little sister, Maia!)

Hei, Norge!

2009-05-07T12:09:00.010+02:00

Hei, Stine bestevenn. (Hi, best friend Stine.)

Hei, Annette solett og Carin solett. (Hi, CfC Annette and CfC Carin.)

Vi delte våre erfaringer, sorger og gleder med de andre goCYerne. Nelly (på bildet), Ivee, Nune og Narik skulle snart dra hjem, mens Kristin, Birgitte, Martha, Vidar og jeg akkurat hadde kommet tilbake til Norge.. (We shared our experiences, sorrows and joys with the other goCYs. Nelly (in the picture), Ivee, Nune and Narik were about to go home, while Kristin, Birgitte, Martha, Vidar and I had just arrived in Norway..)

29. april blei jeg 20 år. (I turned 20 the 29th of April.)

Birgitte, Narik og Ivee på gressbakken utafor Haraldsheimen Vandrerhjem. (Birgitte, Narik and Ivee on the grass hill outside Haraldsheimen Hostel.)

Norge møter Bangladesh. (Norway meets Bangladesh.)

Beina var på norsk jord igjen.. (My legs were back on Norwegian ground..)

Nord-sør og sør-nord-deltakerne i goCY 08/09. (The north-south and south-north participants of goCY 08/09.)

Vi skilte lag som en sammensveisa gjeng atter en gang, med ny koordinator i spissen (Mia, helt til venstre). (We separated once again as a group, with a new coordinator (Mia, on the far left).)

Fredag 1. mai. (Friday the 1st of May.)

De norske goCYerne hadde ICWeekend sammen med alle landets tre ICY-grupper. (The Norwegian goCYs had ICWeekend with all three of the Norwegian ICY groups.)

Nune og Narik (se neste bilde) kom for å si hadet før de skulle dra hjem til Armenia. (Nune and Narik (see the picture below) came to say goodbye before leaving for Armenia.)

Vi hadde en liten ICY-grilling, men det var ikke så varmt at det gjorde noe.. (We had a small ICY BBQ, but the weather was not entirely on our side..)

Annette var der! (Annette was there!)

Utrolig kul bærbar grill. (A smart portable grill.)

På Café Marhaba med Mia og de norske goCYerne. (At Café Marhaba with Mia and the Norwegian goCYs.)

Birgitte og Martha leste aviser. (Birgitte and Martha were reading the paper.)

Mia og ektemannen hennes. (Mia and her husband.)

Hei, våren! (Hello, spring!)

Etter Haraldsheimen bodde vi i en leilighet i Frimanns gate. Det gjorde vi på forberedelseskurset i fjor også! (After living at Haraldsheimen we lived in an apartment in Frimanns gate. We lived in almost the same apartment during last year's preparation course, too!)

Gammelt og fremmed land.

2009-05-02T23:14:00.002+02:00

Det er rart å gå med trange bukser og å fryse sjøl om jeg har jakke på meg. Det er rart at det fortsatt er lyst ute klokka halv ni om kvelden. Jeg går rundt og føler meg som en fremmed person i mitt eget land. Spesielt på kveldene, siden jeg befinner meg i hovedstaden, når det er helt dørgende stille og ingen andre enn meg i gata. Jeg har fortsatt ikke vært hjemme, og jeg har fortsatt ikke møtt så mange av de jeg har savna.. På flyplassen kom det fem stykker (mamma, pappa, lillesøs og to venner) pluss hunden min og møtte meg etter den mest utmattende turen jeg noen sinne har vært med på. 21 timer med reising når man er sjuk var ikke den beste opplevelsen, men jeg blei mottatt med klemmer, norskeflagg og en plakat med "velkommen hjem!" på.

Etter mange avskjeder, mye stress og mye mental forberedelse, og en tilbakelagt debrief med alle de norske og sør-nord-deltakerne, står jeg nå midt oppi en tilværelse der jeg fortsatt prøver å innse at jeg er i Norge samtidig som mange vil høre om det jeg har opplevd i Bangladesh. Hodet mitt faller litt mellom to stoler. I morra drar de to siste hjem, og vi kommer alle til å være tilbake der vi starta. Noen drar tilbake allerede i høst, noen om et år eller to, og kanskje er det noen som aldri drar tilbake. Men å si at vi er tilbake der vi starta blir kanskje litt feil.. Vi er på en ny sti nå. Eller kanskje både på den gamle og på en ny samtidig?

--

It is strange to wear skinny jeans and to be freezing even though I am wearing a jacket. It is strange that the sun is still up at eight thirty in the evening. I am walking around feeling like an alien in my own country. Especially in the evenings, as I am in a fairly large city (Oslo), when there is absolute silence and no one in the street but me. I still haven't been home, and I still haven't met many of those I have missed.. At the airport I had five people (mum, dad, little sister and two friends) plus my dog waiting for me after the most exhausting trip I have ever made. 21 hours of travelling while being sick was not the nicest experience, but I was welcomed with hugs, Norwegian flags and a banner saying "welcome home!".

After a lot of goodbyes, a lot of stress and a lot of mental preparation is now over and done with, as well as a debrief with the Norwegian and the South-North participants I am now in a state where I am trying to come to terms with the fact that I am in Norway again, at the same time as others want to hear about my experiences in Bangladesh. I feel a bit stuck in the middle somewhere. Tomorrow the two last ones are heading home, and we will all be back at our own starting points. Some are goingback in a few months, some in a few years time, and some will perhaps never go back. However, "starting point" is a very misleading word.. We are on a new path now. Or perhaps on a new and an old one at the same time?

Team Bangla - dekha hobe!

2009-04-25T08:00:00.002+02:00

Team Bangla (Sam aka Nyhetsnerden, Heidi aka Informasjonsnerden og Kristin aka Balanse-i-diskusjoner-nerden) er sammen som goCY interns for siste gang i dag. Sam drar hjem litt seinere enn oss.. Kristin og jeg har tilbragt de siste dagene med å ha humørsvingninger, gjøre siste-liten-shopping, si hadet til folk og gi bort en hel haug med ting som vi ikke får med oss hjem. Jeg klarer ikke å skjønne at dette er siste dagen.. Jeg klarer det rett og slett ikke..

Team Bangla (Sam aka The News Nerd, Heidi aka The Information Nerd and Kristin aka The Balancing Discussions Nerd) is today together for the last time in Bangladesh as goCY interns. Sam is leaving a bit later than us.. Kristin and I have spent the last few days having mood swings, doing last-minute shopping, saying goodbye to people and giving away incredible amounts of stuff. I can't believe this is the last day.. I really can't..

Nest siste stopp: Chandpur.

2009-04-21T21:38:00.000+02:00

Først var jeg sammen med Joyce didi (nasjonal generalsekretær) og Brigitte fra Horyzon (Sveits). Til høyre går generalsekretæren i Chandpur KFUK, Papri didi. (At first I was with Joyce didi (national general secretary) and Brigitte from Horyzon (Switzerland). To the right is the general secretary of Chandpur YWCA, Papri didi.)

Lederen av en mikrokredittgruppe ønsker oss hjertelig velkommen. (The leader of a micro credit group gives us a warm welcome.)

Denne dama fikk hjelp av KFUK da jenta hennes var sjuk. (This woman got help from the YWCA when her daughter was ill.)

Joyce didi forklarer hvordan systemet med lån og sparing fungerer for det enkelte medlem. (Joyce didi is explaining how the system with loan and saving works for the members.)

Nysgjerrige barn, som alltid. Den forrerste gutten hoppa opp og ned.. (Curious children as always. The boy in the front was jumping up and down..)

På kvelden var det en høytidelig velkomstseremoni der vi blei plassert på stoler bak dette bordet. Alle måtte holde en takketale, og jeg holdt min på bangla! (In the evening they helt a reception for us where we had to sit on chairs behind this table. All of us had to give a thank-you-speech, and I held mine in Bangla!)

Mange flinke barn underholdt oss. (Many clever children entertained us.)

Joyce didi og Brigitte dro dagen etter, og jeg blei aleine som "bideshi" i Chandpur KFUK. (Joyce didi and Brigitte went the next day, and I was alone in Chandpur YWCA as a "bideshi".)

Bananblomst. (Banana flower.)

Jeg har glemt navnet på jenta til venstre, men det er hennes hus de står utafor. De to andre er Mili og Dipa. (I have forgotten the name of the girl to the left, but it is her house. The two others are Mili and Dipa.)

Jentas far og lillebror. (The girl's father and little brother.)

Lurer på hvilket flagg dette kan være.. (I wonder which flag this could be..)

Her bor Khuki (se lengre ned) sammen med lillesøstra Mili, storebror Steven, mamma Shimoli og pappa Bijoy. Huset ligger rett bak KFUK-bygget. (Khuki (see further down) lives here with her little sister Mili, big brother Steven, mother Shimoli and father Bijoy. The house is right behind the YWCA building.)

Dette er Jeri, min lille venn og Khukis hund! (This is Jeri, my little friend and Khuki's dog!)

Vi leiker ute etter møte i ungdomsgruppa. Dipa, Jumi og Shuma. (We are playing games outside after a meeting in the youth group. Dipa, Jumi and Shuma.)

Jenta som står er Khuki. Vi dro på båttur hele gjengen! (The girl standing is Khuki. We all went on a little boat trip!)

Alle jentene gav meg hver sin lille gave! Utrolig koselig! (Each girl gave me a small present! So sweet!)

Khuki med vind i håret. Vind på bangla er "batash". (Khuki with her hair blowing in the wind. Wind in Bangla means "batash".)

Chandpur er en havneby. (Chandpur is a port.)

Vinden, teen og balkongen.

2009-04-19T20:55:00.001+02:00

Jeg var rastløs, og tankene simpelthen nekta å reflektere mer rundt mine åtte måneder som goCY Intern. Jeg kom på hva Shimoli, Khukis mamma, sa om at hun lot tevann og te stå på bordet, og gikk barbeint ut av enda et av mine midlertidige soverom. Jeg lagde "lal cha chinni com" (svart te med litt sukker). Den svale kveldsbrisen kom inn gjennom vinduene og lokka meg ut på den lille balkongen, men siden strømmen fortsatt ikke hadde gått følte jeg ikke for å bli stående. Jeg ville være usynlig.. Så dermed satte jeg meg ned på gulvet, og så opp på de digre kokosnøttpalmene som svaia i vinden mot den svarte nattehimmelen. Jeg kunne høre folk som gikk nede i gata og prata, og nå og da en sykkelklokke fra en rickshaw, men ingen kunne se meg. Rapporten limte seg fortsatt fast til bevisstheten. Jeg drakk teen min, og så slo det meg.. På denne tida neste lørdag kommer jeg til å sitte på flyet hjem. Vekk fra Bangladesh.

Jeg får konstante påminnelser om at oppholdet mitt nærmer seg slutten. Sluttrapporten, emailene fra koordinatoren vår om hva som skal skje når vi er tilbake i Norge, avskjedsfesten som blei holdt forrige torsdag.. Men hjernen min er ikke med på notene. Jeg snakker bangla hver dag, jeg har på meg salwar kameez hver dag, jeg spiser med handa hver dag, jeg drikker kokt vann eller flaskevann hver dag, jeg sover med myggnetting hver dag.

Da Khuki tok meg med ut i ettermiddag prøvde jeg å fotografere alt jeg så med øynene mine. De kjempesvære vannmelonene på markedet, jernbanen med alle menneskene gående på seg, dammene.. Hu sa ikke så mye da vi satt på rickshawen. Da vi kom fram til KFUK etter å ha besøkt noen folk åpna hu døra til balkongen og plasserte meg på en stol. Hu henta en til seg sjøl også, og der satt vi en god stund. Khuki er en av totalt seks jenter som skal reise til Norge (Buskerud) på utveksling i juni. Jeg prøvde å kalle henne 'didi' (storesøster), siden hu er eldre enn meg. Men det var det ikke snakk om.

Jeg drakk teen min sittende på gulvet, aleine på balkongen på Chandpur KFUK. Jeg følte for å være nærme lydene, vinden som kommer fra den store elva, menneskene på vei hjem. Men de er ikke de eneste som har et hjem her. I dag sa Khuki følgende til meg: "Du er ikke noen bideshi (utlending). Du er en bangladesher."

--

I felt restless, and my thoughts simply refused to reflect more about my eight months as a goCY Intern. I remembered what Shimoli , Khuki's mother, had said about the tea being left on the table, and walked barefoot out of another one of my temporary bedrooms. I made "lal cha chinni com" (black tea with a bit of sugar). The cool evening breeze coming from the window made me go out on the little balcony, but since the electricity had not yet gone I did not feel like standing up. I wanted to be invisible.. So I sat down on the floor, and looked up to see the humungous coconut palms sway towards the black night sky. I could hear people walking in the street talking, and the occasional bell from a rickshaw, but no one could see me. The report was still in the back of my head. I drank my tea, and it hit me.. By this time next Saturday I will be on a plane taking me home. Away from Bangladesh.

I am constantly reminded of the fact that my stay is coming to an end. The final report, the emails from our coordinator about what we will be doing once we are back in Norway, the farewell party we had last Thursday.. But my brain is not taking it in. I speak Bangla every day, I wear a salwar kameez every day, I eat with my hand every day, I drink bottled or boiled water every day, I sleep with a mosquito net every day.

As Khuki was taking me out this afternoon I tried to photograph everything with my eyes. The huge watermelons in the fruit market, the railway with all the people walking on it, the ponds.. She did not say much as we were on the rickshaw. When we came back to the YWCA after having visited some people, she opened the door to the balcony and placed me on a chair. She got herself one, too, and we sat there for a while. Khuki is one of the six girls going to Norway (Buskerud) on exchange this June. I wanted to call her 'didi' (big sister) as she is older than me, but she refused.

I drank my tea today sitting on the floor, alone in the balcony at the YWCA of Chandpur. I felt like being closer to the sounds, the wind coming from the big river, the people walking home. But they are not the only ones that have a home here. Today, Khuki said to me: "You are not a bideshi (a foreigner).You are a Bangladeshi."

17 dager to go.

2009-04-08T18:48:00.003+02:00

Hvis du planla å dukke opp på Gardermoen flyplass 27. april med norskeflagg for å være velkomstkomité for Kristin og meg, må jeg bare beklage og si at du må endre planene dine. Det har seg nemlig sånn at British Airways, uten å si noe til oss, har lagt ned ruta mellom Dhaka og London.. Så nå flyr vi via Bahrain - et land jeg ikke engang visste at eksisterte. (For andre som ser ut som spørsmålstegn: her kan du lese på Wikipedia) Uansett, nå er situasjonen den at vi kommer hjem til Norge 26. april isteden, klokka 11. Dermed får jeg en fin og lang dag med jetlag på lillesøstra mi sin 17-årsdag.

Etter være-sjuk-og-deppa-turen til Nepal er jeg nå back in business i Dhaka. Det er masse som kommer til å skje før jeg drar fra Bangladesh, som for eksempel banglanyttår 14. april, møtet med de seks jentene som skal på utveksling til Norge i juni, evaluering, avskjedsfest.. Og så skal jeg ut av Dhaka minst en gang til før jeg drar. Å dra ut av Dhaka og se det virkelige Bangladesh er en av mine favoritting når det gjelder å være her, spesielt hvis jeg reiser aleine - det er absolutt den beste måten å møte folk på, og ikke minst er det mye lettere å bli kjent. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men så altfor liten tid til å gjøre dem..

Forresten (se nedafor), dette er måten de gjør byggearbeid på i Bangladesh. Menneskekraft er et stikkord. Dette foregikk rett utafor døra vår i Asad Gate - jeg tror de endelig har funnet ut at det er en god idé å putte kloakken i rør..

--

If you were planning to show up at Gardermoen Airport on the 27th of April with Norwegian flags to meet Kristin and me, I am sorry to say that you have to reschedule. Due to the fact that British Airways suddenly decided, without telling us, that the Dhaka-London flight has been removed, we now have a new departure date and are flying via Bahrain. I didn't even know it existed a country with that name.. (For others like me: here is an article on Wikipedia) Anyway, we are coming home on the 26th of April instead, at 11 am. So I'll have a nice day of jetlag on my little sister's 17th birthday.

After the being-sick-and-miserable Nepal trip I am now back in business in Dhaka. Lots of stuff is going to happen before I leave Bangladesh, like Bengali New Year on the 14th of April, a meeting with the six girls going on exchange to Norway this June, evaluation, reports, farewell party.. And I am going out of Dhaka at least once more before I go home. Being out of Dhaka and seeing the real Bangladesh is one of my favourite things with being here, especially if I go alone - that is really the best way to meet people and make friends. There are so many things I want to do, but too little time to do them..

By the way, this is the way they conduct construction work in Bangladesh. Manpower is a keyword. This was going on right outside our door in Asad Gate - I think they are finally putting the sewage in proper pipes underground..

Nye bekjentskaper.

2009-04-04T12:13:00.005+02:00

Skrevet 3. april på herberget til KFUK i Nepal.

Jeg har fått flere nye bekjentskaper i løpet av de siste fire dagene, og jeg har også stiftet nærmere bekjentskap med et par stykker jeg allerede kjente. For det første fikk jeg et nært møte med herr Gulv på nasjonalkontoret til Bangladesh KFUK da jeg prøvde å forhindre at jeg skulle svime av. Det viste seg at jeg var ganske dehydrert, men jeg kom litt mer til hektene igjen da jeg fikk møte herr O. R. Saltløsning. Altså, herr O. R. S. (la oss kalle han det fra nå av) er en grei kar som bare vil hjelpe deg å overkomme mageproblemene dine. Han inneholder både salt og sukker, og gir deg styrke, men er ikke spesielt snill mot smaksløkene. Derfor er det ofte lurt å søke hjelp hos frøken Sitron. Hun vil kunne dekke over hva enn det skulle være, og er således herr O. R. S. sin uoffisielle assistent.

Faktum er at man ikke kan bli værende i Bangladesh i mer enn tre måneder av gangen hvis man har turistvisum, og sannelig møtte jeg ikke herr Gulv, herr O. R. S. og frøken Sitron dagen før visumet mitt gikk ut. Jeg ville jo såklart fullføre utenlandsoppholdet som goCY Intern, og hadde allerede booka fly tur-retur Nepal for å søke om en måned til så jeg kunne bli i Bangladesh helt til jeg drar hjem 27. april.

