Jeg tenker.

Reisa virker fortsatt langt unna, og helt uvirkelig. Tenke seg til.. Om under tre måneder sitter jeg på flyet igjen, blir skvist gjennom de samme rigide sikkerhetskontrollene (skal prøve å huske å ikke ha halve sekken full av div. væsker på flasker da..), får like lite søvn og møter den samme fuktige lufta. De stirrende menneskene. De bedende øynene. Jeg må, som kvinne i et muslimsk land, dekke meg til - ornaen* er et viktig plagg i det offentlige rom. Jeg kommer til å svette i varmen. Jeg kommer til å høre tuting og ringing med sykkelklokker døgnet rundt. Men jeg kommer til å være tilbake. I Bangladesh. Der alle blir glade for å se deg.

Jeg har tenkt mye mer på hvordan det blir når jeg kommer hjem enn hvordan selve turen blir. Det høres kanskje rart ut, og misforstå meg rett, jeg gleder meg og tror det blir kjempespennende med åtte måneder i Bangla. Men hva skjer når jeg er tilbake i Norge? Blant folk som bare er forbipasserende mennesker, som ikke tenker på deg som noe som helst spesielt mens de haster videre til neste punkt på agendaen. Der blir jeg usynlig igjen. Vil noen være der når jeg kommer hjem? Vil noen stå på flyplassen med norsk sjokolade og tårer i øynene, og si at de har savna meg like mye som jeg har savna dem? Nå snakker jeg altså ikke om foreldrene mine. De vil nok stå der. Men blir jeg bare en blogg? Blir jeg bare et brev i en konvolutt med mange fremmede frimerker på?

*"Sjalet" kvinnene har over brystet og skuldrene for å dekke former.

--

The journey still seems far away, and completely unreal. Just imagine.. In less than three months I'll be sitting on the plane again, I'll be squeezed through the same, strict security points (will try to remember not to fill half my backpack with assorted fluids on bottles then..), I'll get the same small amount of sleep and I'll encounter the same moist air. The staring people. The begging eyes. I'll have to, as a woman in a Muslim contry, cover up - the orna* is an important piece of clothing in public areas. I'll be swetting in the heat. I'll be hearing hooting and ringing from the rickshaws day and night. But I'll be back. In Bangladesh. Where everyone is glad to see you.

I have been thinking much more about how things will be when I get home than what the journey itself will be like. It may sound strange, and don't misunderstand me, I'm very excited about these eight months that I will spend in Bangla. But what will happen when I'm back in Norway? Among people who are only passing me by, who are not considering me to be anything special while they are moving on to the next thing on the agenda. There I'll be invisible again. Will anyone be there when I come home? Will anyone be standing at the airport with Norwegian chocolate and tears in their eyes, saying that they have missed me as much as I've missed them? Now, I'm not talking about my parents. I'm sure they will be there. However, am I only going to be a blog? Will I simply be a letter in an envelope with many foreign stamps?

*The "shawl" women have to wear to cover their curves.