Sari.

Først tar man på seg en magekort, figursydd bluse, og så et langt og vidt skjørt med knyting i livet. Sistnevnte skal snurpes så hardt sammen at det nesten gjør vondt. Så skal man begynne midt foran og stappe den ene kanten på det 6 meter langet saristoffet ned i skjørtelinningen en runde rundt, før det skal brettes og foldes og surres, og til sist skal den resterende halvmeteren slenges elegant over venstre skulder. Sikkerhetsnåler er et must for "bideshis" som ikke er vant til å sprade rundt i lange stykker med stoff. Å ta på seg sari, nasjonaldrakta for kvinner i (blant annet) Bangladesh er en kunst. I går hadde jeg på meg min i en konfirmasjon, og fikk da hjelp av mora til mammas kollega, som er indisk. En liten del av meg er blitt bangladeshisk nå.

--

One puts on a short, tailored blouse, and then a long and wide skirt with a string in the waist. This string will be made so tight that it almost hurts. Then one starts to tuck the 6 meter long sari cloth in the skirt one round, before it is folded and wrapped around one's body, and at last the remaining half meter will be thrown elegantly over one's left shoulder. Safety pins is a must for "bideshis" that are not used to wearing long pieces of fabric. To put on a sari, the national dress for women in (among other countries) Bangladesh is an art. Yesterday I wore mine to a confirmation dinner, and got help from my mother's colleague's mother, who is from India. I am also part Bangladeshi now.

Neste gang jeg skal til Bangladesh tar jeg med meg Maia lillesøster! (Next time I am going to Bangladesh I'll bring my little sister, Maia!)

Hei, Norge!

Hei, Stine bestevenn. (Hi, best friend Stine.)

Hei, Annette solett og Carin solett. (Hi, CfC Annette and CfC Carin.)

Vi delte våre erfaringer, sorger og gleder med de andre goCYerne. Nelly (på bildet), Ivee, Nune og Narik skulle snart dra hjem, mens Kristin, Birgitte, Martha, Vidar og jeg akkurat hadde kommet tilbake til Norge.. (We shared our experiences, sorrows and joys with the other goCYs. Nelly (in the picture), Ivee, Nune and Narik were about to go home, while Kristin, Birgitte, Martha, Vidar and I had just arrived in Norway..)

29. april blei jeg 20 år. (I turned 20 the 29th of April.)

Birgitte, Narik og Ivee på gressbakken utafor Haraldsheimen Vandrerhjem. (Birgitte, Narik and Ivee on the grass hill outside Haraldsheimen Hostel.)

Norge møter Bangladesh. (Norway meets Bangladesh.)

Beina var på norsk jord igjen.. (My legs were back on Norwegian ground..)

Nord-sør og sør-nord-deltakerne i goCY 08/09. (The north-south and south-north participants of goCY 08/09.)

Vi skilte lag som en sammensveisa gjeng atter en gang, med ny koordinator i spissen (Mia, helt til venstre). (We separated once again as a group, with a new coordinator (Mia, on the far left).)

Fredag 1. mai. (Friday the 1st of May.)

De norske goCYerne hadde ICWeekend sammen med alle landets tre ICY-grupper. (The Norwegian goCYs had ICWeekend with all three of the Norwegian ICY groups.)

Nune og Narik (se neste bilde) kom for å si hadet før de skulle dra hjem til Armenia. (Nune and Narik (see the picture below) came to say goodbye before leaving for Armenia.)

Vi hadde en liten ICY-grilling, men det var ikke så varmt at det gjorde noe.. (We had a small ICY BBQ, but the weather was not entirely on our side..)

Annette var der! (Annette was there!)

Utrolig kul bærbar grill. (A smart portable grill.)

På Café Marhaba med Mia og de norske goCYerne. (At Café Marhaba with Mia and the Norwegian goCYs.)

Birgitte og Martha leste aviser. (Birgitte and Martha were reading the paper.)

Mia og ektemannen hennes. (Mia and her husband.)

Hei, våren! (Hello, spring!)

Etter Haraldsheimen bodde vi i en leilighet i Frimanns gate. Det gjorde vi på forberedelseskurset i fjor også! (After living at Haraldsheimen we lived in an apartment in Frimanns gate. We lived in almost the same apartment during last year's preparation course, too!)

Gammelt og fremmed land.

Det er rart å gå med trange bukser og å fryse sjøl om jeg har jakke på meg. Det er rart at det fortsatt er lyst ute klokka halv ni om kvelden. Jeg går rundt og føler meg som en fremmed person i mitt eget land. Spesielt på kveldene, siden jeg befinner meg i hovedstaden, når det er helt dørgende stille og ingen andre enn meg i gata. Jeg har fortsatt ikke vært hjemme, og jeg har fortsatt ikke møtt så mange av de jeg har savna.. På flyplassen kom det fem stykker (mamma, pappa, lillesøs og to venner) pluss hunden min og møtte meg etter den mest utmattende turen jeg noen sinne har vært med på. 21 timer med reising når man er sjuk var ikke den beste opplevelsen, men jeg blei mottatt med klemmer, norskeflagg og en plakat med "velkommen hjem!" på.

Etter mange avskjeder, mye stress og mye mental forberedelse, og en tilbakelagt debrief med alle de norske og sør-nord-deltakerne, står jeg nå midt oppi en tilværelse der jeg fortsatt prøver å innse at jeg er i Norge samtidig som mange vil høre om det jeg har opplevd i Bangladesh. Hodet mitt faller litt mellom to stoler. I morra drar de to siste hjem, og vi kommer alle til å være tilbake der vi starta. Noen drar tilbake allerede i høst, noen om et år eller to, og kanskje er det noen som aldri drar tilbake. Men å si at vi er tilbake der vi starta blir kanskje litt feil.. Vi er på en ny sti nå. Eller kanskje både på den gamle og på en ny samtidig?

--

It is strange to wear skinny jeans and to be freezing even though I am wearing a jacket. It is strange that the sun is still up at eight thirty in the evening. I am walking around feeling like an alien in my own country. Especially in the evenings, as I am in a fairly large city (Oslo), when there is absolute silence and no one in the street but me. I still haven't been home, and I still haven't met many of those I have missed.. At the airport I had five people (mum, dad, little sister and two friends) plus my dog waiting for me after the most exhausting trip I have ever made. 21 hours of travelling while being sick was not the nicest experience, but I was welcomed with hugs, Norwegian flags and a banner saying "welcome home!".

After a lot of goodbyes, a lot of stress and a lot of mental preparation is now over and done with, as well as a debrief with the Norwegian and the South-North participants I am now in a state where I am trying to come to terms with the fact that I am in Norway again, at the same time as others want to hear about my experiences in Bangladesh. I feel a bit stuck in the middle somewhere. Tomorrow the two last ones are heading home, and we will all be back at our own starting points. Some are goingback in a few months, some in a few years time, and some will perhaps never go back. However, "starting point" is a very misleading word.. We are on a new path now. Or perhaps on a new and an old one at the same time?