Jeg var så glad da jeg 1. april kunne stupe i seng på KFUK i Katmandu, ettersom jeg følte meg rimelig sliten og svak etter reisa. Allikevel var jeg optimistisk på magen min sine vegne - jeg har nemlig tro på å fortelle kroppen at alt er ok, for så å la fru placeboeffekt gjøre jobben. Derfor avlyste jeg ikke avtalen med Marina (ungdomsdelegat for Røde Kors) om å spise middag. Til min skuffelse virka det imidlertid ikke som om forholdet mellom herr Toalett og meg blei nevneverdig svakere.. Magen min oppfordra meg tvert i mot til å ikke slippe ham av syne. Jeg hadde ikke annet valg enn å dra til den bangladeshiske ambassaden dagen etter for å rekvirere turistvisum for en måned, og måtte derfor gjøre et unntak, men etter at det var i orden var jeg flink jente og holdt meg inne på herberget sammen med herr Toalett.

Sjøl om jeg fikk god støtte av herr O. R. S. og frøken Sitron, tok jeg en endelig avgjørelse på at det intime forholdet som hadde utvikla seg de siste fire dagene mellom meg og herr Toalett måtte avsluttes, og det fortere enn svint. I dag fikk jeg en hyggelig herr Doktor til å se på saken, og han introduserte meg for herr og fru Antibiotika. Ved hjelp av dette snille, men aggressive ekteparet, håper jeg å ha slått opp med herr Toalett innen 24 timer. Jeg tror rett og slett ikke det er særlig lurt av meg å bli værende i et så usunt forhold.

--

Written on the 3rd of April at the YWCA hostel in Nepal.

I have gotten thoroughly aquainted with several persons during the last four days. Firstly, I got well aquainted with mr. Floor at the National office of Bangladesh YWCA on Tuesday as I had to lie on him for quite some time in order to prevent myself from fainting. Turns out I was dehydrated, and that is how I got to be aquainted with mr. O. R. Saline. Now, mr. O. R. S. (let us call him that for short) is a friendly guy who only wants to help you with overcoming your stomach problems. He contains both salt and sugar, and gives you strength, but is not particularly nice to your tongue, which is why you can seek help from ms. Lemon. She will cover up whatever bad thing that mr. ORS does.

Right. So, being on a tourist visa in Bangladesh keeps you from staying in the country for more than three months at a time, and as it happened I met mr. Floor, mr. O. R. S. and ms. Lemon on my second last day of valid visa. Because I wanted to finish my stay as a goCY Intern in Bangladesh, I had booked tickets for Nepal in order to get the last month I needed before my flight to Norway on the 27th of April.

Feeling pretty weak and tired, I was so happy to finally crash on the bed in the YWCA hostel in Kathmandu on the 1st of April. Being as optimistic as I am, I believe in telling your body that everything is fine, and that mrs. Placebo Effect will work everything out. Thus I did not cancel my plan to meet Marina (a Red Cross Youth Delegate) for dinner. However, my close relationship with mr. Toilet did not seem to weaken much - my stomach in fact urged me to not let him out of my sight. Still I had to go to the Bangladeshi Embassy to require a one month tourist visa yesterday, and made an exception for this, but after having gotten the visa I was a good girl and stayed put in the hostel with mr. Toilet.

Despite the great support received from mr. O. R. S. and ms. Lemon, I finally decided that having a close relationship with mr. Toilet for four days was more than enough. Something had to be done. I went to see a nice mr. Doctor today, and I hope that I am able to break up with mr. Toilet within 24 hours by the help of a couple called mr. and mrs. Antibiotics. I just don't think it is wise of me to stay in an unhealthy relationship like that.

Med et brak.

2009-03-29T19:44:00.001+02:00

Jeg hørte noe tidligere i dag som hørtes mistenkelig ut som regndråper, og da jeg titta ut døra i fjerde etasje så jeg at mine antakelser stemte. Ei av mashiene kom ned trappa akkurat da, og jeg utbrøt, "Mashi - brishti hoy!" ("Mashi - det regner!"). Til min store overraskelse lyste hun opp og smilte bredt, og så løp hun ut døra som ei lita jente som vil ut og plaske i søledammene.

Litt seinere stoppa det å regne, og jeg bestemte meg for å gå en tur ut. Mens jeg stod i kassa for å betale for 100 g valnøtter og en Bounty på Meena Bazaar, hørte jeg plutselig noe som hørtes ut som en middels stor bombeeksplosjon. Det viste seg imidlertid å være torden.. Regnet plaska ned som det bare kan gjøre i land som Bangladesh, og jeg løp for livet til nærmeste rickshaw. En av rickshaw wallahene hadde en gjennomsiktig plastikkduk som han pakka rundt meg, og jeg satt og smålo hele veien tilbake til gjestehuset på grunn av den latterlige mengden regn.

Jeg tror ikke jeg har verken sett eller følt regn siden november. Hør regnet, som det tromma på taket!

--

I heard something earlier today that sounded suspiciously like raindrops, and as I took a look out the door on the third floor, I saw that I was right. One of the mashis came down the stairs just then, and I said, "Mashi - brishti hoy!" ("Mashi - it's raining!"). To my surprise, she smiled and ran outside in excitement like a little girl eager to play in the puddles.

Later, the rain stopped, and I decided to go for a walk. While I was paying for 100 g of walnuts and a Bounty at Meena Bazaar, I suddenly heard something that sounded like a small bomb blast. Turns out it was thunder.. The rain came pouring down like it only does in a country like Bangladesh, and I ran for a rickshaw. One of the rickshaw wallahs had a plastic cover that he wrapped around me, and I was laughing all the way back to the guesthouse because of the ridiculus amounts of rain.

I don't think I have seen or felt rain since November. Hear how it was pounding on our roof!

Mursteinproduksjon.

2009-03-28T16:49:00.001+01:00

Mursteinsindustrien i Bangladesh sysselsetter 200 000 mennesker, og skal ikke undervurderes i så måte. Men uansett hvor mye jeg tenker på at det er bra folk får jobber, så ser jeg for meg de enorme skorsteinene, som rager like høyt over bakken som et fem etasjers hus. Man ser en hel skog av dem så fort man kommer ut av Dhaka sentrum og ser utover det flate landskapet. Bangladesh lider av mangel på stein. Derfor bruker de sand og gjørme til å lage murstein av, og disse brennes inni noen helt enormt digre ovner som kan holde temperaturer på 1000 grader celsius. Brenselet er tre, noe som det også er mangel på i Bangladesh, og ved å hugge trær mister man sjansen til å bøte på miljøtrusselen denne typen produksjon medfører på grunn av karbondioksidutslipp. Det går an å lese mer her.

Arbeiderne har heller ikke en ideell situasjon, da de jobber lange dager, puster inn mye støv og gjør tungt fysisk arbeid. Omtrent åtte måneder av året er det mange menn som drar fra landsbyene og familiene sine for å jobbe med å produsere murstein, og de resterende fire månedene der regntida legger beslag på Bangladesh, er de hjemme. Den tida de jobber bor de i spesielle arbeidshytter. Sikkerheten for disse hardtarbeidende mennene er heller ikke den beste - jeg har hørt skrekkhistorier om folk som faller ned i pipa og blir brent levende..

--

The brick producing industry in Bangladesh employs 200 000 people, and is not to be underestimated in that sense. However, no matter how good I think it is that people get jobs, I keep picturing these enormous chimneys that are as tall as five storey buildings. You can see a whole forest of them as soon as you come out of the Dhaka city center and gaze at the flat landscape. Bangladesh suffers from lack of rock, and therefore uses sand and mud to make bricks. These are burned in incredibly huge ovens that can hold a temperature of 1000 degrees Celsius. The fuel used is wood, which is also scarce in Bangladesh, and by cutting down trees you lose the chance of minimising the threat to the environment this industry poses because of large emissions of carbon dioxide. If you want to read more, you can do so here.

The workers' situation is not the best either, as they have to work long hours, they breathe in a lot of dust and the work is physically very tough. Approximately eight months a year, the men that work in the brick industry leave their families and stay in very simple houses near their workplace. The rest of the months, when the monsoon comes along, they stay with their family. The safety for these hard working men is not a priority - I have heard some terrible stories about people who fall down the chimneys and thus become burnt alive..

Grønnsaksmusikk.

2009-03-23T16:02:00.001+01:00

I Bangladesh har man en god del grønnsaker vi ikke dyrker eller får tak i i Norge. Denne grønnsaken heter "laou", og kan bli ganske stor. Derfor har noen laga en morsom sang der man synger om å lage et musikkinstrument av grønnsaken. Denne lærte jeg i Gopalgonj, og den går som følger..

In Bangladesh you find some vegetables that we don't grow or that is not avaliable in Norway. This vegetable is called "laou", and can grow quite big in size. Therefore someone has made a song where one sings about making a musical instrument of this vegetable. This song was taught to me during my stay in Gopalgonj, and it goes like this..

Trykk her for å høre meg synge (click here to hear me sing): "The laou song"

Shadher laou, banailo more boiragi

Laouer age khailam, dogaou khailam

Age khailam, go-o-o-o

Laouer age khailam, dogaou khailam

Laou diye banailam dugdugi (haire)

Laou diye banailam dugdugi

Shadher laou, banailo more boiragi

Laouer eto modhu, janego jadu

Eto modhu, go-o-o-o

Laouer eto modhu, janego jadu

Laou korlam, shonger shongi (haire)

Laou korlam, shonger shongi

Shadher laou, banailo more boiragi

Ami goya gelam, kashio gelam

Goya gelam, go-o-o-o

Ami goya gelam, kashio gelam

Shonge nay mor boshnobi (haire)

Shonge nay mor boshnobi

Shadher laou, banailo more boiragi

Oh, laou..

(Sorry if my pronounciation is bad, Ivee..)

Gopalgonj i bilder.

2009-03-23T10:34:00.000+01:00

Piknik uten matkurv og rutete pledd.

2009-03-15T09:23:00.003+01:00

Man tar to busser fulle av kollegaer og deres familier, og kjører ut til et pikniksted. (You take two buses filled with coleagues and their families, and drive out to a picnic spot.)

Du gir alle deltakerne, her representert ved Mukta i resepsjonen, så mye te (cha) og mat de orker. (You give all the participants, here represented my Mukta in the reception, as much tea (cha) and food they can drink and eat.)

Man sosialiserer seg, som Ranjita didi (hostelbestyrer) og Kristin her. (One socialises, like Ranjita didi (hostel manager) and Kristin do here.)

Man tar bilder sammen med folk man kjenner, som jeg gjør her sammen med Jennifer (lærer på National sin betalskole). (One takes pictures together with others, like I do here with Jennifer (teacher at National's pay school).)

Gruppebilder er også viktig. (Group photos is also important.)

Juliate, vår koordinator i Bangladesh (hun er ansvarlig for ungdomsaktiviteter og kurs/seminarer), og mannen hennes Ripon. (Juliate, our coordinator in Bangladesh (who is responsible for the youth and trainings/seminars), and her husband Ripon.)

Monisha didi's datter. (Monisha didi's daughter.)

Bina didi er som vanlig glad i å stå foran kameraet. (Bina didi loves to be in front of the camera as usual.)

At ungene har det gøy er også viktig, og Sam veit hva som må til. (The kids having fun is also very important, and Sam knows how to make it happen.)

De voksne ville også leike - her husker Rosalin didi (assisterende generalsekretær i Dhaka KFUK) med Kristin. (The adults also wanted to play - here Rosalin didi (assistant general secretary of Dhaka YWCA) is on the swing with Kristin.)

Organisert leik, både for barn og voksne:

Monisha didi (assisterende generalsekretær for Bangladesh KFUK) med datteren. (Monisha didi (assistand general secretary of Bangladesh YWCA) with her daughter.)

Palash, vår trofaste sjåfør, prøver seg.. (Palash, our faithful driver, gives it a go..)

Mannen til Monisha vil også prøve.. (Monisha's husband also wants to try..)

..og det blir mååål! (..and he scooores!)

Dadu ("bestefar") blir tulla med av Juliate og Nilima didi. (Dadu ("grandpa") is being tossed around by Juliate and Nilima didi.)

Jeg kom på 4. plass i denne leiken, som til slutt vinnes av mashi (nede i høyre hjørne). Rosalin didi har ballen. (I got 4th place in this game, that was won by mashi (down right corner). Rosalin didi has the ball.)

Ektemann-skal-pynte-kona-leiken.. (Husband-dolls-up-his-wife-game..)

Juliate ser fornøyd ut med resultatet. (Juliate looks like she is pleased with the result.)

Mami ("tante på morssiden"), Steven mamas kone. (Mami ("maternal aunt"), Steven mama's wife.)

Og så lo vi masse, da. (And last, but not least: we laughed a lot.)

Prodip dada, mikrokredittsjefen. (Prodip dada, the micro credit boss.)

Joyce didi, generalsekretæren for Bangladesh KFUK. (Joyce didi, the general secretary of Bangladesh YWCA.)

PS. YouTube er ikke lenger stengt, heldigvis - det tok bare en dag eller to før de åpna sida igjen. (PS. YouTube is now open for Bangladeshis again - it only took a few days before they removed the blocking.)

Jeg kommer ikke inn på YouTube.

2009-03-09T19:51:00.004+01:00

I dag bestemte den bangladeshiske regjeringa seg for å blokkere YouTube. Grunnen til denne (etter min mening en smule drastiske) sanksjonen er at noen lasta opp en video fra et møte mellom regjeringa, inkludert statsminister Sheikh Hasina, og det militære i Bangladesh. De snakka om mytteriet som skjedde i Bangladesh Rifles forrige måned. I følge en artikkel på BBC var noen offisere på ingen måte fornøyde med håndteringen av hendelsen, og de anklaga henne for ikke å ha knust opprøret med makt. Som jeg har nevnt i foregående blogginnlegg, prøvde Sheikh Hasina å løse det på en mer diplomatisk måte som innebar å snakke og forhandle med mytteristene samme dagen som opprøret starta. Allikevel fortsatte det dagen etter, og det spredte seg også til andre BDR-enheter enn hovedkvarteret i Dhaka.

Jeg syns retningen diskusjonen på dette møtet tok viser en skremmende utvikling for Sheikh Hasina og hennes Awami League-koalisjonsregjering, fordi det er tydelig misnøye innenfor militæret. (BDR var misfornøyde med arbeidsvilkårene sine, noe som var grunnen til at de starta skytinga, og nå er hæren misfornøyd med måten situasjonen blei takla.) Som man har sett i årene etter Bangladesh blei en selvstendig nasjon, har de militære kreftene hele tida prøvd å få innflytelse i politikken, noe som har skapt mye uro og negativ spenning i landet. Sånn som BBC-artikkelen beskriver innholdet i videoen, ser det ut til at militæret ikke verken respekterer eller stoler på Sheikh Hasinas evne til å foreta avgjørelser. Denne videoen avslører selvsagt veldig sensitiv informasjon som aldri skulle vært offentliggjort på et sted som YouTube (eller noe annet sted, for den del), og regjeringa har all mulig rett til å ivareta at nasjonens sikkerhet og interesser ikke blir ytterligere satt på spill. Når det er sagt, syns jeg allikevel å blokkere all mulig tilgang til YouTube er å gå for langt. Det burde holdt å simpelthen fjerne videoen og finne ut hvem som la den ut, for så å straffe den skyldige. Denne formen for reaksjon er sensur på relativt høyt nivå, og jeg er ikke enig i at det er nødvendig. Det er uvisst når blokkeringen vil bli oppheva.

--

Today, the Bangladeshi government decided to block YouTube. The reason for this (somewhat drastic, in my opinion) sanction is that someone uploaded a video from a meeting between the government, including Prime Minister Sheikh Hasina, and the military in Bangladesh. They were talking about the mutiny that happened in Bangladesh Rifles last month. According to an article on BBC some officers were not at all happy with the PM's handling of the incident, and they accused her of not crushing the rebellion by force. Like I mentioned when I wrote about this before, Sheikh Hasina tried to solve it in a more diplomatic way, by speaking and negotiating with the mutineers on the same day as it started. However, it continued on the following day, and also spread to other BDR units besides the Dhaka headquarters.

I think the driection this meeting took shows a scary development for Sheikh Hasina and her Awami League coalition government, because it is obvious that the army is not happy. (The BDR was not happy with their working conditions, which is why they started the shooting, and now the army is not happy with the way the situation was being handled.) As seen over the years after Bangladesh became an independent nation, the military has constantly tried to influence the politics, which has caused a lot of tension and unrest. As it is presented by the BBC article, the military does not respect nor trust Sheikh Hasina ability to make the decisions. It also describes how she was not able to speak without people interrupting her. This video of course reveals very sensitive information that should never have been uploaded to a place like YouTube (or anywhere else, for that matter), and the government has every right to make sure national security or unity is not jeopardised even more. Nevertheless, I think blocking YouTube is going too far. It would have been enough to simply remove the video and find out who did it so that this person could get punishment for what he or she did. This kind of action is sensorship on a pretty high level, and I don't agree that it is necessary. It is not certain when it will be possible for Bangladeshis to access YouTube again.

Det hvite flagget har blitt reist!

2009-02-26T14:34:00.003+01:00

The mutineers of Bangladesh Rifles (BDR) surrendered their arms this afternoon hours after Prime Minister Sheikh Hasina urged them to go back to barracks, apparently ending nearly a two-day battle.
Home Minister Sahara Khatun and Finance Minister AMA Muhith received the arms at the Pilkhana's BDR Headquarters.
White flags have been hoisted at the headquarters.

Les mer i The Daily Star (read more in The Daily Star): Mutineers surrender arms

Det har tatt helt av.

2009-02-26T13:58:00.006+01:00

Det har gått fra å være et lokalt opprør i Dhaka til å nærme seg en landsdekkende krise. Til tross for at en delegasjon fra Bangladesh Rifles (BDR) i går møtte representanter fra regjeringen for å snakke om mulig våpennedleggelse, førte ikke dette fram. I dag starta skytinga igjen i Dhaka rundt klokka 12 lokal tid, og det er kommet meldinger om at andre BDR-enheteri Bangladesh er i opprør også. Blant annet er det meldt om skyting i Sylhet og Chittagong. Soldatene i BDR krever bedre lønn, mer matrasjoner og mer ferie. De er misunnelige på de ordinære hærstyrkene, som får delta i FNs fredsbevarende styrker, noe det visstnok er en del penger i.

Nå ser ikke statsminister Sheikh Hasina annen råd enn å gå til drastiske tiltak. Via bangladeshiske TV-kanaler har folk som befinner seg innenfor en radius på 3 kilometer blitt råda til å evakuere husene sine, og det er stridsvogner i gatene. BDRs hovedkvarter i Dhaka er nå omringa av tusenvis av soldater og politifolk. Folk holder seg ellers innendørs - her på KFUK har vaktene ved porten vår fått beskjed om at jeg og Sam ikke får lov å bevege oss ut uansett hva, og Kristin sitter fortsatt fast i Comilla (som ligger et par timer unna med bil). Hele kontoret her på National skulle egentlig på den årlige pikniken i morra.. Den er avlyst.

