"Bondhu, bondhu.."

Vi har en ganske stor park rett i nærheten av der vi bor. Har aldri vært der før i dag, men Kristin og jeg fant ut at vi hadde litt behov for mosjon, og tok med oss Carin også. Langsmed veien henger gaterbarna for å tigge hver gang bilene og CNGene stopper, og ser de utlendinger som oss er de ikke seine om å løpe henrykt i vår retning. De følger etter oss, tigger med handa fram, men så fort jeg tar fram kameraet smiler de så bredt som bare det. Så der går vi, med en flokk gatebarn som springer rundt oss.. Og det er da sirkuset begynner. Den ene mannen etter den andre stopper oss for å prate: hvor kommer vi fra, hva heter vi, liker vi Bangladesh? Hvor lenge har vi vært her? Ytterst få damer er ute og går aleine, og det er mennene som er mest frampå. Noen drar fram mobilen og tar bilder, enten av oss, eller av oss sammen med seg sjøl. Sånn fortsetter det hele veien bort til der hvor broa over til parken går. Men det er en gutt som utmerker seg - som følger etter oss og ikke blir hengende etter som de andre gatebarna.

Han heter Hira, og har tydeligvis bestemt seg for å ta seg av oss. Han kjøper rissnacks og nøtter, og han følger oss rundt hele parken. Cirka hver tiende meter møter vi folk som vil snakke, og vi har en konstant hale av nysgjerrige bengalere i hælene på oss.. Snubler over noen studenter, fattige folk, tiggere, en gjeng med unge gutter som vil ha numrene våre, noen menn som ser velstående ut, en som har vært på jobbintervju, en fyr i panjabi som må ringe kona og si at han snakker med nordmenn, for så å be Carin prate med henne.. Det er helt latterlig. Vi kan bare gå ut døra, et par hundre meter borti her, og så er kryssforhørene i gang. De sier at bengalere er nysgjerrige mennesker, men du skjønner ikke helt omfanget før du står midt oppi det.

Den ene guttegjengen vi møtte fulgte oss et godt stykke, og da vi først møtte dem holdt jeg meg litt i bakgrunnen mens Kristin og Carin tok seg av å svare på spørsmålene. Da kommer det plutselig ei fattig dame som hadde iakttatt oss med fire "halskjeder" laga av blomster som er trædd på en trå, og gir meg dem smilende. Jeg skjønner ganske fort at dette ikke er for å være hyggelig, men for at jeg skal betale henne. Jeg prøver å gi de tilbake, men dama nekter. Da sier den ene unge gutten at jeg skal gi henne tjue taka. Jeg forklarer at jeg helst ikke vil ha blomstene, og spør om han kan fortelle henne det. Men han fortsetter å si at jeg skal betale henne for dem. Passe oppgitt gir jeg henne de tjue, og hu går. Litt seinere kommer vi over noen jenter som er pent kledd og har på seg smykker. Den ene går rundt og bærer på et lite, enkelt treskrin, og den samme fyren oversetter og sier at hu trenger penger til et bryllup (er ikke helt sikker på om jeg skjønte sammenhengen). Istedenfor å ta sin egen oppfordring ber han oss norske nok en gang om å gi henne penger. Jeg begynner å ane et mønster.. De sjøl er ikke hvite, ergo forventes det ikke at de har masse penger å gi til tiggere, mens vi bare kan strø om oss. Vi har jo tross alt råd til det. Når jeg tenker over det er det egentlig utrolig frekt og "tigge" på vegne av andre uten å så mye som tenke tanken på å hjelpe til sjøl.

