To måneder allerede?

Om ikke mange dager har jeg tilbragt to måneder i Bangladesh. Det meste av tida har jeg sovet på rom nummer 305 i tredje etasje på gjestehuset til Bangladesh KFUK som ligger i den andre veien til høyre når du kjører inn Asad Gate. Ja. Der. Med Dilip, Shamol, Mukta og Milton i resepsjonen, nasjonalkontoret bare en trapp unna, alle mashiene (damene som er ansatt på kjøkkenet og som "stuepiker") som alltid spør hvordan jeg har det, skapet mitt som aldri er ryddig, epler i en papirpose på bordet og maur som romkamerater. Vil jeg et sted kan jeg bare gå ut porten og vinke på en CNG eller en rickshaw, og faktisk kommunisere hvor jeg vil dra og prute på prisen. Jeg sitter på en gammeldags, kombinert skolepult og stol hver ukedag fra klokka åtte til ti og prøver å bli flink i bangla. Jeg sitter også jevnlig i trafikkork.

Dhaka begynner smått om senn å bli en vane. Gjestehuset til KFUK har blitt synonymt med "hjem" i setningene mine, det faktum at vilt fremmede sier hei til meg og spør hvor jeg kommer fra er nå mer plagsomt enn spennende, jeg kan spise frokost uten å ha med meg antibacflaska, og jeg ser forskjell på en 50-lapp og en tierlapp. Jeg har begynt å bli mer og mer innstilt på 'banglatid'. Jeg har slutta å glemme at fredag er fridag og søndag er ukas første dag. Det har gått opp for meg at jeg må stryke ut telefonnummeret mitt som jeg skriver på en liste hver gang jeg skal fylle opp "kontantkortet", for da kan jeg kanskje slippe en stor del av disse anonyme fyrene med fritids. Kveldene tilbringes sjelden på gjestehuset.

Jeg tror den beste måten å forklare følelsen jeg har på, er å si at Dhaka har krympa. Hvor merkelig det enn høres ut i mine ører nå, så var det å gå til Aarong , Family World og alle disse butikkene som nå er "rett borti her" noe jeg var stolt av å greie den første tida. Det var da det fremdeles var skummelt å ta CNG, og jeg ikke turte å ta rickshaw uten en lokalkjent fordi jeg ikke greide å forklare hvor jeg skulle (jeg hadde sannsynligvis ikke vært der før). Å ta transport aleine var uaktuelt. Jeg følte meg ikke trygg i byen fordi jeg ikke kunne noe særlig bangla, og fordi jeg ikke følte at jeg skjønte systemene på ting. Dhaka var for stor med for mange lyder og for mye kaos. Det er rart hvordan jeg har klart å finne mønstre i dette kaoset, filtrere ut lydene og rett og slett føle meg komfortabel med å leve et liv her.

--

In a few days I will have spent two months in Bangladesh. For the most part, these two months I have been sleeping in room 305 in the third floor at the guesthouse of Bangladesh YWCA that is situated in the second road to the right when you enter Asad Gate. Yes. There. With Dilip, Shamol, Mukta and Milton in the reception, the national office only some stairs away, all the mashis (the women working in the kitchen and as "chambermaids") that always ask me how I am, my cupboard that's never tidy, the apples in a paper bag on the table and ants as roommates. If I want to go somewhere I can just walk out in front of the gate and get a CNG or a rickshaw, actually be able to communicate to them where I want to go and bargain for a good price. I am sitting on an old fashioned, combined school desk and chair every weekday from eight to ten trying to get good in Bangla. I also sit regularly in traffic jam.

Dhaka is slowly becoming a habit. The YWCA guesthouse has become synonymous with "home" in my sentences, the fact that complete strangers say hi to me and ask me where I'm from is more annoying than exciting, I can eat breakfast without bringing my antibac every time, and I can tell the difference between a note of 50 and a note of 10 taka. I have become more adjusted to 'bangla time'. I have stopped forgetting that Fridays are holidays and Sunday is the first day of the week. It has dawned on me that I have to erase my telephone number that I write on a list every time I am going to get flexi load, that would might help me to get rid of most of these anonymous callers. The evenings are rarely spent at the guesthouse.

I think that the best way to explain the feeling that I have, is to say that Dhaka has shrunk. No matter how strange it sounds at this point, walking to Aarong, Family World and all these shops that now are "just down the road" something I was really proud of the first days and weeks here. That was when catching a CNG still was kind of scary, and taking a rickshaw without a local was out of the question because I usually didn't know where I was going and hardly knew any Bangla. Moreover, I did not feel that I knew how certain things work. Dhaka was too big with too many noises and too much chaos. It's funny how I have manged to find patterns in this chaos, filter the sounds and just feel comfortable with living my life here.