Det er forskjellige tall som foreligger hva omkomne angår - de høyeste tallene sier omkring 100 mennesker, mens de laveste ligger på bare et par stykker. Da vi hørte om det første sivile dødsfallet i går blei både Sam og jeg opprørte - en rickshaw wallah.. Sannsynligvis en veldig fattig mann med en familie å fø på. Nå har de mista en far, en ektemann og pengene de antagelig trengte for å overleve. I tillegg dør BDR-soldatene - for hva? Dårlige arbeidsvilkår. For å hindre at mytteriet sprer seg ytterligere har man nå stengt av mobilnettet, melder NRK.

Mormor ringte for å spørre om jeg hadde det bra, og det har jeg. Mamma er også bekymra. Jeg er helt trygg der jeg er, og det er ingen grunn til å være redd for meg. Jeg er derimot redd for hvordan dette kan utvikle seg..

--

The situation has gone from being a local revolt in Dhaka to what I would almost refer to as a national crisis. In spite of the fact that a delegation from Bangladesh Rifles (BDR) yesterday met with government representatives to talk about a possible surrender of arms, this did not help. Today the shooting started again in Dhaka around noon local time, and there have been reports that other BDR units in Bangladesh have joined the violence. Shooting has occurred in some places, like for example Sylhet and Chittagong. The soldiers in the BDR are demanding higher salaries, better food rations and more holidays. They are envious of the army, which is allowed to participate in the UN peacekeeping forces and therefore gets more money.

Prime Minister Sheikh Hasina now sees no other option than to take more drastic actions. Via Bangladeshi news channels, people within a radius of 3 kilometres have been asked to leave their homes, and tanks are now driving in the streets. BDR's headquarters in Dhaka is now surrounded by thousands of soldiers and policemen. People in general are staying indoors - here at the YWCA the guards have been told not to let me or Sam go out no matter what, and Kristin is still stuck in Comilla (a few hours by car from here). The whole office here at National was supposed to have their annual picnic tomorrow.. But that has now been cancelled.

Different numbers are circulating in terms of casualties - the highest numbers say about 100 people, but the lowest say only a few. When we heard of the first civilian who died yesterdayboth Sam and I were very sad - a rickshaw puller.. Probably a very poor man with a family to feed. Now they have lost a father, a husband and the money they most likely needed to survive. Additionally, the BDR soldiers are dying.. For what? Bad working conditions. To stop the mutiny from spreading more, an official said that they have shut down the mobile network.

Grandmother called me on the phone to ask if I were ok, and I am. My mother is also worried. I am safe where I am, and there is no reason to be afraid. I, on the other hand, am afraid of what is going to happen next..

Read more:
Al Jazeera - Bangladesh mutineers face ultimatum
BBC - Bangladesh PM threatens mutineers

Det verste er over.

2009-02-25T13:31:00.005+01:00

A big Norwegian newspaper wrote about the shooting after I tipped them off, so I'm just commenting on the article.

Dagbladets nettutgave publiserte nettopp en artikkel om skytinga som foregikk på hovedkvarteret til Bangladeshi Rifles, etter at jeg tipsa dem. Morsomt at de skriver "Heidi (19) er midt i opptøyene i Bangladesh." når jeg ikke en gang har hørt et eneste skudd.. Jeg har kun sittet og lest nyheter. Men nå tror jeg det verste er over, ettersom The Daily Star rapporterer om samtaler mellom statsminister Sheikh Hasina og de opprørske soldatene. Opptøyene kom av vanskelige lønnsforhandlinger, noe Hastur/Kristian har kommentert i sin blogg. Får håpe det ordner seg nå, og at vi snart kan vandre rundt i Dhanmondi igjen (det er tross alt et av favorittstedene våre i Dhaka).

Mytteri i Bangladesh Rifles - NÅ.

2009-02-25T10:01:00.004+01:00

I skrivende øyeblikk er det åpna ild i nabobydelen, nærmere bestemt Rifle's Square i Dhanmondi der Bangladesh Rifles har sitt hovedkvarter. Bangladesh Rifles kriger nå med Bangladesh sin egen hær, og det hele har utvikla seg til å bli en veldig dramatisk situasjon der sivile også står i fare for å befinne seg på feil sted til feil tid. Så vidt jeg veit har en sivilperson allerede omkommet, og flere av soldatene (ryktene sier 11 stykker). Dessuten blir 60 personer holdt som gisler. Det starta med en konferanse med topplederne (nå gisler i konferansehallen) i Bangladesh Rifles, og i følge nyhetene var det hele planlagt nettopp på denne dagen da konferansen skulle holdes. Det har seg sånn at noen av de som jobber i Bangladesh Rifles får mindre betalt enn andre, og disse er veldig misfornøyde. Derfor bestemte de seg for å angripe dem som får mer betalt, og hele situasjonen er nå totalt ute av kontroll.

Hæren har prøvd, men forgjeves, å sikre området. De endte bare opp med å bli med i kampene, de også. I følge Al Jazeera retter de til og med våpnene sine mot sivile, som sannsynligvis nå er panikkslagne.. Det er også flere sivile sårede, i tillegg til den sivile som er drept. Nå har de endelig evakuert området, i følge BBC. Der leser jeg også at det kommer røyk fra bygningen der konferanserommet ligger.. Hva nå enn det betyr..

Jeg og Sam sitter på kontoret og er lost for words, mens vi leser på Al Jazeera og BBC.. Det er som om de har starta en liten borgerkrig her, rett utafor døra vår omtrent. Butikker har stengt, folk har dratt hjem fra kontoret, og de sier det vil bli portforbud seinere i dag.Vi er ikke i fare, siden det her skjer et lite stykke unna.. Samtidig. Det hadde ikke tatt meg mer enn en halvtime å gå dit. Kristin skulle egentlig ha kommet tilbake fra Comilla i dag, men Juliate ba henne bli. Det er ikke trygt ute i Dhakas gater nå.

--

As I am writing this, there is hevay fighting going on not too far away from here. More specifically, at Rifle's Square in Dhanmondi where Bangladesh Rifles has its head quarters. Bangladesh Rifles soldiers are now fighting the army, and the whole thing has turned into a very dramatic situation where civilians are at risk of being in the wrong place at the wrong time. As far as I know, one civilan has been killed, and some soldiers (rumour has it to be 11). Besides, 60 people are held hostage. It all started this morning, when the senior officers where having a meeting in the conference room (these are the hostages) at Bangladesh Rifles, and according to the news the whole thing was intended to be on the same day as this meeting. The background is that some soldiers are paid lower salaries than others, and these are very dissatisfied. For this reason they decided to attack those with higher salaries, and the situation is completely out of control.

The army has tried, but failed, to secure the area. They ended up firing their weapons as well. According to Al Jazeera they are even pointing their guns at civilians, that are probably panicing.. Moreover, several civilians have been reported injured, in addition to the one that was killed. They finally managed to evacuate the area, according to the BBC. There I also read that smoke is coming from the building where the 60 officers are held hostage.. Whatever that means..

Me and Sam are sitting in the office lost for words, while reading the news on Al Jazeera and BBC.. It's like they have started a small civil war here, right outside our door more or less. Shops have closed, people have left the office to go home, and they were speaking about a possible curfew later. We are not in danger, since all this is happening a short distance from here.. Nevertheless, it would have taken me around half an hour to walk there. Kristin was supposed to return from Comilla today, but Juliate told her to stay put. It's not safe in the streets of Dhaka today.

Read more:
Al Jazeera - Heavy gunfire in Bangladesh capital
The Daily Star - Mutiny at BDR HQ
The Daily Star - 1 killed, 16 hurt by stray bullets
BBC - Border guard mutiny in Bangladesh
The Daily Star - PM offers talk with rebel BDR soldiers

goCY 09/10.

2009-02-24T19:37:00.003+01:00

Et typisk scenario fra goCY-forberedelseskurs..

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg blei veldig glad da jeg leste mailen fra Mia, vår kjære nye koordinator på Global, der det stod at Fredskorpset vil støtte et år til med goCY! Riktignok skal det skje noen endringer, men jeg syns det nye opplegget høres veldig interessant ut (får nesten lyst til å søke et år til, hehe). Seks norske deltagere ønskes, og disse seks skal så sendes til henholdsvis Palestina, Sri Lanka og Kenya for å bli der i 8 måneder. Det vil også komme deltakere fra disse landene til Norge, og kanskje noen av dem kommer til å besøke et annet "Sør-land" (Fredskorpset snakker om Nord og Sør). Temaet er "fred og forsoning" denne gangen, i motsetning til mitt kull - vi har ikke noe spesielt tema. Hvis det sitter noen KM'ere eller ikke KM'ere der ute i 20-25-årsalderen som har lyst til å oppleve noe de aldri kommer til å glemme, så er dette noe å vurdere på lik linje med å søke på et år (til) med høyere utdanning eller en jordomseiling for den del. Det er noe helt unikt å bo i et land og lære om en kultur på denne måten - jeg blir ikke bare en outsider som betrakter hvor "annerledes og rart" alt er - jeg finner min egen plass i samfunnet og lever et liv sammen med menneskene som bor der.

Hvis du er interessert i å finne ut mer om goCY Intern-programmet til KFUK-KFUM Global, er det lurt å gå inn på Global sine nettsider og lese hva slags informasjon de har lagt ut der (blant annet om forventningene til deg som vil søke), og hvis du er ukjent med KFUK-KFUM-bevegelsen eller Global sitt arbeid er det lurt å kikke litt på det. Du trenger ikke være kristen for å søke, noe jeg er et bevis på. Søknadsfristen er 15. april, og søknadsskjemaet lastes ned på sida med info om goCY. Der finner du forresten kontaktinformasjonen til Mia også. Har du spørsmål? Jeg svarer gjerne, enten i kommentarfeltet eller på mail (heidi.idieh@live.no). Kanskje jeg møter deg på forberedelseskurs i august?

If anyone is wondering why I did not translate this, it is because I doubt that my blog is read by other English-speaking people besides my fellow goCYers. And you guys already know these things, I guess. If anyone still wants me to translate it, please leave a comment! The blog entry is about the fact that there will be another year with the goCY program, and it speaks to those who do not know much about it from before.

Khulna i bilder.

2009-02-18T18:23:00.000+01:00

Dette er Putul. Mora hennes har bestemt seg for at datteren skal bli lege når hu blir stor. (This is Putul. Her mother has decided that she is going to become a doctor when she grows up.)

Nysgjerrige unger i slummen. (Curious children in the slum area.)

Min utsikt fra rommet på KFUK. (My view from the room at YWCA.)

Fnisete skoleunger på betalskolen her på huset.. (Giggling students here at the pay school.)

Hver søndag gir KFUK gratis næringsrik mat til slumbarn. (Every Sunday, YWCA gives free nutritious food to slum children.)

Nazima, som er med i mikrokredittprogrammet. (Nazima, a micro credit member.)

Imponerende! (Impressive!)

Nayantara, også med i mikrokredittprogrammet. (Nayantara, also a member of the micro finance program.)

Sajju, min nepalesiske venn som jeg møtte på Chobi Mela, som kom på besøk. (Sajju, my Nepali friend whom I met at the Chobi Mela, that came to visit me.)

Alo mashi, som alltid smiler og tuller. (Alo mashi, always smiling and joking.)

Rina mashi, som har laga kjempegod mat til meg. (Rina mashi, who has been making very tasty food for me.)

På Valentine's Day dro vi på båttur. (We went on a boat trip for Valentine's Day.)

Chayti (og Keka i bakgrunnen), to av ungdomsmedlemmene. (Chayti (and Keka in the background), two youth members.)

Bloggurat (ignore this).

2009-02-18T16:26:00.002+01:00

Jeg har registrert meg på Bloggurat, gitt. (I have registered on a Norwegian blog page.)

Gi et lite vink, del 3.

2009-02-17T15:02:00.000+01:00

Slum.

2009-02-16T20:47:00.000+01:00

Folk har dårlige dager. Jeg har også dårlige dager. Dager da det er et ork å stå opp fordi du er trøtt og vil sove mer, dager da frokosten tvinges ned og håret lever sitt eget liv mens man fortvilt prøver å fikse litt på fasaden. Allikevel, et program er et program, og på mandag 16. februar stod det at jeg skulle besøke helseprogrammet til KFUK i Notun Bazar. Jeg dro med helseprogramansvarlig og regnskapsføreren (sistnevnte trengtes fordi banglaen min ikke er helt proff enda, og han er god i engelsk), og vi besøkte egentlig litt forskjellige opplegg som kjøres i slumområdet i Notun Bazar. Først prata vi med gratisskolebarn, så besøkte vi ei gravid dame, jeg intervjua til sammen tre barn som går på gratisskolen til KFUK, og så fikk jeg møte ei dame som virkelig har lykkes som medlem av mikrokredittprogrammet.

Det var mange fine opplevelser, men det jeg nok kommer til å huske aller best er gleden og entusiasmen til de barna jeg møtte i slummen. Det er verdens beste medisin mot kjipe dager: å la blikket hvile i deres plirende øyne, høre dem fortelle om hverdagen sin, se dem ta handa mi i begeistring for å vise meg stedet der de vanligvis leiker med vennene sine, og ikke minst høre dem si at de gjerne vil være venner med barna i Norge. Deres liv i slummen er lysår unna det livet de fleste norske barn lever.. De bor bokstavelig talt vegg-i-vegg med flere titalls folk, kloakken flyter åpent i ei renne mellom husveggen og den smale veien som går mellom husene, fluene fester i utildekkede bøtter og boller med mat, alle i familien må sove i den samme harde senga, og hver dag er en liten kamp. Men barn er barn, uansett hvor i verden man er. De leiker med venner, de krangler, de tuller og ler, og de er fulle av en entusiasme ingen kan ta fra dem.

--

People have bad days. I also have bad days. Days when getting out of bed is hard because you're tired and want to continue sleeping, days when the breakfast has to be forced down and your hair lives its own life while you desperately try to look like you actually spent some time in front of the mirror this morning. Despite this, a schedule is a schedule, and Monday the 16th of February my schedule said that I was going to visit the health program of YWCA in Notun Bazar. I went with the health program responsible and the accountant (he was needed for his English skills - my Bangla skills are not perfect), and we actually visited several different projects run in the area. The first thing we did was to speak with the free school children, after that we paid a pregnant woman a visit, and then I interviewed three students of the free schoolof YWCA. At last I got to meet a woman who has truly succeeded as a micro finance member.

I had many memorable experiences today. However, what I will remember the most is the joy and enthusiasm I saw in the slum children's faces. It is by far the best medicine for bad days: to look into their shining eyes, hear them talk about their daily lives, watch them grab my hand in exitement to show me the place where they usually play with their friends, and not to mention to hear them say that they want to be friends with the Norwegian children. Their lives in the slum are lightyears apart from the lives that Norwegian children lead.. There is no space between the houses other then the narrow road, the sewage floats thick and greyish between the house walls and the road, the flies feast on the food that is left uncovered in pots and bowls, the whole family share one hard bed, and every day is a small battle. Nevertheless, children are children, no matter where in the world you are, They play with their friends, they quarrel, they joke and laugh, and they are filled with an enthusiasm that nobody can take away from them.

Nazma, gravid i 7. måned, og datteren Prema på 4 år. (Nazma, 7 months pregnant, and her 4 year old daughter Prema.)

Lovlu, 8 år, spiller klinkekuler med sin beste venn. (Lovlu, 8 years old, is playing with marbles together with his best friend.)

Lovlu og vennen hans. (Lovlu and his friend.)

Jumur, 7 år, hopper paradis. (Jumur, 7 years old, is playing hopscotch.)

Kulsum, 8 år, gjør det samme. (Kulsum, 8 years old, is doing the same.)

Meg sammen med de to bestevenninnene. (Me together with the two best friends.)

Bake kake søte..

2009-02-16T19:08:00.001+01:00

Jeg prøver å være en skikkelig bangladame som lager rismel på gamlemåten. (I'm trying to be a real Bangladeshi woman that makes rice flour in the good, old-fashioned way.)

Den dama her har nok litt mer erfaring.. (This woman is probably a bit more experienced..)

Voilá! Kaker laga av rismel, kokos og noe annet søtt noe. Lett som en plett. På bangla kalles slike kaker for "pitha". (Voilá! Cakes made of rice flour, coconut and something else very sweet. Easy as pie. In Bangla, these cakes are called "pitha".)

Chobi Mela V.

2009-02-13T19:47:00.010+01:00

Visste du at en av verdens mest omfattende fotofestivaler foregår i Dhaka, Bangladesh akkurat nå? Den heter "Chobi Mela", og er nummer 5 i rekken av festivaler som har vært arrangert (den første i år 2000), derav romertallet. Temaet for årets festival er "frihet", og det er over 60 aktører som stiller ut sine arbeider. På festivalen har jeg fått gleden av å møte Tom "Freedomtrack" Hatlestad som kjørte hele veien fra Norge til Bangladesh i bilen sin og lagde utstilling på veien, jeg har overvært mange interessante foredrag og screenings, hørt Morten Krogvold holde foredrag (jepp, han var også i Dhaka) om sitt virke og møtt mange fotointeresserte og kule folk. - Ikke minst har jeg sett masse bra arbeider og fått inspirasjon. Under en litt mer kurios kategori kan jeg jo nevne at jeg på åpningsdagen plutselig fant meg sjøl foran kameraet til Channel 1.

Hver dag den første uka av festivalen var det kveldsopplegg på Goethe Institut, noe jeg virkelig gikk inn for å få med meg mest mulig av. Det førte også til mange seine kvelder på den elskede røde Mango Café (den ligger jo så beleielig til bare noen hundre meter unna). Tenk at jeg skulle få oppleve noe sånt i løpet oppholdet mitt her i Bangla? For øyeblikket sitter jeg på et gjesterom på Khulna KFUK og skriver dette, altså går jeg glipp av siste del.. Uansett - tusen takk til Drik og gjengen for at noe sånt kan bli arrangert i Bangladesh. De setter virkelig Bangladesh på verdenskartet i fotosammenheng.

