Gammelt og fremmed land.

Det er rart å gå med trange bukser og å fryse sjøl om jeg har jakke på meg. Det er rart at det fortsatt er lyst ute klokka halv ni om kvelden. Jeg går rundt og føler meg som en fremmed person i mitt eget land. Spesielt på kveldene, siden jeg befinner meg i hovedstaden, når det er helt dørgende stille og ingen andre enn meg i gata. Jeg har fortsatt ikke vært hjemme, og jeg har fortsatt ikke møtt så mange av de jeg har savna.. På flyplassen kom det fem stykker (mamma, pappa, lillesøs og to venner) pluss hunden min og møtte meg etter den mest utmattende turen jeg noen sinne har vært med på. 21 timer med reising når man er sjuk var ikke den beste opplevelsen, men jeg blei mottatt med klemmer, norskeflagg og en plakat med "velkommen hjem!" på.

Etter mange avskjeder, mye stress og mye mental forberedelse, og en tilbakelagt debrief med alle de norske og sør-nord-deltakerne, står jeg nå midt oppi en tilværelse der jeg fortsatt prøver å innse at jeg er i Norge samtidig som mange vil høre om det jeg har opplevd i Bangladesh. Hodet mitt faller litt mellom to stoler. I morra drar de to siste hjem, og vi kommer alle til å være tilbake der vi starta. Noen drar tilbake allerede i høst, noen om et år eller to, og kanskje er det noen som aldri drar tilbake. Men å si at vi er tilbake der vi starta blir kanskje litt feil.. Vi er på en ny sti nå. Eller kanskje både på den gamle og på en ny samtidig?

--

It is strange to wear skinny jeans and to be freezing even though I am wearing a jacket. It is strange that the sun is still up at eight thirty in the evening. I am walking around feeling like an alien in my own country. Especially in the evenings, as I am in a fairly large city (Oslo), when there is absolute silence and no one in the street but me. I still haven't been home, and I still haven't met many of those I have missed.. At the airport I had five people (mum, dad, little sister and two friends) plus my dog waiting for me after the most exhausting trip I have ever made. 21 hours of travelling while being sick was not the nicest experience, but I was welcomed with hugs, Norwegian flags and a banner saying "welcome home!".

After a lot of goodbyes, a lot of stress and a lot of mental preparation is now over and done with, as well as a debrief with the Norwegian and the South-North participants I am now in a state where I am trying to come to terms with the fact that I am in Norway again, at the same time as others want to hear about my experiences in Bangladesh. I feel a bit stuck in the middle somewhere. Tomorrow the two last ones are heading home, and we will all be back at our own starting points. Some are goingback in a few months, some in a few years time, and some will perhaps never go back. However, "starting point" is a very misleading word.. We are on a new path now. Or perhaps on a new and an old one at the same time?