Baffa?

Det er noen sånne fundamentale, uskrevne regler som en bare ser seg nødt til å tilpasse seg til når en kommer til en ny kultur. Jeg føler nå for å drive litt folkeopplysning om emnet sett med norske øyne i Bangladesh. Hvis man ikke innordner seg eller finner ut av noen av disse tingene tror jeg ikke man kan regne med å komme "under huden" på en kultur, og det er jo nettopp det vi goCYere prøver å oppnå. Vi observerer, spør folk, lærer oss morsmålet deres, kler oss som dem.. Samtidig tenker vi jo vårt i alle situasjoner vi havner i.

Vi nordmenn pruter sjelden. Er vi på butikken og ser på ei t-skjorte som mangler prislapp, spør vi bare betjeningen om prisen, og de søker kanskje på datamaskinen (eller finner en som har samme pris, og scanner den). På Kiwi og Rimi står kiloprisen på frukt og grønt i fete typer på plakatene, og vi ville da aldri finne på å prute på prisen hvis vi skulle ta taxi..! Pruting er med andre ord ikke en del av vår kultur. Sånn sett har sikkert utlendinger det ganske greit i Norge når de skal på butikken og kjøpe noe - de slipper å være redde for at det de kjøper blir overprisa fordi de ikke er sikker på prisnivået i forhold til det de er vant til. I Bangladesh er det viktig å forhøre seg med lokalbefolkningen når det gjelder prisnivåer. Siden alt er så utrolig mye billigere (sett med norske øyne) og valutaen er veldig annerledes kan man fort ende opp med å strø rundt seg med penger hvis man ikke har peiling på hvor mye en tur med rickshaw bør koste, eller hva man bør gi for en mango.

Noen av goCYerne husker kanskje "Baffa?". Vi lærte noen lekser på forberedelseskurs, og det å skulle kommunisere er ikke alltid like lett hvis man har forskjellige måter å omgås andre mennesker på. I Norge liker vi å være effektive, og dermed er vi ofte veldig rett på sak. Hva er poenget med å snakke om vær og vind hvis man veit hva man har kommet for? Og hva er greia med å spørre hvordan folk har det hver gang du ser dem, sjøl om det bare var en halv dag siden sist? Disse spørsmålene har jeg ofte spurt meg sjøl. Men skal du bli oppfatta som hyggelig og grei i Bangladesh er du nødt til å gjennomgå en god del smalltalk og gjerne vise stor omsorg for alle rundt deg. Det er også viktig å merke seg at alle kaller hverandre for bror, søster, tante og onkel. Blant kristne og hinduer er ordene forskjellige fra de som muslimer bruker, så sjøl om jeg kaller de i YWCA for "didi", "dada", "mashi" og "mama", må jeg si noe annet hvis jeg snakker til muslimer.

Å bo i Bangladesh kan enkelte ganger sammenliknes med å være en del av en stor jenteklikk i 9. klasse på ungdomsskolen - det er mye snakk. Jentene her nede 'snakker' ikke når de er sammen, de 'sladrer'. Alle snakker om alle. Ikke nødvendigvis på en negativ måte, men informasjon sirkulerer veldig lett når det gjelder personlige saker. Hvis jeg blir sjuk kan jeg garantere at de aller fleste her på National og på Dhaka-kontoret får vite om det innen kort tid, og sjøl om jeg føler meg elendig både på innsida og utsida er det mange som insisterer på å komme på sjukebesøk. Når jeg så blir frisk og rask, og føler for å glemme alt som heter sjukdom, får jeg gjerne spørsmål i flere dager etterpå om jeg føler meg dårlig og trenger å hvile. Vi bor midt blant en god del bengalere - de som jobber på kontoret, de i resepsjonen og damene som er ansatte på kjøkkenet og som fikser rommene for oss. Pluss sjåfører, portvakter og andre folk. Du kan ta deg gift på at portvaktene legger nøye merke til hvem som går ut og inn, og når. Det er dessuten liten tvil om at alle de andre overnevnte også veit alt om dette, i tillegg til alle de andre merkelige, 'ikke-bengalske' vaner vi har. Nysgjerrighet er et stikkord.

Jeg står i døra mellom to vidt forskjellige kulturer, og helst burde jeg hatt øyne i nakken.

--

There are some fundamental, unwritten rules that one simply has to adapt to when in a new culture. Now, I will therefore try to increase your knowledge by presenting some of these by looking at Bangladesh through my Norwegian eyes. If one does not act according to or find out about these things, I don't think it's possible to dig deep into a culture, and that is exactly what us goCYers are trying to accomplish. We observe, ask people, learn their mother tongue, dress like them.. At the same time, we all have our own thoughts about the situations we face.

Norwegians rarely bargain. If we are in a shop looking for clothes, and the t-shirt is missing a price tag, we simply ask the shop attendant who then checks in the computer (or finds something else that has the same price). At Kiwi and Rimi the prices for fruit and vegetables are shown in bold fonts on the posters, and you would surely never try to bargain for a lower fare if you were taking a taxi..! Bargaining is in other words not a part of the Norwegian culture. In that sense, I imagine that foreigners can do their grocery shopping very easily in Norway - they don't have to worry about not getting the same price as the 'natives' because they don't know what the usual cost is. In Bangladesh you have to speak to the locals when it comes to prices of food, clothes and other items. Because everything is so incredibly cheap (for Norwegians) and the currency is very different one could end up "throwing money" at people if one does not have a clue how much it's normal to pay for a rickshaw ride or a mango.

Some goCYers might remember "Baffa?". We learnt some good lessons in the preparatory course, and communication is not always easy if you have different ways of interacting with people. In Norway we like being efficient, and thus we like to just 'cut to the chase'. What's the point of talking about the weather if you know what you are there to do or talk about? And what is the deal with asking how people are every time you see them, even though you just saw them some hours before? I have often asked myself these questions. Truth is, if you want to be perceived as a nice person in Bangladesh you have to put up with a lot of smalltalk and preferably be very caring towards everyone around you. It is also important to note that everyone call each other by brother, sister, aunt and uncle. Among Christians and Hindus they use different words than those used by Muslims, hence calling people "didi", "dada", "mashi" and "mama" (as I do here at the Y) is not appropriate in the street.

Living in Bangladesh can sometimes be compared to being a part of a group of girls in high school - it's a lot of talking. The girls here never 'talk', they 'gossip'. Everyone talks about everyone. Not necessarily in a negative way, but information is easily passed on - especially if it is personal. Should I become sick, I can guarantee you that most people here at National and the Dhaka office would know about it within a short period of time, and even though I feel terrible both on the inside and outside many people would come to check on me. When I feel better, and feel like forgetting that I was ever ill, I'll probably get questions several days after about my health and if i need to rest some more. Our home is in the middle of many people - the office employees, the people in the reception and the women who work in the kitchen and clean. Not to mention drivers, guards and others. You can count on me when I tell you that the guards are always noticing who comes and goes, and when. I also think it's very likely that all the above mentioned people hear this, and all the other peculiar things about us. Curiousity is a keyword.

I am standing in the doorway between two completely different cultures, and the ideal situation would be to have a double set of eyes.