--

Did you know that one of the world's largest photography festivals is going on in Dhaka, Bangladesh right now? Its name is "Chobi Mela", and it is the 5th one to be held since the start in 2000, thus the "V". The theme chosen for this year's festival is "freedom", and more than 60 people are exhibiting their work. In the festival I have had the pleasure of meeting Tom "Freedom track" Hatlestad who actually drove in his car all the way from Norway to Bangladesh while making his exhibition, I have seen a lot of interesting presentations and screenings, I have heard Morten Krogvold (yes, he was also in Dhaka) talk about his work as a photographer and also met many people with an interest in photography. - Not to mention that I have seen work by extremely talented people and gotten some inspiration. Something that may or may not be worth mentioning is that I, on the opening day, found myself standing in front of the video camera of the TV channel Channel 1.

Every day during the first week something was happening at the Goethe Institut in the evening, and I decided that this was something I would definately not miss out on. This also led to numerous late visits to the beloved and red Mango Café (it is situated only a short walk away from the Institut). Imagine that I actually would get the chance to experience something like this during my stay here in Bangla? At the moment I am sitting in a guestroom in Khulna YWCA writing this, which means that I am not able to attend the second half of the Chobi Mela.. Anyway - thank you so much, Drik and the gang, for doing something like this in Bangladesh. They really are putting Bangladesh on the world map in terms of photography.

Tom, som alltid var synlig i mengden. (Tom, that was always easy to spot.)

Fra en av de mange presentasjonene. (From one of the many presentations.)

Café Mango er stamstedet! (Café Mango is the regular place.)

Kristin (t.h.) og jeg møtte blant annet Clare, Sajju og Ahmad. (Kristin (left side) and I met Clare, Sajju and Ahmad.)

Det var her det skjedde. (This was the place to be.)

En av mine favorittbildeserier fra Chobi Mela V, som er laga av ei ung jente som bor i en flyktningerleir for palestinere i Libanon. (One of my favourite series from the Chobi Mela V was this one, made by a young girl living in a refugee camp for Palestinians in Lebanon.)

Emon + Nellie.

2009-02-09T16:05:00.007+01:00

Emon gifta seg med sin kjære Nellie i januar, og det må jo ikke gå upåaktet hen. Det starta med gaye holud 22. januar, og fortsatte med vielse og middag dagen etterpå. Greia med gaye holud og slike ting har jeg forklart før.

--

Emon married his beloved Nellie in January, and naturally I have to broadcast this to the world. The party started at the gaye holud on the 22nd of january, and continued with the marriage ceremony the day after. The deal with gaye holud and such things have been explained by me before.

Sist gang jeg blogga om giftemålstradisjonene i Bangladesh, nevnte jeg en del, men ikke alt. En av tingene jeg hoppa over var tradisjonen med at brudgommen (og hans familie/venner) må prute for å betale en god pris for bruden sin når han ankommer bryllupsmiddagen. Det er ikke noen stor og seriøs greie, kun for gøy (det er jo tross alt brudens familie som må betale medgift til brudgommens familie), og prisen overstiger sjeldent et par tusen taka. Emon slapp unna med bare 500, hvis jeg husker riktig.. Et skikkelig kupp! Argumentene fløy hovedsakelig mellom Emon og Nellies søster (i turkis sari), og når de endelig blei enige, slapp alle inn og vi hadde det kjempemoro.

Last time I blogged about the traditions of a Bangladeshi wedding, I mentioned a lot, but not everything. One of the things I left out, was the tradition where the groom (and his party) has to haggle for a suitable price for his bride when they arrive at the reception dinner. This is nothing serious, just a little fun "game" (after all, it is the bride's family who has to pay dowry to the groom's family), and the price is rarely higher than a couple of thousand taka. Emon got away with only 500, if I remember correctly.. Quite a bargain! The main dialogue was between Emon and Nellie's sister (in turquoise sari), and when they finally agreed, they all came inside, and we had a good time.

Bilder (pictures) © Kristin Hildre Rørvik 2009.

Tåkelandskap og sjal.

2009-02-04T00:02:00.000+01:00

Mennesker som bor under et tjukt lag av tåke, mennesker pakka inn i sjal med varme i blikket. Mennesker som samler seg i den lille byen sitt sentrum hver morgen i håp om å få noe arbeid, mennesker som bor i små slumområder langs jernbanelinja. Barn som leiker på skinnene. Ei dame travelt opptatt med å brodere på teppet sitt hver morgen når vi gikk den korte veien til generalsekretæren i Dinajpur KFUK for å spise frokost, andre mennesker fortsatt i dyp søvn etter nok ei natt sovende på bakken. Ingen pute, ingen madrass, kun jord eller betong.

Mikrofinansgrupper som samla alle stolene og benkene de kunne oppdrive så vi skulle få sitte, mens de sjøl satte seg på tynne tepper rett på bakken. Nysgjerrig stirrende øyne, latter. Stolte kvinner som ville vise oss husene sine.

Mangfoldige timer på et regiontog tilbake til Dhaka. Grønne jorder og bønder fyker forbi vinduet mitt, mennesker som stirrer på mitt utenlandske fjes hver gang vi stopper på en stasjon. Alt kan fåes kjøpt på veien, null problem – alle selgerne kommer inn i vognene med store kurver balanserende på hodet. En lunsj bestående av to kritthvite loffeskiver med en klatt giftigoransje syltetøy imellom.

(Jeg var på besøk i Dinajpur KFUK sammen med Mary, Bina og Kristin i januar.)

People living beneath a thick atmosphere of fog, people with shawls wrapped around their bodies and a warmth in their eyes. People gathering in the town center every morning hoping to get some work, people in small slums alongside the railway. Children playing on the tracks. A woman busy embroidering her blanket every morning when we were on our way to get some breakfast at the Dinajpur YWCA General Secretary's house, and other people still asleep after a night sleeping on the ground. No pillow, no mattress, just dirt or concrete.

Micro finance groups that gathered all their chairs and benches for us to sit on when we came to see them, while they sat down on some thin blankets on the ground. Peering eyes, laughter. Proud women wanting to show us their houses.

Numerous hours on a inter city train back to Dhaka. Green fields and farmers rushing by my window, people staring at my foreign face every time we stop. Everything can be bought along the way, no problem – all the people selling things enter the train with big baskets on their heads. A lunch of two pieces of snow white bread with a poisonous looking orange jam inbetween.

(I went for a visit to Dinajpur YWCA together with Mary, Bina and Kristin in January.)

Bhalo bangla bolte paren!

2009-01-26T21:39:00.002+01:00

Jeg tror aldri jeg har vært borti et folk, eller et land, som er så stolt av språket sitt som folk fra Bangladesh. Dette språket er fundamentalt forskjellig fra mitt eget, da det bygger på noe helt annet enn indoeuropeisk eller latin - nemlig sanskrit. Skriftspråket, som skrives "hengende fra linja" istedenfor oppå, og som ofte stokker om på vokaler og konsonanter så de ikke kommer i den rekkefølgen man uttaler dem, har jeg ikke orka å lære meg så mye av, men i høst gikk jeg på språkkurs for å lære å snakke. Vi terpa lydskrift og vokalendringer i verbbøying, og vi lærte hvordan vi skulle snakke forskjellig til små barn og til voksne. Vi i Norge har stort sett slutta å bruke de høflige formene "De", "Dem" og "Deres". Det er imidlertid en kunst å bruke høflige og ikke-høflige tiltalemåter riktig på bangla, for det hender ofte at de på kontoret kan finne på å bruke den ikke-høflige tiltalemåten til hverandre. Og når jeg, som som oftest er yngre enn de fleste CNG-sjåførene blir adressert med høflig verbending, er det fordi det ikke bare har med alder å gjøre, men også om man kjenner personen eller ikke. Skal ikke være lett, nei. Kultur og språk henger nøye sammen, noe som bevises av denne måten å bruke forskjellige former av samme ord til voksne, barn, venner og ukjente.

Ofte når jeg prøver ut min halvsnublende bangla på folk jeg aldri har møtt før, for eksempel en CNG-sjåfør eller en mann som selger frukt i en liten butikk, får jeg nesten garantert masse skryt for at jeg er så flink til å snakke. Denne rosen er somregel basert på at jeg klarer å si strofer som "Bananite jaben?" ("kjører du til Banani?"), "egaro number road" ("vei nummer 11"), "na, aro lagbe na" ("nei, jeg trenger ikke mer") osv. Og det er jo ganske tøft. Da sprekker ansiktene deres opp i brede smil, og de sier "ki bhalo bangla bolte paren!" ("så bra bangla du snakker!"). Standarden for hvor mye mannen i gata forventer at en utlending, en såkalt "bideshi" på bangla, kan si på deres eget språk er rimelig lav.

Jeg har mange ganger spurt meg sjøl hvor denne sterke språkpatriotismen kommer fra. For å finne svaret på det er jeg av den oppfatning at vi må skru tida tilbake til før 1971, før frigjøringa fra daværende Vest-Pakistan. Bangladesh har nemlig ikke eksistert som selvstendig nasjon i mer enn noen tiår. Da Bangladesh var en del av den islamske staten Pakistan og het Øst-Pakistan, etter delinga av India, vokste det etter hvert fram en gryende motstand mot at Vest-Pakistan blant annet krevde at folket som bodde i Øst-Pakistan skulle begynne å lære urdu på skolen istedenfor bangla. Det hele endte opp i en blodig borgerkrig mellom Øst og Vest. Øst-Pakistan vant under ledelsen av "Bangabandhu" Sheikh Mujibur Rahman som med denne talen (som han holdt helt uten manus) greide å motivere bengalerne til å ta opp kampen for selvstendighet, og med god hjelp fra India som kom til unsetning helt mot slutten av krigen. "Bangabandhu", som betyr noe sånt som "venn av Bangladesh", blei til slutt myrda av folk fra sin egen hær, og blir i dag omtalt av alle som "Father of Nation". Huset hans her i Dhaka har blitt omgjort til museum. Der har jeg med egne øyne sett blodflekkene på gulvet, og kulehullet i veggen som drepte mannen alle bengalere kan navnet på.

Jeg har også mange ganger spurt meg sjøl hvorfor jeg aldri har lært noe om denne krigen på skolen. Jeg kan ikke huske at vi fokuserte så mye på delinga av India heller. Det er mye spennende verdenshistorie som blir forbigått på bekostning av endeløs terping på 1. og 2. verdenskrig.. Uansett, jeg kjenner jeg nesten blir litt stolt over å kunne litt av dette språket som så mange har dødd for å beholde. 21. februar er en viktig dato for de fleste bangladeshere - denne dagen har blitt utropt av UNESCO som internasjonal morsmåldag etter at mange unge studenter blei språkmartyrer samme dag i 1952. Det eneste de krevde var at bangla skulle bli anerkjent som nasjonalspråk i Øst-Pakistan.

--

I don't think I've ever seen a people, or a country, that is as proud of its language as the people from Bangladesh. This language is fundamentally different from my own, since it developed from something else than Indo-European or Latin - namely Sanskrit. The written language, which they write "hanging from the line" instead of on it, and that often mix up vowels and consonants in such a way that they come in a different order than they are pronounced, I have yet to learn. However, last autumn I did a language course so that I could learn how to speak. We memorised phonetics and vowel changes in verb conjugation, and we were taught how to speak differently to children and adults. In Norway we have more or less stopped using the polite pronouns. In Bangla, however, I'd say it is an art to use polite and non-polite ways of adressing people the right way, because I often see that the people in the office use the non-polite forms between each other. And when I, that for the most part are junior to most CNG drivers, am adressed with a polite verb-ending, that simply happen because it is also about whether you know the person or not. Language is not supposed to be easy.. Culture and language are like brother and sister, which in this case is proven by the fact that one should differentiate between how one adresses adults, children, friends and strangers.

Normally when I try out my stumbling Bangla on people I've never met before, for example a CNG driver or a man selling fruit in a small shop, I am almost guaranteed to get praise for my ability to speak some Bangla. This praise is usually based on the ability I have to say some simple phrases, like "Bananite jaben?" ("will you go to Banani?"), "egaro number road" (Road number eleven"), "na, aro lagbe na" (no, I don't need anything else") and so on. And that is pretty cool. Their faces turn into big smiles, and they say "ki bhalo bangla bolte paren!" ("how well you speak Bangla!"). The standard of how much your average man expects a foreigner, a so-called "bideshi" in Bangla, to know of their language is relatively low.

I have often asked myself the question of where this strong language patriotism comes from. To find the answer I believe that we have to turn back the time to before 1971, before the liberation from what was then called West-Pakistan. You see, Bangladesh has not existed as an independent nation for more than a couple of decades. When Bangladesh was a part of the islamic state of Pakistan and was called East-Pakistan, after the dividing of India, a powerful resistance towards the dominating regime of West-Pakistan emerged. West-Pakistan demanded that people in East-Pakistan should learn Urdu in school instead of Bangla. This led to a bloody civil war between East and West. East-Pakistan won, under the leadership of "Bangabandhu" Sheikh Mujibur Rahman who with this speech (that he held without a manuscript) managed to encourage and motivate Bengalis to fight for independence, and with the help of India that came to their rescue towards the end of the war. "Bangabandhu", which means something like "friend of Bangladesh", was murdered by people from his own army, and is today spoken of as "Father of Nation". His house here in Dhaka has been turned into a museum. There I have seen the blood stains on the floor with my own eyes, and the bullet holw in the wall that killed this man that all Bangladeshis know the name of.

I have also numerous times asked myself why I never heard anything about this war in school. I can't remember that there was much focus on the partition of India either. There is a lot of intriguing world history that is omitted from the syllabus in favour of the first and second World War.. Anyway, I almost feel a bit proud myself to know how to speak a little of this language that so many died to keep. The 21st of February is an important day for most Bangladeshis - this day has been named "World Mother Tongue Day" by UNESCO after the incident in 1952 on the same date where a lot of students died as language martyres. All they demanded was that Bangla would be recognised as a national language in East-Pakistan.

In case you are wondering.

2009-01-17T19:12:00.004+01:00

"Men du.. Hva er det egentlig du gjør der nede?" Jeg tror det er en del som lurer på akkurat det. Ja, hva jeg gjør her nede i Bangla. Grunnen til at jeg ikke sa så mye om det i starten, er at jeg på daværende tidspunkt faktisk ikke visste så mye om hva jeg kom til å holde på med. Et av goCY-programmets kjennetegn er at deltakerens evner og talenter avgjør hva han eller hun kommer til å gjøre under utenlandsoppholdet på 8 måneder. Det er også det som i stor grad har påvirka hvilket land vi har kommet til, siden landene på forhånd gav beskjed til KFUK-KFUM Global om hva slags folk de ønska seg. Fra Bangladesh var kvalifikasjonslista lang og variert, men noe av det de ønska seg var en person som var glad i å skrive og å ta bilder, og en som kunne noe om Ten Sing. Disse to tingene er også viktige stikkord for det jeg driver med.

Jeg har til nå bidratt for å stable en Ten Sing-gruppe i Dhaka KFUK på beina, og vil gjerne prøve å støtte Savar Ten Sing på samme måte, siden de enda er i oppstartfasen. En stor oppgave som både Sam, Kristin og jeg jobber med er dessuten ei nettside for Bangladesh KFUK. Det har de ønska seg lenge. Min rolle i den sammenhengen er å være fotoansvarlig. Men en stor del av tida mi her i Bangladesh går mye på å sette seg inn i Bangladesh sin kultur og hva KFUK gjør for samfunnet - derfor er jeg til stadighet ute på små og store ekskursjoner til for eksempel andre lokale KFUKer rundt om i landet.

Jeg har nå tippa over den magiske "halvveisgrensa", og den siste tida vil nok bli annerledes enn sånn som det har vært til nå. Jeg har hele tida hatt base i Dhaka på KFUK-gjestehuset, men vil sannsynligvis dra til to KFUKer på egenhånd i februar og mars. Først til Khulna KFUK, og deretter Gopalgonj. Hva som venter meg der, er jeg enda ikke sikker på. Jeg tipper det blir en del jobbing med ungdom. Når jeg kommer tilbake fra Gopalgonj er det plutselig bare en måned igjen til jeg drar, og jeg kommer sikkert til å få panikk og begynne å gjøre alt det jeg enda ikke har rukket å gjøre. De første fire og en halv månedene har gått så fort..

--

"But.. What are you doing down there?" I think there are a few people wondering about that question. What I am doing here in Bangla, that is. The reason for my very late reply and for not writing about this four months ago, is that I actually didn't know very much about what I would be doing. One of the traits of the goCY programme is that the participants' abilities and talents determine what kind of tasks he or she will be given during the stay abroad for 8 months. That has also to a great extent influenced which country we were selected to go to, as the partnership countries told Y Global what kind of people they wanted on beforehand. The list from Bangladesh was long and varied, but some of the qualities they wanted included an interest of photography and writing, and experience from Ten Sing. These two are important keywords for what I am doing.

Up until now, I have been a part of starting a Ten Sing group in Dhaka YWCA, and would also like to support Savar Ten Sing in the same way, as the group is still very young. A big task that both Sam, Kristin and I work on is a webpage for YWCA of Bangladesh. They have wanted this for a very long time now. My part of it is to be the photo responsible person. However, a big part of my time here in Bangladesh is devoted to learing about the Bangladeshi culture and about YWCA of Bangladesh and their work. Thus I am often out on small or not so small excursions for example to visit a local YWCA branch outside Dhaka.

I have crossed the magic half-year-line now, and the time left will probably be different from what it has been so far. My base has been Dhaka and the YWCA guesthouse, but in February and March the plan is to go to Khulna and Gopalgonj. I don't know what those trips might bring with them, perhaps I will be working a lot with the youth. That's my hope, anyway. When I return to Dhaka after those two months, it is only one month left before my departure, and I'll most probably panic and start doing all the things I still have not done by then. The first four and a half months have passed so quickly..

Happyface!

2009-01-06T07:23:00.006+01:00

Det blei heldigvis nyttårsaften dette året også. Godt nyttår (ja, jeg veit jeg er seint ute)!

The new year came this time around, too. Amazingly enough. Happy new year (yes, I know I'm kind of late)!

Nepal gjennom linsa: Trekking.

2009-01-04T13:56:00.000+01:00

En liten organisasjon med et stort hjerte.

2009-01-04T07:23:00.005+01:00

Da jeg først kom til Nepal KFUK og møtte jentene og damene som bor der, skjønte jeg ikke helt hva som var greia. Jeg lurte meg grønn på hva alle sammen egentlig gjorde der, hva som brakte dem dit.. Jeg hørte litt om at ei av damene, hun som lagde frokost til oss hver morgen, hadde hatt en trøblete bakgrunn med en voldelig mann. Jeg snakka også med ei annen, som var den beste av dem alle i engelsk, og det virka som om hu hadde noen problemer hjemme. Jeg kunne på en måte skjønne at det var noe annet enn bare et hostel. Hvorfor dro ingen av jentene hjem til jul? Det skulle vise seg at alle hadde en vanskelig bakgrunn.

