Ringestikk eller ringeflørt?

Jeg husker godt episoder fra barneskolen, da vi var barnslige og ringte på folks dører, for så å løpe for livet. Ekstra festlig var det hvis vi kunne gjemme oss et sted i nærheten, og le av han eller hun som åpna døra og lette forgjeves etter hvem det var som ringte på. En annen morsom aktivitet var å "tulleringe" noen - da gjerne med en tilgjort stemme, hvis ikke vi utga oss for å være noen vi ikke var - "Ja, hallo, det er fra Begravelsesbyrået. Vi skulle gjerne ha bekreftet den mahognykista du bestilte?", eller spurte meningsløse spørsmål .. Det er mange muligheter til å ha det gøy på andres bekostning. Å slå et tilfeldig nummer kan få kjedelige klassefester og jentekvelder til å bli litt mer interessante, og hvem veit - kanskje personen i andre enden kjeder seg også. En vinn-vinn-situasjon, med andre ord. Så hvorfor i alle dager skriver jeg om dette i Banglabloggen?

Jo. Hvis jeg ikke har nevnt det noe særlig før, så nevner jeg det nå - gutter og jenter henger mye mindre sammen her enn i Norge/andre vestlige land. De går gjerne på reine jente-/gutteskoler, de holder seg med sitt eget kjønn på fritida, for kjæreste før ekteskapet er for mange fy-fy. Ting er i ferd med å forandre seg, da - i noen parker her i Dhaka ser man kjærestepar som holder hender og til tider kysser hverandre. Men det skjer jo egentlig ikke.. Så hvordan møte det annet kjønn? Noen gutter benytter seg av "tulleringe"-metoden, faktisk. De slår et relativt tilfeldig nummer, og håper at det er en interessert jente i andre enden som vil snakke. Mukta, ei som jobber her på gjestehuset i resepsjonen (og var goCY for et par år siden i Norge), forteller at dette ofte blir som et slags "spill" - man er kjærester per telefon (!). Ringer hverandre jevnlig, snakker til hverandre som kjærester, men møtes aldri.

Jeg har riktignok en venninne her i Bangladesh som bekrefter at man aldri skal si aldri.. En dag blei hu oppringt av en fyr, og de starta dette telefon-forholdet. I motsetning til de fleste andre begynte disse to imidlertid å virkelig like hverandre, og etter et telefonfrieri (som blei akseptert!) og 7 måneder møttes de for første gang. Nå har de vært sammen i tre år, og i slutten av oktober står bryllupet. Fantastisk.

Jeg mistenker at jeg stadig vekk blir offer for denne typen telefon-sjekking. Hver dag får jeg som regel minst ett ubesvart anrop fra et ukjent, bangladeshisk mobilnummer. Noen ganger ringer de også litt mer enn en gang, og av og til ser jeg at det ringer og tar telefonen. Ofte hører jeg, "Salaam aleikoum!", og så litt bangla som jeg ikke skjønner. Da sier jeg bare, på engelsk, at "du har nok feil nummer", og legger på. De gir seg som regel. Men noen er mer utholdende enn andre.. Kristin blei offer for en veldig tålmodig fyr her en dag. Det starta med at han ringte. Kristin tok telefonen, sa "hello?", og hørte bangla i andre enden. Derfor sa hu "bujhi na" ("jeg forstår ikke"), og at han hadde feil nummer. Så la hu på, men fyren ringte opp igjen med en gang. Nå er det kanskje ei annen jente et sted i Bangladesh som får mer enn 30 nye ubesvarte anrop? Jeg antar denne fyren er av den seige typen som ikke gir seg så lett, og som (kanskje mest av alt) ikke er i stand til å ta et hint.

Neste gang det ringer en ukjent bangladesher tror jeg at jeg skal prøve å starte en samtale. Kanskje jeg kan bruke den neste telefonbeileren som prøvekanin for min dårlige banglasnakking? Det ville tross alt bli en vinn-vinn-situasjon.

--

I remember some episodes from elementary school, the time where we were childish and rang people's doorbells and ran. It was even cooler if we could hide and watch the poor, confused person that opened the door looking for whoever rang the doorbell. Another fun activity was to make fake phonecalls - preferably with a "different" voice or pretending to be someone else - "Yes, hello, it is the funeral agency calling. We would like you to confirm the order of a mahogny coffin?", or to ask questions with no meaning. There are numerous opportuinities to have fun on someone else's behalf. To dial a random number can make a boring party a bit more interesting, and who knows - maybe the person being called is also bored.. In other words, a win-win situation. So why in the heck am I writing this in my Bangla blog?

Well. If i did not mention this before, I will take the opportunity to mention it now - boys and girls rarely spend time together here compared to Norway/other Western countries. They usually og to schools that have either female or male students, they usually spend time with people of the same sex as themselves in their spare time, because to have a romantic relationship before marriage is frowned upon. Things are changing now, though, as it is possible to spot lovers holding hands or even kiss. But it does not happen, not really.. So how to meet somebody of the opposite sex? Some boys use of the phonecall method, as a matter of fact. They dial a seemingly random number, and can only hope that the girl answering the call is a girl that wants to talk. Mukta, who works in the reception at the guesthouse (and was a goCY in Norway two years ago), told me that this is a kind of "game" - people have boyfriends/girlfriends on the phone, but not in real life.

However, I happen to have a friend here in Bangladesh that proves the saying "never say never".. One day she got a call from a guy, and they started having this phone-relationship. As opposed to most people, though, they fell in love! After one proposal over the phone (which was accepted) and seven months of talking, they met. They have been together for three years now, and are getting married later this month. Amazing.

I am suspecting that I am frequently exposed to this kind of flirting over the phone. Almost daily I get missed calls from a Bangladeshi number I don't know. Sometimes they call me more than once, and if I happen to notice that my phone is ringing, I answer it. Usually I hear, "Salaam aleikoum!", and then some Bangla that I can't understand. If so, I just reply (in English) that they probably got the wrong number, and hang up the phone. Then they give up. However, Kristin came across a really patient guy the other day. He called her, and Kristin answered her phone. "Hello?" The guy only spoke Bangla, an thus she said "bujhi na" ("I don't understand"), and that he had gotten the wrong number. Then she hung up, but seconds later, the same guy called. Perhaps, right this moment, a Bangladeshi girl gets more than 30 missed calls? I suppose this fellow did not like to give up.. But most of all: not capable of taking a hint.

The next time I get a call from an unknown Bangladeshi I might just answer it and try to start a conversation. Maybe I can use this person as a tool to practice my bad Bangla? It would probably be a win-win situation.