Vel. Vi vender nesa tilbake til gjestehuset etter hvert, og med en flokk mennesker som følger etter oss kommer vi til hovedveien. Der planlegger vi å ta en rickshaw det siste stykket for å få være i fred. Vi sier hadet bra til folka, går over til der vi skal ta rickshaw fra, og Hira og en to-tre andre følger fortsatt etter oss. Da vi setter oss på rickshawen og vinker, tenker jeg at Hira var en utrolig søt og sjarmerende gutt. Han kunne bittelitt engelsk, men jeg greide også å forstå noe av det han prøvde å si på bangla. Forsøkte også å snakke bangla til han. Spurte han om han gikk på skole, om foreldrene hans, hvor han bodde.. Det jeg greide å dekode, var at mora var død, han gikk ikke på skole, men bodde på gata og solgte aviser. Dette tjente han 120-150 taka om dagen på å gjøre. Han sa at han var 12 år, men det er jo ikke sikkert han veit alderen sin. Faren fant jeg aldri ut av. Han hadde heller ingen søsken (uvisst om han aldri hadde hatt det, eller om de var døde/borte). Jeg fikk litt følelsen av at han forsto oss når vi måtte le litt oppgitt av alle folka som var så interesserte i oss - han lo han også. Og før vi sa hadet for siste gang lova han å beskytte oss. Dum som jeg var trodde jeg kanskje at han virkelig mente å være snill og koselig mot oss, at han ville være vennen vår.. Men mens vi sitter i rickshawen kommer det plutselig en annen rickshaw forbi - og der sitter både Hira og en annen fyr som fulgte etter oss en del og vinker henrykt. Jeg kjenner sinnet boble opp i meg.. Hvorfor? Da vi stopper og går av, går de også av - og hva tror du skjer? Den søte og sjarmerende gutten blir med ett bare en av mange gutter som tigger på gata. En som setter likhetstegn mellom hvit hud og penger. Han forlangte penger - 100 taka, faktisk.. Jeg var så skuffa. Gav han ikke noe, men han fikk 50, men det var bare for å hindre at han fulgte oss helt til døra.

Jeg er lei av å bli behandla som et objekt som bare er interessant på grunn av at jeg er norsk/hvit. Det er så forbanna irriterende. Man kan ikke snakke med fattige som bruker dagen på å tigge, og tro at det faktum at de smiler og er hyggelige er genuint. Sannsynligvis er det bare skuespill for å få penger. De sier "bondhu, bondhu" (bondhu betyr venn), men ordet blir så feil i mine ører. Det er ikke et ord man slenger rundt seg.. For tiggerbarna er en venn en person som gir dem noe. Ikke kjærlighet, men penger. Det er hardt å møte dette hver dag, å se alle de desperate menneskene, og så bare vende blikket bort. Jeg må virke kald.. Men å gi til en tigger er å gjøre Bangladesh en bjørnetjeneste. Hvorfor skal jeg signalisere at det er greit å finansiere livet ved tigging? En sak har alltid to sider, det er jeg veldig klar over. Ikke alle tiggere tenker og føler likt. De har alle sine grunner, men til sjuende og sist er det ikke tiggerne de som kommer til å dra Bangladesh opp av sirupen. Derfor gir jeg ikke til de utstrakte hendene, derfor har jeg engasjert meg i Bangladesh.

--

There is a quite big park not far from where we live. I've never been there until today, when Kristin and I found out that we needed some exercise, and brought Carin along, too. Alongside the road the street kids hang around to beg every time the cars and CNGs are stopping, and if they see foreigners like us, they run in our direction straight away, thrilled. Then they follow us, beg with their right hand stretched out, but as soon as I find my camera they forget about the begging and smile willingly. So there we are walking, with a whole herd of street kids following us.. And that is when the cirkus begins. One man after another stops us to have a chat: where are we from, what are our names, do we like Bangladesh? For how long have we been staying here? Very few women are out walking by themselves, and the men are more forward. Some take pictures with their mobile, either of us alone, or together with us. This continues all they way to the bridge we have to cross to enter the park. However, one boy stands out because he continues to follow us unlike the other street kids that fell behind.