Nepal KFUK er en bitteliten organisasjon som blei starta i 1993. De har fått masse støtte og hjelp fra Bangladesh KFUK, og de har flere ganger dratt til Bangladesh for å lære av dem. I motsetning til Bangladesh KFUK har de bare denne ene bygningen, og den er heller ikke deres egen - de leier. Totalt sett har de rundt 200 medlemmer. Nå som jeg har bodd på et av gjesterommene deres og blitt bedre kjent med noen av de andre, har det begynt å demre for meg at disse jentene og kvinnene ikke "bare" bor der.. Huset der jeg hadde en seng å sove i er faktisk et krisesenter for kvinner.

Med tanke på kvinnesituasjonen er Nepal og Bangladesh ganske like. Det å få barn utefor ekteskap og å miste en ektemann er i begge landene katastrofalt. Familien til en jente som blir gravid uten å være gift vil mest sannsynlig kaste henne ut, og siden mange kvinner er husmødre får de store problemer hvis mannen drar fra dem eller dør. Da står man på bar bakke. Alkoholisme er et stort problem i Nepal, og antagelig er det mange kvinner som lider i stillhet mens mennene mishandler dem i fylla. Det er kvinner som har opplevd disse tingene som blir tatt i mot her på KFUK. De får snakke ut om problemene sine, de får et trygt sted å være, mat og en "ny familie". Alle som bor på krisesenteret hjelper til med de daglige tingene. Det går rundt på et vis, men Nepal KFUK har ikke allverdens med penger. De tjener litt på å ha gjester som meg, og på smykker og annet som noen av jentene og kvinnene produserer. Dessuten får de litt støtte fra forskjellige hold. For de andre medlemmene sine arrangerer de seminarer fra tid til annen, og de har også et opplegg med uformell utdanning for analfabete kvinner.

Gjennom et utrolig engasjement fra de tre kvinnene som driver organisasjonen og en sterk tro på at Gud støtter dem i jobben de gjør, klarer de å yte max med de få midlene de har. Nepal KFUK er kanskje en liten organisasjon, men de gjør en stor jobb for kvinnenes stilling i Nepal.

--

When I first came to YWCA of Nepal and met the girls and women who stay there, I did not really understand what the deal was. I really wondered about what all of them were doing there, what brought dem there.. I heard a little bit about one of the women, she who made us breakfast every morning, that she had been through some rough times with a violent husband. I also spoke to another girl, who was by far the most competent in English, and it seemed like she had some problems at home. I started to put two and two together, and realised that this place was not just a hostel. Why didn't any of the girls go home for Christmas? As it turned out, they all had difficult backgrounds.

YWCA of Nepal is a tiny organisation that was started in 1993. They have received a lot of support and guidance from YWCA of Bangladesh, and people from YWCA of Nepal have travelled to Bangladesh to learn from them. As opposed to YWCA of Bangladesh they only have this one building, and it is not even their own - they are renting it. In total they have about 200 members. Now that I have lived in one of their guest rooms and gotten to know some of the others, it has dawned on me that these girls and women are not "only" living there.. The house where I got a bed to sleep in is in fact a crisis center for women.

In terms of the situation for women Nepal and Bangladesh are quite similar. Having a child outside marriage and losing a husband are both catastrophical incidents. The family of a girl that falls pregnant without being married will most likely throw her out of the house, and because a lot of women are housewives depending on their husband's income, they face a difficult future if the husband leaves or dies. Suddenly these women stand alone. Alcoholism is a big problem in Nepal, and probably a lot of women are silently suffering while their drunken husbands are beating them up. It's women that have these kinds of experiences that are coming to the YWCA for shelter. They get to talk to someone about their problems, they get a safe place to stay, food and a "new family". Everyone who live at the crisis center help out in the daily life. It works out somehow, but YWCA of Nepal is not an organisation with a lot of money on their hands. They generate income by having guests like me, and by selling bangles and other things that are produced by some of the girls and women. Additionally, they get some finacial support from here and there. They arrange trainings and seminars for their other members from time to time, and they also have a program with informal education for illiterate women.

Through an amazing commitment from the three women who run the organisation, and a strong faith in God's support, they manage to make the most of what they have. YWCA of Nepal may be a small organisation, but they are doing a great job for the women in Nepal.

Hvem bryr seg om dyra?

2009-01-01T12:04:00.001+01:00

Skrevet 9. desember 2008:

Det å være vegetarianer i Bangladesh er som regel en smal sak. Det er bare å forsyne seg med ris, dhal og grønnsakscurry og unngå kylling, fisk og geit. Jeg er motstander av å drepe dyr for matens skyld, og det er en del av grunnen til at jeg har valgt å være vegetarianer. Det er som sagt ok å praktisere vegetarisme her, men de fleste bangladeshere stusser over at jeg ikke spiser kjøtt. Jeg får ofte en medlidende mine når jeg forteller det, og det er akkurat som om de håper at jeg skal forandre mening. Jeg har nå bodd på National i mer enn tre måneder. Allikevel må det ofte konstateres at, "ååh, ja, du er vegetarianer, ja.." av de som lager mat til oss. Det skal sies at jeg blir tatt godt vare på - jeg får masse forskjellige grønnsaker, men jeg har en følelse av at de syns jeg er litt merkelig. Kjøtt er jo noe man spiser fordi man har råd. Vegetarisme er sjelden et frivillig valg..

Dyra har en litt annen stilling i samfunnet i Bangladesh i forhold til hva jeg er vant med. De er definitivt et nivå under menneskene, etter hva jeg har observert så langt. Veldig få har kjæledyr - dyra blir ofte kun behandla som objekter man bruker til mat og andre ting. Jeg besøkte Dhaka Zoo her forleden, og sleit med samvittigheten for at jeg hadde betalt for å komme inn der. At jeg til og med hadde spist lunsj der inne. Noen av dyra hadde det aldeles ikke bra, og jeg kunne se en lengsel etter frihet i mange av apenes øyne. Strutsen (se bildet) hadde det tydelig ikke helt lett.. Den hadde plukka av seg masse fjær, og holdt på å plukke av seg flere mens vi så på. Dette er et tegn på stress og misnøye. Jeg så en svartbjørn med noe som så ut som eksem eller liknende på snuta si, og jeg så mange dyr med altfor små bur og ingenting å fordrive tida med annet enn å stirre ut i lufta. Hva slags liv er det? Den lille apen som er på tre av bildene var tydelig sulten - den tok opp et melonskall som var ferdigspist, og prøvde å skrape av de siste restene med tennene. Det tok imidlertid ikke mange sekundene før den kasta skallet fra seg igjen. I nærheten av tiger- og løveburene hang det en tung eim av råttent kjøtt, og fra det ene løveburet kom noen øredøvende, frustrerte brøl.

Det feires Eid i Bangladesh i disse dager, nærmere bestemt Eid al-Adha, hvilket betyr dyreofring. De siste par dagene har veiene krydd av muslimske menn med ei ku eller ei geit (gjerne flere geiter også) på slep. I dag, 9. desember, skal alle disse dyrene dø for Allah. De blir etter min mening drept på en veldig inhuman måte - halalmåten - der strupen skjæres over så dyret dør av blodtap. Det er helt surrealistisk at alle disse kuene og geitene må bøte med livet for festivalens skyld, og jeg finner virkelig ikke en måte å akseptere det på. Jeg respekterer islam som religion, men jeg får meg ikke til å akseptere ritualer som dette der uskyldige dyr må dø på grunn av religion. Jeg beklager. Og jeg gruer meg til å eventuelt måtte bevege meg ut i gatene, da folk gjør dette under alles påsyn. Blodet flyter i veikanten, rett og slett..

Jeg er over gjennomsnittlig glad i dyr. Jeg kan se et innslag på TV om mennesker som har det vondt eller blir drept, og jeg blir lei meg og trist, men det går fort over. Er det derimot et innslag om dyr - kanskje en hund som har drukna i en båtulykke, eller en søppelsekk med døde kattunger er funnet i en søppelcontainer - da blir jeg forferdelig lei meg, og går gjerne rundt og tenker på det lenge etterpå. Grunnen til at det gjør så mye større inntrykk på meg er fordi dyra våre har så utrolig stor tillit til oss, de stoler på at vi tar vare på dem. Og hva får de tilbake? Vi mennesker er i full gang med å ødelegge deres verden. Vi forurenser naturen, vi utrydder dyrearter, vi tvinger dem opp i et hjørne. Folk mishandler kjæledyra sine, de drar fra dem når de finner det for godt å tilbringe to uker på Kreta. Her i Bangladesh ser jeg så utrolig mange dyr som lider.. For det meste herreløse hunder som drikker kloakkvann og lever av det de finner på gata. Det er ingen som bryr seg om dem. Dyr er kjøtt, dyr er mat. Og ellers er de bare til bry for de fleste - har ikke Bangladesh mange nok munner å mette, kanskje, om de ikke skal begynne å bry seg om dyra også?

--

Written on the 9th of December 2008:

Being a vegetarian in Bangladesh is usually not a big obstacle. I just help myself with rice, dhal and vegetable curry, and avoid chicken, fish and mutton (goat). I don’t agree to kill animals for the sake of eating them, and this is also part of the reason for my choice. As I said, it’s ok to be a veggie, but a lot of Bangladeshis think that I am quite strange because I don’t eat meat. I often get a look of pity when I tell them, and I get the feeling that they are hoping for me to change my mind. I have lived here at National for more than three months now. Even so, the mashis and the chef that cook our food often have to state that, “oooh, right, you are a vegetarian..”, That being said, I feel very well taken care of – I get loads of different vegetables. The most probable reason behind their pitiful facial expressions is that meat is something you eat because you can afford it. Vegetarianism is rarely a voluntary choice..

The animals have another position in the Bangladeshi society than what I am used to. They are definitely placed on a level below humans, from what I have seen so far. Very few people keep animals as pets – usually the animals are simply objects used for food and other things. I paid Dhaka Zoo a visit not so long ago, and I battled with my conscience for paying the entrance fee. That I even bought lunch there. Some of the animals had terrible conditions, and I could see a longing for freedom in their eyes as I looked at the monkeys in their cages. The ostrich (see photo) was obviously not happy.. It had plucked a whole lot of feathers from its own body, and was still doing it right in front of our eyes. This is a clear sign of being malcontent for birds. I saw a black bear that looked like it had some kind of rash on its nose, and I saw too many animals with little space to live in and not much else to do but to just sit and do nothing. What kind of a life is that? The small monkey you can see on three of the photos was obviously very hungry – it grabbed a melon (SKALL) that had no more food in it, and tried to scrape out the little that was still left with its teeth. It did not take long, though, before it threw it away again. Around the cages for the tigers and lions, a heavy smell of rotting meat made me feel nauseous, and from one of the lion cages one could hear loud, frustrated roars.

The Eid festival is going on in Bangladesh these days, Eid al-Adha to be correct, which means sacrificing of animals. The last couple of days the roads have been full of Muslim men walking home with a cow or a goat (or a couple of goats). Today, December 9th, all these animals will die for Allah. In my opinion, they are killed in a very inhumane way – the halal way – where the throat is cut in order for the animal to die of blood loss. I find it totally surrealistic that all these cows and goats must be slaughtered for the sake of the festival, and I just can’t seem to find a way to accept it. I respect Islam as a religion, but I just can’t make myself accept rituals that include killing innocent animals because of religion. I’m sorry. And I dread having to walk outside in the streets, since the slaughtering is done in public. Blood is literally flowing in the street..

I care more about animals than the average person. I can look at a TV program about people that are in pain or that are killed in some accident, and I feel sad, but it passes quickly. If the program is about animals, however – perhaps a dog that drowned in a boat accident, or a bunch of kittens in a plastic bag found dead in a garbage container – I get really sad and gloomy, and often spend a lot of time thinking about it afterwards. The reason why these things make such a big impression on me is because our animals trust us to treat them well and care for them. And what are they getting in return? We are well on our way to destroy their world. We are polluting nature, we are exterminating species, we are forcing them into a corner. People mistreat their pets; they leave them when they suddenly decide to spend two weeks in Greece. Here in Bangladesh I see so many suffering animals.. Mostly stray dogs that drink sewage water and eat whatever they can find in the street. Nobody cares one bit about them. Animals equal meat, animals are food. Other than that, they are just in the way for most people – like Bangladesh doesn’t have enough people to feed if they’re not going to worry about animals as well?

Nepal gjennom linsa: bror og søster.

2008-12-29T11:06:00.000+01:00

Annerledesjul.

2008-12-29T05:42:00.022+01:00

Jula mi i Nepal starta med en norsk julegudstjeneste 4. søndag i advent. Den fant sted på den norske ambassaden, og heldigvis for meg var det en hjelpsom nepaleser på bussen som hjalp meg å finne veien dit. Jeg sang henført med på "Mitt hjerte alltid vanker" og "Deilig er jorden", og spiste Smørbukk og julekaker med stor takknemlighet samtidig som jeg skravla med andre nordmenn som befinner seg i Katmandu. Jeg møtte blant annet May Britt som bor her med familien, og jeg møtte Sigrun, Marianne og Kristin som også er utenlands med støtte fra Fredskorpset. May Britt var så snill å invitere meg på julemiddag hjemme hos dem på julaften. "Supert," tenkte jeg, "så blir det jul i år også!"

--

My Christmas in Nepal started with a Norwegian Christmas service the 4th Sunday of advent. It took place at the Norwegian embassy, and lucky for me a helpful Nepali guy on the bus helped me find the way. I sang the Christmas songs with all my heart, and ate Norwegian candy and Christmas cookies with great gratitude while speaking to other Norwegians that are in Kathmandu. Among others, I met May Britt, a woman that lives here with her family, and Sigrun, Marianne and Kristin that are also abroad by the support of Fredskorpset. May Britt was kind enough to invite me for Christmas dinner in her home on Christmas Eve. "Great, " I thought to myself, "the Christmas is saved!"

Å våkne opp på julaften til strålende sol, skrikende unger nede i hagen og et helt snøfritt landskap var (skal jeg være helt ærlig) litt deprimerende. Det var akkurat som en hvilkensomhelst annen dag i Nepal. Vannet i dusjen var fortsatt kaldt, og frokosten var den samme som den er hver dag. Det hang ingen julestrømpe på døra mi som hadde blitt betydelig tyngre i nattens løp, og ikke kunne jeg gremmes over at jeg måtte dra midt i "Tre nøtter til Askepott" for å synge med TenSing i kjerka. Men jeg møtte opp hos May Britt med familie presis klokka tre, klar for å få i gang noe som likna litt mer på julaften. Vi var en hel liten forsamling nordmenn der ute på verandaen som spiste julemiddag sammen. Alle var enige om at maten var kjempegod, og jeg spiste så mye dessert at jeg fikk vondt i magen. Akkurat sånn som det skal være. Lykken var imidlertid fullkommen da vi fikk servert kaffe, kransekake, kakemenn, pepperkaker og Freia melkesjokolade. Klokka seks dro alle på en internasjonal julaftengudstjeneste på British School.

--

Waking up on the 24th of December with the sun shining, crying babies in the garden and a snowfree landscape was (to be honest) a bit depressing. It was just like any other day in Nepal. The water in the shower was still cold, and the breakfast was the same as it is every day. No Christmas stocking heavy with candy was hanging on my door, and I could not be irritated by the fact that I had to leave in the middle of watching "Three nuts for Cinderella" because I had to go and sing with my TenSing group in church. However, I came to May Britt's place at exactly three o'clock, ready to get the Christmas started. We were a whole little congregation of Norwegians who were having Christmas dinner on their veranda. Everyone agreed that the food was very tasty, and I ate so much dessert that I got a stomach ache. Just like it should be. The real Christmas feeling, however, came upon me when it became dark outside, and we got coffee, Christmas cookies, gingerbread cookies and Freia milk chocolate. At six o'clock, everybody went to an international Christmas Eve service held at British School.

Dårlige utsikter til snø på julaften.. (No snow this Christmas..)

May Britt, som redda jula. (May Britt, who saved my Christmas.)

Første juledag tilbringes vanligvis hos mormor og morfar med kalkun, kaker og kaffe. I Nepal er 25. desember den store dagen, akkurat som i USA og mange andre steder, og den feires med kirken/menigheten som ramme. Sam og jeg blei invitert av Jyoti, ungdomskoordinator i YWCA, til å komme og se deres julearrangement. Det var en diger forsamling på mange tusen kristne nepalesere, og programmet fra scenen var veldig langt og fullt av kulturelle innslag og sang.

--

My Christmas Day is normally spent at my grandparents' house with turkey, cakes and coffee. In Nepal, the 25th of December is the big day, like in the USA and many other countries, and it is celebrated with the members of one's church. Sam and I were invited by Jyoti, the Youth Coordinator in the YWCA, to come and join their Christmas programme. Thousands of Christian Nepalis were there, and the programme on stage was very long and filled with cultural performances and singing.

Jyoti, ungdomskoordinatoren. (Jyoti, the Youth Coordinator.)

Samme kveld hadde jeg lyst til å teste en norsk juletradisjon på beboerne på YWCA, og jeg hadde skaffa melk, ris, kanel, sukker og smør for anledningen. Jeg hadde imidlertid ikke grøtris, noe som muligens påvirka resultatet en smule.. La oss bare si det sånn at hvis du skal lage julegrøt med vanlig ris bør du beregne en god del mer melk enn hvis du bruker grøtris. Eventuelt minske koketida. Men siden de fleste nepalesere er meget glad i ris, blei julegrøtprosjektet en suksess.

--

That same day I wanted to test a Norwegian Christmas tradition on the people living at the YWCA, and I had bought milk, rice, cinnamon, sugar and butter for the occasion. What I didn't have, however, was the special rice that we use for making rice porridge, and this might have influenced the result a tiny bit.. Let's just say that if you want to make rice porridge with normal rice you should use a lot more milk than if you are using the special rice. Or just shorten the cooking time. But since most Nepalis love rice, the "project make rice porridge" turned out to be successful.

Husmora var ganske skeptisk til maten. (The house mother was pretty sceptical to my cooking.)

Jula i år var en uvant opplevelse.. Men jeg hadde lyst til å utfordre meg sjøl litt, dytte meg sjøl ut av "komfortsonen" og prøve noe nytt. Det er klart at det var rart å ikke gjøre de vanlige tingene, se de vanlige programmene på TV og ha helt andre mennesker rundt meg. Jeg har virkelig oppdaga hvor mange tradisjoner jeg faktisk forbinder med jul, og hvor tomt det føles når jeg ikke kan ha dem her på andre sida av jordkloden. Mistenker at neste års jul kommer til å bli tidenes mest julete jul - nå har jeg litt å ta igjen!

