Førsteintrykk nr. 2.

Jeg kan ikke si at jeg har fått et førsteinntrykk av Bangladesh og hovedstaden Dhaka nå, siden jeg tross alt var der i fjor høst og bodde på et rom akkurat som det jeg bor på nå. Jeg kan ikke si at trafikken sjokkerte meg da vi kjørte fra flyplassen, at det var så mye tuting, at det krydde av rickshawer og tiggere.. For jeg har jo sett det før. Men jeg tror kanskje jeg kan snakke om et førsteinntrykk nummer 2, og hvis det aldri har blitt oppfunnet før, så finner jeg herved opp dette uttrykket.

Jeg tror jeg ser Bangladesh gjennom nye briller denne gangen. Da jeg var her med delegasjonen var det mest sånn at jeg så det som skjedde rundt meg, var med på omvisninger her og der, møtte noen nye folk og opplevde kakerlakker på nært hold. Nå bekymrer jeg meg ikke så veldig for kakerlakkene - de får komme når de kommer. Denne gangen føler jeg også et mye større press i forhold til å skaffe meg nye bekjentskaper. Det er noe jeg har bekymra meg veldig for, når sant skal sies, og jeg blei derfor utrolig positivt overraska da ei jente på min alder plutselig begynte å snakke med meg på Aarong (klesbutikk). Vi stod og kikka på den samme salwar kameezen, og kom dermed i snakk, fordi hu kommenterte kontrastene og mente det var veldig fint. Turkisblå mot mørk burgunderlilla. Jeg sa meg veldig enig, for jeg stod akkurat og tenkte den eksakt samme tanken. Jenta gikk videre for å kikke, og jeg fortsatte der jeg slapp. Men plutselig kom jenta tilbake med et lurt smil. "Jeg så en kjempefin en her borte som jeg tror passer perfekt for deg!" Hu snakka nesten perfekt amerikansk engelsk, og var smilende og imøtekommende. Jeg fortalte at jeg skulle bo her i Bangladesh i åtte måneder, og sa at jeg godt kunne trenge en venn. Siden jeg ikke hadde kjøpt meg bengalsk simkort enda gav hu meg sitt nummer.

Jeg er veldig flink til å rote meg langt borti urelevante assosiasjoner, men det er lov med tanke på så mye jeg har i hodet. Tilbake til saken - "førsteinntrykk". Jeg får også en annerledes følelse når jeg går på gata enn forrige gang jeg var her. Da var jeg litt bekymra, holdt meg rett bak personen(e) som var med oss ut, og gleda meg til jeg kunne komme hjem til de forholdsvis trygge bygatene i Drammen og Norge generelt. Nå er det akkurat som om hjernen har slått på en annen bryter. Jeg syns det er spennende å gå i gatene, om det så bare er å gå til Aarong og tilbake med Kristin, som i går. Smiler til folk som glaner (jeg er hvit, ergo er jeg veldig spennende), og er ikke redd for å prøve å snakke med gatebarna som følger etter oss for å tigge. Jeg sier bare "tomar nam ki?", altså "hva heter du?" på bangla, og de lyser opp. Etter å ha spurt meg tilbake smiler de og vinker "bye-bye!". De har helt glemt at de bare var ute etter pengene mine, og nå har de sikkert også noe å fortelle andre. Det er også en mye hyggeligere metode for å "bli kvitt" tiggere, i motsetning til å bare ignorere dem.

Jeg gleder meg til jeg blir bedre kjent med byen, og kommer over førsteinntrykkene (la oss kalle dem "sekundære" førsteinntrykk), men samtidig er det nå jeg opplever ting sterkest. Det er nå jeg går rundt med all oppmerksomhet på det som skjer rundt meg, og det er nå jeg ser alle forskjellene mellom den bengalske kulturen og den norske. For å oppsummere: mitt sekundære førsteinntrykk av Bangladesh er veldig bra på de fleste måter. Den eneste følelsen jeg kan si med sikkerhet at er helt lik fra forrige besøk er følelsen av maktesløshet og ubetydelighet i all fattigdommen. Den kommer jeg visst ikke unna.

--

I can't say I have gotten a first impression of Bangladesh and the capital Dhaka now, since I after all visited this country last autumn and stayed in a room pretty similar to the one I have now. I can't say the traffic shocked me when we drove from the airport, that there was so much hooting, that there were rickshaws everywhere, and beggars.. Because I've seen it all before. Nevertheless, I think that I can talk about a second first impression, and if it has not been invented yet, I hereby invent this expression.

I believe I am seeing Bangladesh through different glasses this time around. When I was here with the delegation I mostly watched what happened around me, came along when we went to different places, met some new people and experienced cockroaches first hand. Now I am not all that concerned about cockroaches - let them come whenever they come. Moreover, this time I feel a much bigger pressure in terms of getting new acquaintances. This is something that has been troubling me a lot, truth be told, and thus I was very positively surprised when a girl my age suddenly started speaking to me in Aarong (store for clothes). We were standing and looking at the same salwar kameez, and thereby started talking, because she commented on the contrasts and thought they were very nice. Turquoise blue against dark maroon purple. I very much agreed, as I was thinking the exact same thing. The girl went on to look some more, and I continued to do the same. But suddenly she returned with a curious smile. "I saw a great one over here that I believe would suit you perfectly!" She spoke in almost perfect American English, and seemed very interested in talking to me. I told her that I am going to stay here for eight months, and that I would love to get a new friend. Considering the fact that I had not bought a Bangladeshi sim card yet, she gave me her number.

I am very good at getting lost in my irrelevant associations, but I guess I'm allowed to if I think about how much chaos I have inside my head. Back to my topic - "first impressions". I also have a different felling while walking in the street than I had the last time i was here. I was always a bit worried, kept close to the person(s) that went with us, and was very much looking forward to going home to Drammen and Norway in general, where the streets are fairly safe. At the moment it is like the brain has switched on another mode. I feel excited about walking around in the streets, even if it is only the short walk to Aarong with Kristin, like yesterday. I smile to people that stare (I'm white, thus I am very interesting), and I'm not afraid to talk to the street kids that follow us and beg for money. I simply say "tomar nam ki?", which means, "what's your name?", and suddenly their eyes shine. After returning the question, they smile and wave "bye-bye!". They totally forgot that they were after my money, and now they probably have something to tell others. I find this method of "getting rid of" beggars much nicer than just ignoring them.

I am looking forward to getting to know the city better, and getting past the first impressions (let's call them "secondary" first impressions), but at the same time this is when I have the strongest feelings about my experiences. This is the time where I focus all my attention on what's happening around me, and I also recognize the differences between the Bengali and the Norwegian culture. To sum it up: my secondary first impression of Bangladesh is very good in several ways. The only feeling I can surely say that is equal to what I felt on my last visit is the feeling of powerlessness and being so insignificant in the middle of all the poverty. I guess I can't escape that one.