His name is Hira, and apparently he has decided to take care of us. He buys snacks made of rice, nuts, and he escorts us everywhere we go. More or less every tenth meter somebody wants to talk to us, and we constantly have a tail of curious Bangladeshis walking behind us.. We stumble across some students, poor people, beggars, a group of young boys that wants our numbers, some men that look wealthy, one that comes straight from a job interview, a guy in panjabi that has to call his wife to tell that he is speaking to some Norwegians, and then asks Carin to talk to her.. It's ridiculus. The only thing we have to do is walk out the door, and suddenly we are getting questions from everybody we meet about ourselves. They say that Bangladeshis are curious people, but you can not understand the extent of this statement until you find yourself right in the middle of it.

We met one group of boys that followed us for quite some time, and when we first met them I kept myself in the background while Kristin and Carin took care of the questions. Then a poor woman comes with four "necklaces" made of flowers and string. I knew she had been watching us, and I realise that she is not just giving them to me as a gift - I have to pay her. I try to give them back, but the woman refuses. Then, one of the boys tells me to give her twenty taka. I explain to him that I'd rather not have the flowers, and ask him to translate it to her. He just ignores me, and keeps on telling me to pay her. I finally do as he says, and she leaves. Later we meet some girls in nice saris wearing jewellery. One of them is carrying a small wooden box, and the same guy that told me to pay the old woman translates that she needs money for a wedding (not sure if I understood the situation completely). Instead of giving her some himself, he asks us Norwegians to give. I'm starting to see a pattern.. They are not white, thus it is not expected of them that they should give money to beggars, unlike us that apparently are able to throw money at everyone who asks. After all, we can afford it. When thinking about it, I really think it's rude to "beg" on others behalf without even considering to give anything yourself.

Well. We decide to go back to the guesthouse, and with numerous Bangladeshis that are following us we reach the main road. We plan to get a rickshaw in order to shake them off. We say goodbye to all the people, cross the road to get a rickshaw, and Hira plus two or three others are still following us. When we finally get on a rickshaw and wave at them, I think to myself that Hira was a really sweet an charmin boy. He was able to speak a little bit of English, but I could also understand some of the things he said in Bangla. I tried to speak som Bangla with him, too. Asked if he went to school,about his parents, where he lived.. What I understood was that his mother had died, and that he did not go to school, but sold papers in the street. Doing this, he made 120-150 taka in a day. He told me he was 12, but I'm not sure he really knew his age. I didn't manage to get any information on his father. Also, he did not have any siblings ( not sure if he ever had, or if they had died/gone missing). I kind of got the feeling that he understood when we laughed of being stared at - he laughed, too. And when we said goodbye for the last time, he promised to protect us. Stupid me actually thought he really meant it when he was being nice to us, that he wanted our friendship.. As we were riding the rickshaw, another rickshaw suddenly comes up beside us - and of course it is Hira and another guy waving happily at us. I feel the anger build up inside my body. Why? When we stop and get off, they do the same - and what do you think happens? The cute and charming boy is at once transformed to being just one of many boys begging on the street. One that only sees my skin colour as an equal to money. He demanded money - 100 taka, as a matter of fact.. I was so disappointed. Didn't give him anything, but he got 50, and that was only to make sure that he would not follow us.

I am so sick of being treated like an object that is only interesting because of my being Norwegian/white. It's so frustrating. You can not talk to poor people that spends the day begging, and believe that their smiles are genuine. Probably, this is just an act put up to get money. They keep saying "bondhu, bondhu" (bondhu means friend), but it sounds wrong to me. The word should not be misused like that. To the begging kids, a friend is a person that gives them something. Not love, but money. It's tough facing this every day, to see all the desperate people and turn away. I must seem cold.. But my belief is that giving to beggars will not help the situation much. Why should I send the signal that it's OK to make a living from begging? There is always to sides to a matter, but at the end of the day it is not the beggars that will drag Bangladesh out of the mud. This is my reason for not giving anything to the hands that are reaching out to me, and this is also my reason for feeling very passionate about Bangladesh.