--

This year's Christmas was a experience out of the ordinary. I wanted to challenge myself, to push myself out of mye "comfort zone" and try something new. Of course it was strange not being able to do the normal things, watch the normal programs on TV and being surrounded by totally different people. I have certainly discovered how many traditions I actually associate with Christmas, and how empty if feels if I'm not able to have them here, too, on the other side of the world. I suspect that next year's Christmas will be the most christmasy Christmas of all time - after all, I have some catching up to do!

Nepal gjennom linsa: Nagarkot.

2008-12-28T18:22:00.003+01:00

Namaste!

2008-12-28T08:02:00.009+01:00

Å være i Nepal og bo på YWCA er nesten som å være på hytta på fjellet uten strøm. Der man tenner stearinlys om kvelden, tuller seg inn i pledd og tar på to par med raggsokker, og spiller kort eller Ludo fordi det er lite annet å finne på. Dessuten får man lest ut en haug med bøker. I Nepal er det nemlig ikke noe kultur for å henge ute og finne på ting om kveldene, noe som har resultert i det utrolige faktum at jeg har blitt (forhåpentligvis kun midlertidig) a-menneske. Skummelt. På YWCA er det nemlig plent umulig å sove stort lengre enn til klokka åtte - det bor et betydelig antall jenter/damer der, og ei av damene har to tvillingsmåttiser som vræler og skriker til stadighet. Spesielt tidlig om morran. Dessuten har vel omtrent alle andre kommet seg ut av dyna i sjutida.

Samfunnet og måten ting fungerer på har relativt mye sammenheng med strømmangelen som rammer landet. Deres hovedkilde til elektrisitet er vannkraft, men når det knapt regner en gang i måneden og vannstanden i reservoarene er veldig lav (pluss at de sender strøm til India..) må nepaleserne finne seg i og prøve å gjøre det beste ut av 63 timers strømkutt i uka. Det vil si at vi ikke har strøm cirka 9 timer per dag. Alle får en timeplan over når strømmen kuttes, og den er forskjellig fra sted til sted. Har jeg lyst til å ta en (varm) dusj om morran er det for eksempel ikke alltid mulig, hvis strømmen (sånn som i dag) kuttes 4:30-10:30. Alle nepalesiske hjem bruker gass til å lage mat, og jeg har derfor muligheten til å varme vann og dusje ved hjelp av ei bøtte. Noen steder kan man allikevel få varmtvann uten strøm hvis man har skaffa seg et solcellepanel på taket.

Religion er et aspekt av Nepal som er veldig synlig. Majoriteten kaller seg hinduer, men mange er også buddhister. Det som er litt spesielt, er at selv om en person sier han eller hun er hindu, kan det godt hende at denne personen også feirer jul, og tar seg en tur i buddhisttemplet fra tid til annen. Religion er et løst begrep, med andre ord, og mange "mikser og matcher" for å få et livssyn de er komfortable med. Templer finnes over alt, og langs veien kan man ofte se små hinduistiske ofringssteder.

Ellers kan jeg nevne følgende stikkord: stappfulle busser/mikrobusser/tuk-tuker, "dyre" taxier, varme sjal, sokker i sandaler, dhal-bhat (ris og dhal), masse backpackerturister og fargerike, løse hippieklær, Himalaya, forurensing og en innevarme som er ikkeeksisterende.

--

To be in Nepal and stay at the YWCA is almost like being stuck in a cabin in the mountains with no electricity. You light candles in the evening, wrap blankets around your body to keep warm and put on two pairs of thick socks, and play cards or Ludo because there is not much else to do. Additionally, you manage to read a pile of books. In Nepal, there is no culture for going out and do stuff in the evenings, which has resulted in the fact that I have become (hopefully it's just temporary) an a-person*. That's scary. You see, in the YWCA it's impossible for me to sleep longer than 8 am - a significant number of girls/women live there, and one of them has two twin toddlers who cry and scream regularly throughout the day. Especially early in the morning. Besides, all the others are probably up by 7 am.

The society and the way things work is relatively closely connected to the lack of electricity that is now affecting the country. Their main power source is hydro power, but as it hardly rains once a month and the water level in the reservoirs are very low (..and they are shipping electricity to India) the Nepali people have to put up with and make the best of 63 hours of load shedding per week. Which means that the electricity is gone about 9 hours a day. Everyone gets a schedule for when the power will go off, and it varies from place to place. If I want to take a (hot) shower in the morning, I can't always do that if the power is cut 4:30-10:30 (like it was this morning). All Nepali homes use gas to cook food, and I can therefore still warm up some water and take a "bucket-shower". Some places people have got themselves solar panels that heat the water.

Religion is a very visible aspect of the Nepali culture. The majority are Hindu, but many are also Buddhist. What I find a bit peculiar, is that even though a person might say that he or she is Hindu, this person could also be celebrating Christmas and occasionally going to the Buddhist temple. In other words, religion is a loose term, and many people "mix and match" to get the kind of religion they feel comfortable with. Temples are located everywhere, and you can often see small Hindu temple-shaped sculptures along the way.

Other than that, I can mention some keywords: jam-packed buses/micros/tuk-tuks, "expensive" taxis, warm shawls, socks in sandals, dhal-bhat (rice and dhal), a lot of backpackers and colourful, loose hippie clothes, Himalaya, pollution and a non-excisting house heating system.

*A person who likes to go to bed early, and wakes up early in the morning.

Nepal gjennom linsa: Katmandu.

2008-12-27T10:14:00.010+01:00

Miljøskada.

2008-12-08T16:47:00.004+01:00

Jeg og Kristin har snakka litt sammen. Vi er nok på god vei til å bli banglamiljøskada. Etter åtte måneder i Bangladesh, kommer vi sannsynligvis til å..

- Snakke om folk som befinner seg rett ved siden av oss i god tro om at de ikke skjønner et kvekk av hva vi sier

- Spørre alle vi kjenner hvordan det går hver gang vi møter dem - flere ganger om dagen

- Invitere folk på fest, og på slutten samle alle sammen og holde en formell takketale der vi takker for alles tilstedeværelse

- Slutte å kalle folk ved navn, og heller si "søster", "bror", "tante" eller "onkel" uavhengig av om man er i familie eller ikke

- Leite etter damesetene på bussen

- Telle hvor mange damer det er i gatebildet, særlig om kvelden, og bli overraska over hvor mange som er ute og går

- Forvente at alle kommer løpende for å hjelpe oss hver gang vi står stille på gata i mer enn fem sekunder

- Føle oss usynlige og lite spesielle, og bli lei oss når ingen stopper oss på gata for å spørre hvor vi kommer fra

- Spørre alle som ser ut som utlendinger, "what is your country?"

- Forvente å få gave hver gang vi kommer på besøk til et sted

- Spørre forbipasserende syklister om de vil kjøre oss dit vi skal mot en betaling på cirka 1-2 kroner

- Gå rett ut på gata der vi bor for å vente på at en drosje kommer forbi

- Ta bilder av fremmede folk på gata og tro at det er helt ok, gjerne forvente at de stiller seg opp og smiler

- Ikke automatisk anta at gutter som leier/holder rundt hverandre er kjærester

- Bare spise med høyre hånd (uten bestikk såklart)

- Presisere at vi vil ha kald drikke, ikke normal, når vi er ute på restaurant

- Bli overlykkelige hvis vi får noe annet enn ris til middag

- Begynne å gå i løse bukser og lange tunikaer

- Leve etter banglatid (dvs. at timene bare deles i kvarter)

- Spise middag to ganger hver dag, og le av folk som spiser middag klokka fire

- Bli overraska hvis noen dukker opp til avtalt tid

- Bruke uttrykket "da jeg var i Bangladesh.." i annenhver setning

- Forvente å få utretta max to eller tre ting i løpet av en dag (å gå på postkontoret, shoppe, spise lunsj ute og besøke noen = umulig)

- Bli glad hver gang det er dopapir på doen

- Være veldig skeptiske hver gang det ringer noen med et nummer vi ikke kjenner fra før

- Være stolte hver gang vi går mer enn tohundre meter uten å bruke offentlig transport

- Snakke med sidemannen under foredrag og forestillinger

- Gå over veien uansett om det er masse trafikk og en midtdeler i midten

- Alltid ha med antibac i veska, og bruke det før hvert måltid

Og ikke minst: lure på hvor alle menneskene har blitt av..

Kristin and I have spoken a little, and we have found out that we are well on our way to become "environmentally damaged". After eight months in Bangladesh, we will probably..

- Talk about people that are standing right next to us without considering the fact that they might understand what we are saying

- Ask everyone we know "how are you?" every time we meet them - several times a day

- Invite people to a party, and at the end have a closing thank-you-speech where we thank everyone for coming

- Stop calling people by their names, and start saying "sister", "brother", "auntie" and "uncle" no matter if they are family or not

- Search for the ladies' seats on the bus

- Count the number of women walking on the street in the evening, and be amazed because there are so many of them

- Expect somebody to come and ask us if we need any help if we stand still on the roadside for more than five seconds

- Feel inivisble and less special, and become sad because nobody stops to ask us where we are from

- Ask all people that look like foreigners "what is your country?"

- Expect to receive a gift every time we visit a new place

- Ask bicyclers passing by if they would like to take us to our destination against a payment of 1-2 kroner

- Walk straight out on the street where we live and expect a taxi to come by

- Take pictures of strangers on the street, and expect them to pose and smile

- Not immediately assume that boys holding hands are together

- Eat exclusively with the right hand (without knife or fork, of course)

- Stress that we want cold drinks, not 'normal' when out on a restaurant

- Become overjoyed if something else than rice is served for dinner

- Start wearing baggy pants and oversized tunics

- Live by 'Bangla time' (only divide the hour in fifteen and fifteen minutes)

- Eat hot dinner twice a day, and laugh at those who eat at 4 pm

- Be very surprised if somebody shows up on time

- Use the expression "When I was in Bangladesh.." in every other sentence

- Expect to complete two or three tasks in a day at a maximum (to og to the post office, do some shopping, go out for lunch and visit someone's home = not possible)

- Be happy every time there is toilet paper in the bathroom

- Be very sceptical when someone is calling from a number we don't know

- Be proud everytime we walk instead of using public transport

- Talk with the person sitting next to us during lectures and presentations

- Walk carelessly accross the road in spite of heavy traffic

- Always carry antibac in our purse, and use it before eating anything

And, last but not least: wonder where all the people have gone..

Gi et lite vink, del 2.

2008-12-01T06:15:00.002+01:00

Old Dhaka.

2008-11-27T15:31:00.006+01:00

Om min hverdag.

2008-11-26T17:43:00.000+01:00

Her bor jeg! Dette er YWCA of Bangladesh, altså nasjonalkontoret. I dagligtale omtales bygningen som "National", siden det også finnes et Dhaka-kontor her i byen. Den fremste bygningen er i hovedsak kontor- og skolebygning, mens den som stikker litt fram bak er gjestehuset - mitt hjem. (This is where I live! YWCA of Bangladsh, the national office, often referred to as "National" (in order to prevent confusion, because there is also a Dhaka-office not too far away). The front building is mainly for the school and the office, while the one you can see sticking out behind it is the guesthouse. My home.)

Disse fire kvinnene representerer et fåtall av alle damene som jobber på National. De bedriver multitasking på høyt nivå - lager mat, rydder, vasker, koster gulvene, er "stuepiker" og vasker klær. For ikke å glemme at de fungerer som uhøytidelige banglalærere.. Vi kaller dem "mashi" - mammas søster på bangla. (These women make up a small portion of all the women working at National. They take multitaskng to another level: they cook, clean, keep everything tidy, sweep the floors, they are "chambermaids" and they wash our clothes. Not to mention Bangla teachers.. We call them "mashi" - mother's sister in Bangla.)

En del av kjøkkenet. (A part of the kitchen.)

Ei av mashiene som vasker gulvet i resepsjonen. (Mashi cleaning the reception floor.)

Jeg får nytt sengetøy og reine håndklær mer eller mindre hver dag. (I get fresh bed cloth and towels almost every day.)

Jeg drikker utrolig mye te! På bangla heter det "cha". Skal du drikke den på ekte banglavis, trenger du melk og masse sukker. (I drink incredible amounts of tea. In Bangla, tea is "cha". If you want to drink it the Bengali way, just use a lot of milk and sugar.) Står jeg foran porten til National og snur meg til høyre, ser jeg dette. (If I stand in front of the gate and turn to the right, this is what I see.)Her er utsikten mot venstre. Skiltet lyder "YWCA Nursery School". (This is the view towards the left. The sign says "YWCA Nursery School".)

Denne store banen er bare et steinkast unna, og her ser vi ofte guttegjenger som spiller cricket. (This big field is just a block away, and boys playing cricket is a common sight.)

Her pleier vi å stå når vi trenger CNG eller rickshaw. (This is where we usually stand when we need a CNG or rickshaw.)

Et av klasserommene på Heed Language Centre, der jeg går på banglakurs på tredje måneden nå. (One of the classrooms at Heed Language Centre, where I have been (and still am) taking Bangla classes.)

Kristin har tekniske problemer på Coffee World. (Kristin has some technical problems in Coffee World.)Jeg leser bangla i andre enden av sofaen. (I'm reading Bangla in the other end of the sofa.)

Man kjører der det er plass. (Where there is space, you can drive.)Dette kalles "frie veier" i banglaland.. (This is what we refer to as "free roads" in Bangladesh.)Jeg går med sandaler hver dag. (I wear sandals every day.)

Kristin også. (Kristin, too.)

Vi moeter mange tiggerbarn hver dag. (We meet a lot of begging children every day.)

Du har små frukthandlere.. (You have small fruit stores..)

..og store. (..and big ones.)

Du trenger ikke gå langt for å finne nyttige ting. (You don't need to walk far before you find useful things.)Café Mango, stamkaféen. (Café Mango, our regular place.)

En av mange små, overfylte altmuligbutikker langs veien som man kan ta seg en tur innom hvis man blir fysen på noe. (One of many small, jam-packed shops that one can stop by if feeling peckish.)

En følelseslada opplevelse.

2008-11-25T14:42:00.002+01:00

Jeg var i Khulna i begynnelsen av november for å oppleve en av mine bangladeshiske venner, Dipa, sitt bryllup. Jeg dro til og fra på egenhånd med buss, og bodde hos ei annen jente jeg kjenner fra fjordårets Jenteseminar - Mumu. Jeg trengte ikke å tilbringe mange minuttene i Khulna før jeg likte meg! Det var som en grønnere, mindre trafikkert og koseligere versjon av Dhaka. Mumu bodde sammen med den ene storesøstra, mora og hadde ellers mer eller mindre kontakt med hele resten av familien i løpet av en dag - alle bodde på samme sted, og alle kom som regel innom en tur og slo av en prat eller så på TV. De hadde en felles gårdsplass der alle hang opp tøy, henta ved eller bare møttes.

I went to Khulna in the beginning of November to attend one of my Bangladeshi friends’, Dipa's wedding. I took the bus both ways by myself, and stayed at Mumu's house. I didn't have to spend many minutes in Khulna before I realised that I really liked it. It was basically like a greener, less congested and more "cozy" version of Dhaka. Mumu lived with one of her big sisters and her mother, and the rest of their family (well, almost) also lived in the same place. This meant that they got a lot of other family members walking in and out every day just to talk or watch TV. The backyard was shared by everyone, and there they hung up their clothes for drying, fetched wood or just gossiped.

Når man gifter seg i Bangladesh er det to seremonier man arrangerer. Den første heter ”gaye holud”, ”gul kropp” på norsk, og innebærer at bruden og brudgommen har hver sin fest der familie og venner kommer for å smøre huden deres med et gult stoff. Gult står for uskyld og renhet i Bangladesh. Damene bør ha gul eller oransj sari, og siden jeg ikke hadde noen gul sari, fikk jeg låne. Mange av nabotantene kom for å se på og hjelpe til med pyntinga, så jeg trengte ikke bekymre meg for det faktum at jeg ikke har snøring på hvordan man kler på seg et seks meter langt tøystykke.

Det var masse folk som kom for å overvære Dipas gaye holud, og siden bryllup i Bangladesh som regel impliserer at bruden flytter ut av hjemmet (og inn i svigerfamilien sitt hus) så er det for mange en trist affære. Bengalere er utrolig følsomme folk, og når en person begynner å gråte setter hele hylekoret i gang.. Jeg kan ikke benekte at jeg følte meg en anelse ubekvem blant alle de gråtende og hulkende menneskene, og da Dipas far besvimte, føltes det ut som om jeg bare stod og betrakta en veldig dramatisk bollywoodfilm. Det er altså ikke så kunstig som man kanskje skulle tro. På en annen side – det er også en tradisjon at bruden skal gråte. Hvis hun ikke gråter og viser at hun er lei seg fordi hun skal flytte hjemmefra, kan hun bli kalt ”skamløs”.

Dipa blei plassert på en slags liten scene, og der satt hun mens alle etter tur kom opp til henne og smurte gul farge i fjeset og på armene hennes. Etterpå skulle man putte noe spiselig i munnen hennes. Det blei også dansing, og jeg blei halvveis ufrivillig dratt med av de andre unge jentene som var der. En sari som subber litt i bakken og teite gullsandaler som går opp i snøringa er ikke det letteste antrekket å danse i, men jeg skal innrømme at det var veldig gøy.

When you get married in Bangladesh there are two ceremonies you have to go through. The first one is called “gaye holud”, “yellow body” in English, which is a good description of what happens. The bride and the groom have separate parties where family and friends come to put yellow colour on their skin. Yellow is a colour for innocence and purity in Bangladesh. The women should wear yellow or orange sari, and because I do not have a yellow one, I borrowed. Numerous aunties from the neighboring houses came to see me and help out with the preparations, thus I didn’t have to worry about the fact that I don’t have a clue about how to put on a six meter long piece of cloth.

There were a lot of people coming to witness Dipa’s gaye holud, and since weddings in Bangladesh usually implicate that the girl leaves the home (and moves in with the in-laws), this is a sad happening for her family and herself. Bangladeshis are incredibly emotional, and when one person starts crying you’ll have a bunch of people breaking down in tears within thirty seconds. I can’t deny that I felt a bit uncomfortable amongst the crying and sobbing people, and when Dipa’s father fainted, I felt like I was watching a very dramatic Bollywood movie. Those movies are maybe not that unrealistic after all..On the other hand, it’s also a tradition that the bride should cry. If she doesn’t cry and show that she is very sad to leave her family home, then she risks being called “shameless”.

Dipa was put on a small “stage”, and as she sat there, everyone came up to her to give her the yellow colour and feed her with something. There is no Bangladeshi gathering without dancing, so I was persuaded into joining the other young girls to show my Bangla dancing skills. A sari that is a bit too long and golden sandals that tend to fall off do not make it much easier, but I admit that it was a lot of fun.

Selve bryllupsdagen starta med at bruden var 45 minutter forsinka. Hun måtte nemlig bli ferdig med den fire timers lange seansen i skjønnhetssalongen først. Jeg har en følelse av at det er mye mer vanlig her nede å komme for seint til ditt eget bryllup, og jeg har også en følelse av at de fleste visste de ikke trengte å være tidlig ute. Noen folk kom til og med midt i seremonien. Jeg tror ikke jeg kan huske en eneste gang i løpet av den drøye halvannen timen seremonien varte at brudeparet så hverandre i øynene. Dipa stod og så ned i bakken, og hennes framtidige mann så veldig alvorlig ut og så rett framfor seg. Kort sagt, de så veldig sjenerte ut. Dette var ikke et arrangert ekteskap, som jeg har nevnt før.

Da de endelig hadde blitt erklært rette ektefeller (null kyssing..), gikk vi til et samlingssted rett I nærheten. Der spiste vi middag, og så dansa vi litt mer, før det var tid for avskjed. Jada, på samme dag som bryllupet står skal bruden flytte hjemmefra. Som du kanskje allerede har gjetta, blei det enda mer gråt og tenners gnissel på dette tidspunktet, og Dipa hulka ”Jabo na! Jabo na!” (= jeg skal ikke dra!)..

The wedding day started out by a 45 minute delay because the bride had to be finished in the beauty parlour. I have a feeling that it is much more common here to be late for your own wedding, and I also have a feeling that most people knew they didn’t have to be there on time.. Some people even came in while the ceremony was going on. During the 90-something minutes of the church ceremony, I don’t think I can recall one single time where Dipa and her husband-to-be looked each other in the eyes. She always kept her eyes on the floor, and he always looked very serious and straight ahead. In short, they both looked very shy. This was not an arranged marriage, as I told you before.

When they finally had become husband and wife (no kissing..), we went to a community center close by. There we had dinner, and then we danced some more, before it was time to say goodbye. Yes, on the very same day as the wedding takes place, the bride has to leave. As you probably have guessed, there was even more crying than the previous day, and Dipa kept saying, "Jabo na! Jabo na!" (= I won't go!)..

Det ulne dyret.

2008-11-17T19:02:00.003+01:00

Jeg hadde ikke noe bedre å gjøre enn å stå og glane, for jeg venta bare på bilen som skulle plukke meg opp. Sola skinte ned på meg med støvete, gule solstråler, og fortauet på motsatt side av gata så ut til å være folketomt.. Men når jeg så bedre etter, så jeg et lite, ullent dyr som lå der og hvilte hodet på bakken. Det så veldig svakt og slitent ut. Jeg så meg rundt, og oppdaget at ingen andre enn meg la merke til dyret. Det føltes i alle fall sånn. Det virka så ensomt, der det lå..

Jeg kryssa gata for å se nærmere på dyret. Koknklusjonen min blei at det så nesten dødt ut. Hyssingen som det var bundet fast i hadde gnagd vekk mye av ulla rundt halsen, og foran på bakken stod det ei bøtte med tørrfôr. Ikke noen vannskål. Jeg satte meg på huk, og begynte å klappe den lille sauen på hodet. Ulla var tjukk og sammenfiltra - ikke mjuk sånn som saueull vanligvis er. Etter hvert som jeg fortsatte å klappe den, åpna den øynene litt etter litt. Den løfta hodet, og jeg skjønte at den ville ha meg til å fortsette. Jeg tror jeg så takknemlighet i øynene på den. Der satt jeg ved siden av sauen, mens handa mi fortsatte å stryke den over kinnet og på halsen, til telefonen ringte. Det føltes så grusomt å bare la den ligge der.. Enten var den veldig tillitsfull, tenkte jeg, eller bare altfor svak til å orke å bry seg.

I found myself gazing accross the street, as I had nothing better to do but wait for the car that was supposed to pick me up. The sun was glaring down at me with it's dusty yellow sunrays and the pavement on the oppsite side of the road appeared to be deserted.. However, when I looked again, I saw a small, woolly creature laying there with it's head resting on the ground. It appeared weak and tired. I looked around, and no one else but me noticed it. At least it felt that way. It seemed to be so lonely..

I went over to it to have a closer look. Indeed, it was almost as if the sheep was dead. It was tied to a string that had been shaving away the wool around it's neck, and in front of it stood a bucket with some dry food. No water. I bent down, and started patting the head of the little sheep. The wool was thick and tangled, and not soft like the wool of a sheep normally would be. As I kept on patting it, the sheep opened it's eyes a little bit. The head rose slighltly, and I could tell that it wanted me to continue. I think I saw some gratefulness in it's eyes. I just sat there beside it, stroking it's cheek and neck, until my phone rang. It felt so awful having to leave the sheep behind.. Either it was very trusting, I thought, or simply too weak to care.

Stalk me.

2008-11-13T19:04:00.005+01:00

Hvis bloggen din bor på Blogger, og du har lyst til å vite om når jeg oppdaterer, er det veldig lett: du bare følger den ved å klikke på "FØLG DENNE BLOGGEN" under "MY READERS." Lett som en banglaplett!

If your blog lives at Blogger, and you want to know when I update my blog, it's a very easy solution: you simply follow it by clicking "FØLG DENNE BLOGGEN" below "MY READERS." Easy as pie!

Baffa?

2008-11-13T14:09:00.005+01:00

Det er noen sånne fundamentale, uskrevne regler som en bare ser seg nødt til å tilpasse seg til når en kommer til en ny kultur. Jeg føler nå for å drive litt folkeopplysning om emnet sett med norske øyne i Bangladesh. Hvis man ikke innordner seg eller finner ut av noen av disse tingene tror jeg ikke man kan regne med å komme "under huden" på en kultur, og det er jo nettopp det vi goCYere prøver å oppnå. Vi observerer, spør folk, lærer oss morsmålet deres, kler oss som dem.. Samtidig tenker vi jo vårt i alle situasjoner vi havner i.

Vi nordmenn pruter sjelden. Er vi på butikken og ser på ei t-skjorte som mangler prislapp, spør vi bare betjeningen om prisen, og de søker kanskje på datamaskinen (eller finner en som har samme pris, og scanner den). På Kiwi og Rimi står kiloprisen på frukt og grønt i fete typer på plakatene, og vi ville da aldri finne på å prute på prisen hvis vi skulle ta taxi..! Pruting er med andre ord ikke en del av vår kultur. Sånn sett har sikkert utlendinger det ganske greit i Norge når de skal på butikken og kjøpe noe - de slipper å være redde for at det de kjøper blir overprisa fordi de ikke er sikker på prisnivået i forhold til det de er vant til. I Bangladesh er det viktig å forhøre seg med lokalbefolkningen når det gjelder prisnivåer. Siden alt er så utrolig mye billigere (sett med norske øyne) og valutaen er veldig annerledes kan man fort ende opp med å strø rundt seg med penger hvis man ikke har peiling på hvor mye en tur med rickshaw bør koste, eller hva man bør gi for en mango.

Noen av goCYerne husker kanskje "Baffa?". Vi lærte noen lekser på forberedelseskurs, og det å skulle kommunisere er ikke alltid like lett hvis man har forskjellige måter å omgås andre mennesker på. I Norge liker vi å være effektive, og dermed er vi ofte veldig rett på sak. Hva er poenget med å snakke om vær og vind hvis man veit hva man har kommet for? Og hva er greia med å spørre hvordan folk har det hver gang du ser dem, sjøl om det bare var en halv dag siden sist? Disse spørsmålene har jeg ofte spurt meg sjøl. Men skal du bli oppfatta som hyggelig og grei i Bangladesh er du nødt til å gjennomgå en god del smalltalk og gjerne vise stor omsorg for alle rundt deg. Det er også viktig å merke seg at alle kaller hverandre for bror, søster, tante og onkel. Blant kristne og hinduer er ordene forskjellige fra de som muslimer bruker, så sjøl om jeg kaller de i YWCA for "didi", "dada", "mashi" og "mama", må jeg si noe annet hvis jeg snakker til muslimer.

Å bo i Bangladesh kan enkelte ganger sammenliknes med å være en del av en stor jenteklikk i 9. klasse på ungdomsskolen - det er mye snakk. Jentene her nede 'snakker' ikke når de er sammen, de 'sladrer'. Alle snakker om alle. Ikke nødvendigvis på en negativ måte, men informasjon sirkulerer veldig lett når det gjelder personlige saker. Hvis jeg blir sjuk kan jeg garantere at de aller fleste her på National og på Dhaka-kontoret får vite om det innen kort tid, og sjøl om jeg føler meg elendig både på innsida og utsida er det mange som insisterer på å komme på sjukebesøk. Når jeg så blir frisk og rask, og føler for å glemme alt som heter sjukdom, får jeg gjerne spørsmål i flere dager etterpå om jeg føler meg dårlig og trenger å hvile. Vi bor midt blant en god del bengalere - de som jobber på kontoret, de i resepsjonen og damene som er ansatte på kjøkkenet og som fikser rommene for oss. Pluss sjåfører, portvakter og andre folk. Du kan ta deg gift på at portvaktene legger nøye merke til hvem som går ut og inn, og når. Det er dessuten liten tvil om at alle de andre overnevnte også veit alt om dette, i tillegg til alle de andre merkelige, 'ikke-bengalske' vaner vi har. Nysgjerrighet er et stikkord.

Jeg står i døra mellom to vidt forskjellige kulturer, og helst burde jeg hatt øyne i nakken.

There are some fundamental, unwritten rules that one simply has to adapt to when in a new culture. Now, I will therefore try to increase your knowledge by presenting some of these by looking at Bangladesh through my Norwegian eyes. If one does not act according to or find out about these things, I don't think it's possible to dig deep into a culture, and that is exactly what us goCYers are trying to accomplish. We observe, ask people, learn their mother tongue, dress like them.. At the same time, we all have our own thoughts about the situations we face.

Norwegians rarely bargain. If we are in a shop looking for clothes, and the t-shirt is missing a price tag, we simply ask the shop attendant who then checks in the computer (or finds something else that has the same price). At Kiwi and Rimi the prices for fruit and vegetables are shown in bold fonts on the posters, and you would surely never try to bargain for a lower fare if you were taking a taxi..! Bargaining is in other words not a part of the Norwegian culture. In that sense, I imagine that foreigners can do their grocery shopping very easily in Norway - they don't have to worry about not getting the same price as the 'natives' because they don't know what the usual cost is. In Bangladesh you have to speak to the locals when it comes to prices of food, clothes and other items. Because everything is so incredibly cheap (for Norwegians) and the currency is very different one could end up "throwing money" at people if one does not have a clue how much it's normal to pay for a rickshaw ride or a mango.

Some goCYers might remember "Baffa?". We learnt some good lessons in the preparatory course, and communication is not always easy if you have different ways of interacting with people. In Norway we like being efficient, and thus we like to just 'cut to the chase'. What's the point of talking about the weather if you know what you are there to do or talk about? And what is the deal with asking how people are every time you see them, even though you just saw them some hours before? I have often asked myself these questions. Truth is, if you want to be perceived as a nice person in Bangladesh you have to put up with a lot of smalltalk and preferably be very caring towards everyone around you. It is also important to note that everyone call each other by brother, sister, aunt and uncle. Among Christians and Hindus they use different words than those used by Muslims, hence calling people "didi", "dada", "mashi" and "mama" (as I do here at the Y) is not appropriate in the street.

Living in Bangladesh can sometimes be compared to being a part of a group of girls in high school - it's a lot of talking. The girls here never 'talk', they 'gossip'. Everyone talks about everyone. Not necessarily in a negative way, but information is easily passed on - especially if it is personal. Should I become sick, I can guarantee you that most people here at National and the Dhaka office would know about it within a short period of time, and even though I feel terrible both on the inside and outside many people would come to check on me. When I feel better, and feel like forgetting that I was ever ill, I'll probably get questions several days after about my health and if i need to rest some more. Our home is in the middle of many people - the office employees, the people in the reception and the women who work in the kitchen and clean. Not to mention drivers, guards and others. You can count on me when I tell you that the guards are always noticing who comes and goes, and when. I also think it's very likely that all the above mentioned people hear this, and all the other peculiar things about us. Curiousity is a keyword.

I am standing in the doorway between two completely different cultures, and the ideal situation would be to have a double set of eyes.

Midt i klynga.

2008-11-01T09:59:00.003+01:00

Fotograf: Dan Cato Fagernes. Sted: Pabna.

Jeg tror aldri jeg har vært så varm i hele mitt liv som jeg var akkurat da.

Photographer: Dan Cato Fagernes. Location: Pabna.

I don't think I've ever been as hot as I was when this picture was taken.

To måneder allerede?

2008-11-01T09:49:00.001+01:00

Om ikke mange dager har jeg tilbragt to måneder i Bangladesh. Det meste av tida har jeg sovet på rom nummer 305 i tredje etasje på gjestehuset til Bangladesh KFUK som ligger i den andre veien til høyre når du kjører inn Asad Gate. Ja. Der. Med Dilip, Shamol, Mukta og Milton i resepsjonen, nasjonalkontoret bare en trapp unna, alle mashiene (damene som er ansatt på kjøkkenet og som "stuepiker") som alltid spør hvordan jeg har det, skapet mitt som aldri er ryddig, epler i en papirpose på bordet og maur som romkamerater. Vil jeg et sted kan jeg bare gå ut porten og vinke på en CNG eller en rickshaw, og faktisk kommunisere hvor jeg vil dra og prute på prisen. Jeg sitter på en gammeldags, kombinert skolepult og stol hver ukedag fra klokka åtte til ti og prøver å bli flink i bangla. Jeg sitter også jevnlig i trafikkork.

Dhaka begynner smått om senn å bli en vane. Gjestehuset til KFUK har blitt synonymt med "hjem" i setningene mine, det faktum at vilt fremmede sier hei til meg og spør hvor jeg kommer fra er nå mer plagsomt enn spennende, jeg kan spise frokost uten å ha med meg antibacflaska, og jeg ser forskjell på en 50-lapp og en tierlapp. Jeg har begynt å bli mer og mer innstilt på 'banglatid'. Jeg har slutta å glemme at fredag er fridag og søndag er ukas første dag. Det har gått opp for meg at jeg må stryke ut telefonnummeret mitt som jeg skriver på en liste hver gang jeg skal fylle opp "kontantkortet", for da kan jeg kanskje slippe en stor del av disse anonyme fyrene med fritids. Kveldene tilbringes sjelden på gjestehuset.

Jeg tror den beste måten å forklare følelsen jeg har på, er å si at Dhaka har krympa. Hvor merkelig det enn høres ut i mine ører nå, så var det å gå til Aarong , Family World og alle disse butikkene som nå er "rett borti her" noe jeg var stolt av å greie den første tida. Det var da det fremdeles var skummelt å ta CNG, og jeg ikke turte å ta rickshaw uten en lokalkjent fordi jeg ikke greide å forklare hvor jeg skulle (jeg hadde sannsynligvis ikke vært der før). Å ta transport aleine var uaktuelt. Jeg følte meg ikke trygg i byen fordi jeg ikke kunne noe særlig bangla, og fordi jeg ikke følte at jeg skjønte systemene på ting. Dhaka var for stor med for mange lyder og for mye kaos. Det er rart hvordan jeg har klart å finne mønstre i dette kaoset, filtrere ut lydene og rett og slett føle meg komfortabel med å leve et liv her.

In a few days I will have spent two months in Bangladesh. For the most part, these two months I have been sleeping in room 305 in the third floor at the guesthouse of Bangladesh YWCA that is situated in the second road to the right when you enter Asad Gate. Yes. There. With Dilip, Shamol, Mukta and Milton in the reception, the national office only some stairs away, all the mashis (the women working in the kitchen and as "chambermaids") that always ask me how I am, my cupboard that's never tidy, the apples in a paper bag on the table and ants as roommates. If I want to go somewhere I can just walk out in front of the gate and get a CNG or a rickshaw, actually be able to communicate to them where I want to go and bargain for a good price. I am sitting on an old fashioned, combined school desk and chair every weekday from eight to ten trying to get good in Bangla. I also sit regularly in traffic jam.

Dhaka is slowly becoming a habit. The YWCA guesthouse has become synonymous with "home" in my sentences, the fact that complete strangers say hi to me and ask me where I'm from is more annoying than exciting, I can eat breakfast without bringing my antibac every time, and I can tell the difference between a note of 50 and a note of 10 taka. I have become more adjusted to 'bangla time'. I have stopped forgetting that Fridays are holidays and Sunday is the first day of the week. It has dawned on me that I have to erase my telephone number that I write on a list every time I am going to get flexi load, that would might help me to get rid of most of these anonymous callers. The evenings are rarely spent at the guesthouse.

I think that the best way to explain the feeling that I have, is to say that Dhaka has shrunk. No matter how strange it sounds at this point, walking to Aarong, Family World and all these shops that now are "just down the road" something I was really proud of the first days and weeks here. That was when catching a CNG still was kind of scary, and taking a rickshaw without a local was out of the question because I usually didn't know where I was going and hardly knew any Bangla. Moreover, I did not feel that I knew how certain things work. Dhaka was too big with too many noises and too much chaos. It's funny how I have manged to find patterns in this chaos, filter the sounds and just feel comfortable with living my life here.

Vi har laga "film".

2008-10-27T16:50:00.011+01:00

(With apologies to my foreign readers, as it is in Norwegian.)

Nepal? Nepal!

2008-10-20T15:30:00.003+02:00

Jeg har bestemt meg. Jeg skal feire jul og nyttår i Nepal! Jul i Bangladesh kan nemlig bety trøbbel. Det er blitt sagt at valget skal holdes 18. desember, og planene i første omgang var å bare dra ut av Dhaka til en landsby og bo hos en familie i jula. En jul uten snø, uten kulde.. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Nepal er jo bare rett borti høgget her. Ok, nesten, hvertfall.. Buddhistlandet Nepal. Landet med Mount Everest og andre høye fjell. Færre mennesker, mindre mas, mer vakker natur, og SNØ! Jeg gleder meg til å pakke kameraet og dra. Skulle kanskje hatt noen fjellstøvler, da..

I have decided. I will celebrate Christmas and New Year in Nepal! Christmas in Bangladesh can perhaps be a bit troublesome. It's been said that the election will happen on the 18th of December, and the initial plan was to go out of Dhaka to stay with a family in some village. A Christmas without snow, without cold weather.. Why have I not thought about this before? After all, Nepal is just a block away. - OK, maybe not that close.. But, just imagine. The Buddhist country. The country of Mount Everest and other big mountains. Less people, less busyness, beautiful sceneries and SNOW! I am looking so much forward to packing my camera and going there. I might need some proper boots, though..

"Bondhu, bondhu.."

2008-10-10T16:48:00.011+02:00

Vi har en ganske stor park rett i nærheten av der vi bor. Har aldri vært der før i dag, men Kristin og jeg fant ut at vi hadde litt behov for mosjon, og tok med oss Carin også. Langsmed veien henger gaterbarna for å tigge hver gang bilene og CNGene stopper, og ser de utlendinger som oss er de ikke seine om å løpe henrykt i vår retning. De følger etter oss, tigger med handa fram, men så fort jeg tar fram kameraet smiler de så bredt som bare det. Så der går vi, med en flokk gatebarn som springer rundt oss.. Og det er da sirkuset begynner. Den ene mannen etter den andre stopper oss for å prate: hvor kommer vi fra, hva heter vi, liker vi Bangladesh? Hvor lenge har vi vært her? Ytterst få damer er ute og går aleine, og det er mennene som er mest frampå. Noen drar fram mobilen og tar bilder, enten av oss, eller av oss sammen med seg sjøl. Sånn fortsetter det hele veien bort til der hvor broa over til parken går. Men det er en gutt som utmerker seg - som følger etter oss og ikke blir hengende etter som de andre gatebarna.

Han heter Hira, og har tydeligvis bestemt seg for å ta seg av oss. Han kjøper rissnacks og nøtter, og han følger oss rundt hele parken. Cirka hver tiende meter møter vi folk som vil snakke, og vi har en konstant hale av nysgjerrige bengalere i hælene på oss.. Snubler over noen studenter, fattige folk, tiggere, en gjeng med unge gutter som vil ha numrene våre, noen menn som ser velstående ut, en som har vært på jobbintervju, en fyr i panjabi som må ringe kona og si at han snakker med nordmenn, for så å be Carin prate med henne.. Det er helt latterlig. Vi kan bare gå ut døra, et par hundre meter borti her, og så er kryssforhørene i gang. De sier at bengalere er nysgjerrige mennesker, men du skjønner ikke helt omfanget før du står midt oppi det.

Den ene guttegjengen vi møtte fulgte oss et godt stykke, og da vi først møtte dem holdt jeg meg litt i bakgrunnen mens Kristin og Carin tok seg av å svare på spørsmålene. Da kommer det plutselig ei fattig dame som hadde iakttatt oss med fire "halskjeder" laga av blomster som er trædd på en trå, og gir meg dem smilende. Jeg skjønner ganske fort at dette ikke er for å være hyggelig, men for at jeg skal betale henne. Jeg prøver å gi de tilbake, men dama nekter. Da sier den ene unge gutten at jeg skal gi henne tjue taka. Jeg forklarer at jeg helst ikke vil ha blomstene, og spør om han kan fortelle henne det. Men han fortsetter å si at jeg skal betale henne for dem. Passe oppgitt gir jeg henne de tjue, og hu går. Litt seinere kommer vi over noen jenter som er pent kledd og har på seg smykker. Den ene går rundt og bærer på et lite, enkelt treskrin, og den samme fyren oversetter og sier at hu trenger penger til et bryllup (er ikke helt sikker på om jeg skjønte sammenhengen). Istedenfor å ta sin egen oppfordring ber han oss norske nok en gang om å gi henne penger. Jeg begynner å ane et mønster.. De sjøl er ikke hvite, ergo forventes det ikke at de har masse penger å gi til tiggere, mens vi bare kan strø om oss. Vi har jo tross alt råd til det. Når jeg tenker over det er det egentlig utrolig frekt og "tigge" på vegne av andre uten å så mye som tenke tanken på å hjelpe til sjøl.

Vel. Vi vender nesa tilbake til gjestehuset etter hvert, og med en flokk mennesker som følger etter oss kommer vi til hovedveien. Der planlegger vi å ta en rickshaw det siste stykket for å få være i fred. Vi sier hadet bra til folka, går over til der vi skal ta rickshaw fra, og Hira og en to-tre andre følger fortsatt etter oss. Da vi setter oss på rickshawen og vinker, tenker jeg at Hira var en utrolig søt og sjarmerende gutt. Han kunne bittelitt engelsk, men jeg greide også å forstå noe av det han prøvde å si på bangla. Forsøkte også å snakke bangla til han. Spurte han om han gikk på skole, om foreldrene hans, hvor han bodde.. Det jeg greide å dekode, var at mora var død, han gikk ikke på skole, men bodde på gata og solgte aviser. Dette tjente han 120-150 taka om dagen på å gjøre. Han sa at han var 12 år, men det er jo ikke sikkert han veit alderen sin. Faren fant jeg aldri ut av. Han hadde heller ingen søsken (uvisst om han aldri hadde hatt det, eller om de var døde/borte). Jeg fikk litt følelsen av at han forsto oss når vi måtte le litt oppgitt av alle folka som var så interesserte i oss - han lo han også. Og før vi sa hadet for siste gang lova han å beskytte oss. Dum som jeg var trodde jeg kanskje at han virkelig mente å være snill og koselig mot oss, at han ville være vennen vår.. Men mens vi sitter i rickshawen kommer det plutselig en annen rickshaw forbi - og der sitter både Hira og en annen fyr som fulgte etter oss en del og vinker henrykt. Jeg kjenner sinnet boble opp i meg.. Hvorfor? Da vi stopper og går av, går de også av - og hva tror du skjer? Den søte og sjarmerende gutten blir med ett bare en av mange gutter som tigger på gata. En som setter likhetstegn mellom hvit hud og penger. Han forlangte penger - 100 taka, faktisk.. Jeg var så skuffa. Gav han ikke noe, men han fikk 50, men det var bare for å hindre at han fulgte oss helt til døra.

Jeg er lei av å bli behandla som et objekt som bare er interessant på grunn av at jeg er norsk/hvit. Det er så forbanna irriterende. Man kan ikke snakke med fattige som bruker dagen på å tigge, og tro at det faktum at de smiler og er hyggelige er genuint. Sannsynligvis er det bare skuespill for å få penger. De sier "bondhu, bondhu" (bondhu betyr venn), men ordet blir så feil i mine ører. Det er ikke et ord man slenger rundt seg.. For tiggerbarna er en venn en person som gir dem noe. Ikke kjærlighet, men penger. Det er hardt å møte dette hver dag, å se alle de desperate menneskene, og så bare vende blikket bort. Jeg må virke kald.. Men å gi til en tigger er å gjøre Bangladesh en bjørnetjeneste. Hvorfor skal jeg signalisere at det er greit å finansiere livet ved tigging? En sak har alltid to sider, det er jeg veldig klar over. Ikke alle tiggere tenker og føler likt. De har alle sine grunner, men til sjuende og sist er det ikke tiggerne de som kommer til å dra Bangladesh opp av sirupen. Derfor gir jeg ikke til de utstrakte hendene, derfor har jeg engasjert meg i Bangladesh.

There is a quite big park not far from where we live. I've never been there until today, when Kristin and I found out that we needed some exercise, and brought Carin along, too. Alongside the road the street kids hang around to beg every time the cars and CNGs are stopping, and if they see foreigners like us, they run in our direction straight away, thrilled. Then they follow us, beg with their right hand stretched out, but as soon as I find my camera they forget about the begging and smile willingly. So there we are walking, with a whole herd of street kids following us.. And that is when the cirkus begins. One man after another stops us to have a chat: where are we from, what are our names, do we like Bangladesh? For how long have we been staying here? Very few women are out walking by themselves, and the men are more forward. Some take pictures with their mobile, either of us alone, or together with us. This continues all they way to the bridge we have to cross to enter the park. However, one boy stands out because he continues to follow us unlike the other street kids that fell behind.

His name is Hira, and apparently he has decided to take care of us. He buys snacks made of rice, nuts, and he escorts us everywhere we go. More or less every tenth meter somebody wants to talk to us, and we constantly have a tail of curious Bangladeshis walking behind us.. We stumble across some students, poor people, beggars, a group of young boys that wants our numbers, some men that look wealthy, one that comes straight from a job interview, a guy in panjabi that has to call his wife to tell that he is speaking to some Norwegians, and then asks Carin to talk to her.. It's ridiculus. The only thing we have to do is walk out the door, and suddenly we are getting questions from everybody we meet about ourselves. They say that Bangladeshis are curious people, but you can not understand the extent of this statement until you find yourself right in the middle of it.

We met one group of boys that followed us for quite some time, and when we first met them I kept myself in the background while Kristin and Carin took care of the questions. Then a poor woman comes with four "necklaces" made of flowers and string. I knew she had been watching us, and I realise that she is not just giving them to me as a gift - I have to pay her. I try to give them back, but the woman refuses. Then, one of the boys tells me to give her twenty taka. I explain to him that I'd rather not have the flowers, and ask him to translate it to her. He just ignores me, and keeps on telling me to pay her. I finally do as he says, and she leaves. Later we meet some girls in nice saris wearing jewellery. One of them is carrying a small wooden box, and the same guy that told me to pay the old woman translates that she needs money for a wedding (not sure if I understood the situation completely). Instead of giving her some himself, he asks us Norwegians to give. I'm starting to see a pattern.. They are not white, thus it is not expected of them that they should give money to beggars, unlike us that apparently are able to throw money at everyone who asks. After all, we can afford it. When thinking about it, I really think it's rude to "beg" on others behalf without even considering to give anything yourself.

Well. We decide to go back to the guesthouse, and with numerous Bangladeshis that are following us we reach the main road. We plan to get a rickshaw in order to shake them off. We say goodbye to all the people, cross the road to get a rickshaw, and Hira plus two or three others are still following us. When we finally get on a rickshaw and wave at them, I think to myself that Hira was a really sweet an charmin boy. He was able to speak a little bit of English, but I could also understand some of the things he said in Bangla. I tried to speak som Bangla with him, too. Asked if he went to school,about his parents, where he lived.. What I understood was that his mother had died, and that he did not go to school, but sold papers in the street. Doing this, he made 120-150 taka in a day. He told me he was 12, but I'm not sure he really knew his age. I didn't manage to get any information on his father. Also, he did not have any siblings ( not sure if he ever had, or if they had died/gone missing). I kind of got the feeling that he understood when we laughed of being stared at - he laughed, too. And when we said goodbye for the last time, he promised to protect us. Stupid me actually thought he really meant it when he was being nice to us, that he wanted our friendship.. As we were riding the rickshaw, another rickshaw suddenly comes up beside us - and of course it is Hira and another guy waving happily at us. I feel the anger build up inside my body. Why? When we stop and get off, they do the same - and what do you think happens? The cute and charming boy is at once transformed to being just one of many boys begging on the street. One that only sees my skin colour as an equal to money. He demanded money - 100 taka, as a matter of fact.. I was so disappointed. Didn't give him anything, but he got 50, and that was only to make sure that he would not follow us.

I am so sick of being treated like an object that is only interesting because of my being Norwegian/white. It's so frustrating. You can not talk to poor people that spends the day begging, and believe that their smiles are genuine. Probably, this is just an act put up to get money. They keep saying "bondhu, bondhu" (bondhu means friend), but it sounds wrong to me. The word should not be misused like that. To the begging kids, a friend is a person that gives them something. Not love, but money. It's tough facing this every day, to see all the desperate people and turn away. I must seem cold.. But my belief is that giving to beggars will not help the situation much. Why should I send the signal that it's OK to make a living from begging? There is always to sides to a matter, but at the end of the day it is not the beggars that will drag Bangladesh out of the mud. This is my reason for not giving anything to the hands that are reaching out to me, and this is also my reason for feeling very passionate about Bangladesh.

Ringestikk eller ringeflørt?

2008-10-09T14:10:00.003+02:00

Jeg husker godt episoder fra barneskolen, da vi var barnslige og ringte på folks dører, for så å løpe for livet. Ekstra festlig var det hvis vi kunne gjemme oss et sted i nærheten, og le av han eller hun som åpna døra og lette forgjeves etter hvem det var som ringte på. En annen morsom aktivitet var å "tulleringe" noen - da gjerne med en tilgjort stemme, hvis ikke vi utga oss for å være noen vi ikke var - "Ja, hallo, det er fra Begravelsesbyrået. Vi skulle gjerne ha bekreftet den mahognykista du bestilte?", eller spurte meningsløse spørsmål .. Det er mange muligheter til å ha det gøy på andres bekostning. Å slå et tilfeldig nummer kan få kjedelige klassefester og jentekvelder til å bli litt mer interessante, og hvem veit - kanskje personen i andre enden kjeder seg også. En vinn-vinn-situasjon, med andre ord. Så hvorfor i alle dager skriver jeg om dette i Banglabloggen?

Jo. Hvis jeg ikke har nevnt det noe særlig før, så nevner jeg det nå - gutter og jenter henger mye mindre sammen her enn i Norge/andre vestlige land. De går gjerne på reine jente-/gutteskoler, de holder seg med sitt eget kjønn på fritida, for kjæreste før ekteskapet er for mange fy-fy. Ting er i ferd med å forandre seg, da - i noen parker her i Dhaka ser man kjærestepar som holder hender og til tider kysser hverandre. Men det skjer jo egentlig ikke.. Så hvordan møte det annet kjønn? Noen gutter benytter seg av "tulleringe"-metoden, faktisk. De slår et relativt tilfeldig nummer, og håper at det er en interessert jente i andre enden som vil snakke. Mukta, ei som jobber her på gjestehuset i resepsjonen (og var goCY for et par år siden i Norge), forteller at dette ofte blir som et slags "spill" - man er kjærester per telefon (!). Ringer hverandre jevnlig, snakker til hverandre som kjærester, men møtes aldri.

Jeg har riktignok en venninne her i Bangladesh som bekrefter at man aldri skal si aldri.. En dag blei hu oppringt av en fyr, og de starta dette telefon-forholdet. I motsetning til de fleste andre begynte disse to imidlertid å virkelig like hverandre, og etter et telefonfrieri (som blei akseptert!) og 7 måneder møttes de for første gang. Nå har de vært sammen i tre år, og i slutten av oktober står bryllupet. Fantastisk.

Jeg mistenker at jeg stadig vekk blir offer for denne typen telefon-sjekking. Hver dag får jeg som regel minst ett ubesvart anrop fra et ukjent, bangladeshisk mobilnummer. Noen ganger ringer de også litt mer enn en gang, og av og til ser jeg at det ringer og tar telefonen. Ofte hører jeg, "Salaam aleikoum!", og så litt bangla som jeg ikke skjønner. Da sier jeg bare, på engelsk, at "du har nok feil nummer", og legger på. De gir seg som regel. Men noen er mer utholdende enn andre.. Kristin blei offer for en veldig tålmodig fyr her en dag. Det starta med at han ringte. Kristin tok telefonen, sa "hello?", og hørte bangla i andre enden. Derfor sa hu "bujhi na" ("jeg forstår ikke"), og at han hadde feil nummer. Så la hu på, men fyren ringte opp igjen med en gang. Nå er det kanskje ei annen jente et sted i Bangladesh som får mer enn 30 nye ubesvarte anrop? Jeg antar denne fyren er av den seige typen som ikke gir seg så lett, og som (kanskje mest av alt) ikke er i stand til å ta et hint.

Neste gang det ringer en ukjent bangladesher tror jeg at jeg skal prøve å starte en samtale. Kanskje jeg kan bruke den neste telefonbeileren som prøvekanin for min dårlige banglasnakking? Det ville tross alt bli en vinn-vinn-situasjon.

I remember some episodes from elementary school, the time where we were childish and rang people's doorbells and ran. It was even cooler if we could hide and watch the poor, confused person that opened the door looking for whoever rang the doorbell. Another fun activity was to make fake phonecalls - preferably with a "different" voice or pretending to be someone else - "Yes, hello, it is the funeral agency calling. We would like you to confirm the order of a mahogny coffin?", or to ask questions with no meaning. There are numerous opportuinities to have fun on someone else's behalf. To dial a random number can make a boring party a bit more interesting, and who knows - maybe the person being called is also bored.. In other words, a win-win situation. So why in the heck am I writing this in my Bangla blog?

Well. If i did not mention this before, I will take the opportunity to mention it now - boys and girls rarely spend time together here compared to Norway/other Western countries. They usually og to schools that have either female or male students, they usually spend time with people of the same sex as themselves in their spare time, because to have a romantic relationship before marriage is frowned upon. Things are changing now, though, as it is possible to spot lovers holding hands or even kiss. But it does not happen, not really.. So how to meet somebody of the opposite sex? Some boys use of the phonecall method, as a matter of fact. They dial a seemingly random number, and can only hope that the girl answering the call is a girl that wants to talk. Mukta, who works in the reception at the guesthouse (and was a goCY in Norway two years ago), told me that this is a kind of "game" - people have boyfriends/girlfriends on the phone, but not in real life.

However, I happen to have a friend here in Bangladesh that proves the saying "never say never".. One day she got a call from a guy, and they started having this phone-relationship. As opposed to most people, though, they fell in love! After one proposal over the phone (which was accepted) and seven months of talking, they met. They have been together for three years now, and are getting married later this month. Amazing.

I am suspecting that I am frequently exposed to this kind of flirting over the phone. Almost daily I get missed calls from a Bangladeshi number I don't know. Sometimes they call me more than once, and if I happen to notice that my phone is ringing, I answer it. Usually I hear, "Salaam aleikoum!", and then some Bangla that I can't understand. If so, I just reply (in English) that they probably got the wrong number, and hang up the phone. Then they give up. However, Kristin came across a really patient guy the other day. He called her, and Kristin answered her phone. "Hello?" The guy only spoke Bangla, an thus she said "bujhi na" ("I don't understand"), and that he had gotten the wrong number. Then she hung up, but seconds later, the same guy called. Perhaps, right this moment, a Bangladeshi girl gets more than 30 missed calls? I suppose this fellow did not like to give up.. But most of all: not capable of taking a hint.

The next time I get a call from an unknown Bangladeshi I might just answer it and try to start a conversation. Maybe I can use this person as a tool to practice my bad Bangla? It would probably be a win-win situation.

Dette er Bangladesh.

2008-10-06T14:11:00.008+02:00