En følelseslada opplevelse.

Jeg var i Khulna i begynnelsen av november for å oppleve en av mine bangladeshiske venner, Dipa, sitt bryllup. Jeg dro til og fra på egenhånd med buss, og bodde hos ei annen jente jeg kjenner fra fjordårets Jenteseminar - Mumu. Jeg trengte ikke å tilbringe mange minuttene i Khulna før jeg likte meg! Det var som en grønnere, mindre trafikkert og koseligere versjon av Dhaka. Mumu bodde sammen med den ene storesøstra, mora og hadde ellers mer eller mindre kontakt med hele resten av familien i løpet av en dag - alle bodde på samme sted, og alle kom som regel innom en tur og slo av en prat eller så på TV. De hadde en felles gårdsplass der alle hang opp tøy, henta ved eller bare møttes.

--

I went to Khulna in the beginning of November to attend one of my Bangladeshi friends’, Dipa's wedding. I took the bus both ways by myself, and stayed at Mumu's house. I didn't have to spend many minutes in Khulna before I realised that I really liked it. It was basically like a greener, less congested and more "cozy" version of Dhaka. Mumu lived with one of her big sisters and her mother, and the rest of their family (well, almost) also lived in the same place. This meant that they got a lot of other family members walking in and out every day just to talk or watch TV. The backyard was shared by everyone, and there they hung up their clothes for drying, fetched wood or just gossiped.

Når man gifter seg i Bangladesh er det to seremonier man arrangerer. Den første heter ”gaye holud”, ”gul kropp” på norsk, og innebærer at bruden og brudgommen har hver sin fest der familie og venner kommer for å smøre huden deres med et gult stoff. Gult står for uskyld og renhet i Bangladesh. Damene bør ha gul eller oransj sari, og siden jeg ikke hadde noen gul sari, fikk jeg låne. Mange av nabotantene kom for å se på og hjelpe til med pyntinga, så jeg trengte ikke bekymre meg for det faktum at jeg ikke har snøring på hvordan man kler på seg et seks meter langt tøystykke.

Det var masse folk som kom for å overvære Dipas gaye holud, og siden bryllup i Bangladesh som regel impliserer at bruden flytter ut av hjemmet (og inn i svigerfamilien sitt hus) så er det for mange en trist affære. Bengalere er utrolig følsomme folk, og når en person begynner å gråte setter hele hylekoret i gang.. Jeg kan ikke benekte at jeg følte meg en anelse ubekvem blant alle de gråtende og hulkende menneskene, og da Dipas far besvimte, føltes det ut som om jeg bare stod og betrakta en veldig dramatisk bollywoodfilm. Det er altså ikke så kunstig som man kanskje skulle tro. På en annen side – det er også en tradisjon at bruden skal gråte. Hvis hun ikke gråter og viser at hun er lei seg fordi hun skal flytte hjemmefra, kan hun bli kalt ”skamløs”.

Dipa blei plassert på en slags liten scene, og der satt hun mens alle etter tur kom opp til henne og smurte gul farge i fjeset og på armene hennes. Etterpå skulle man putte noe spiselig i munnen hennes. Det blei også dansing, og jeg blei halvveis ufrivillig dratt med av de andre unge jentene som var der. En sari som subber litt i bakken og teite gullsandaler som går opp i snøringa er ikke det letteste antrekket å danse i, men jeg skal innrømme at det var veldig gøy.

--

When you get married in Bangladesh there are two ceremonies you have to go through. The first one is called “gaye holud”, “yellow body” in English, which is a good description of what happens. The bride and the groom have separate parties where family and friends come to put yellow colour on their skin. Yellow is a colour for innocence and purity in Bangladesh. The women should wear yellow or orange sari, and because I do not have a yellow one, I borrowed. Numerous aunties from the neighboring houses came to see me and help out with the preparations, thus I didn’t have to worry about the fact that I don’t have a clue about how to put on a six meter long piece of cloth.

There were a lot of people coming to witness Dipa’s gaye holud, and since weddings in Bangladesh usually implicate that the girl leaves the home (and moves in with the in-laws), this is a sad happening for her family and herself. Bangladeshis are incredibly emotional, and when one person starts crying you’ll have a bunch of people breaking down in tears within thirty seconds. I can’t deny that I felt a bit uncomfortable amongst the crying and sobbing people, and when Dipa’s father fainted, I felt like I was watching a very dramatic Bollywood movie. Those movies are maybe not that unrealistic after all..On the other hand, it’s also a tradition that the bride should cry. If she doesn’t cry and show that she is very sad to leave her family home, then she risks being called “shameless”.

Dipa was put on a small “stage”, and as she sat there, everyone came up to her to give her the yellow colour and feed her with something. There is no Bangladeshi gathering without dancing, so I was persuaded into joining the other young girls to show my Bangla dancing skills. A sari that is a bit too long and golden sandals that tend to fall off do not make it much easier, but I admit that it was a lot of fun.

Selve bryllupsdagen starta med at bruden var 45 minutter forsinka. Hun måtte nemlig bli ferdig med den fire timers lange seansen i skjønnhetssalongen først. Jeg har en følelse av at det er mye mer vanlig her nede å komme for seint til ditt eget bryllup, og jeg har også en følelse av at de fleste visste de ikke trengte å være tidlig ute. Noen folk kom til og med midt i seremonien. Jeg tror ikke jeg kan huske en eneste gang i løpet av den drøye halvannen timen seremonien varte at brudeparet så hverandre i øynene. Dipa stod og så ned i bakken, og hennes framtidige mann så veldig alvorlig ut og så rett framfor seg. Kort sagt, de så veldig sjenerte ut. Dette var ikke et arrangert ekteskap, som jeg har nevnt før.

Da de endelig hadde blitt erklært rette ektefeller (null kyssing..), gikk vi til et samlingssted rett I nærheten. Der spiste vi middag, og så dansa vi litt mer, før det var tid for avskjed. Jada, på samme dag som bryllupet står skal bruden flytte hjemmefra. Som du kanskje allerede har gjetta, blei det enda mer gråt og tenners gnissel på dette tidspunktet, og Dipa hulka ”Jabo na! Jabo na!” (= jeg skal ikke dra!)..

--

The wedding day started out by a 45 minute delay because the bride had to be finished in the beauty parlour. I have a feeling that it is much more common here to be late for your own wedding, and I also have a feeling that most people knew they didn’t have to be there on time.. Some people even came in while the ceremony was going on. During the 90-something minutes of the church ceremony, I don’t think I can recall one single time where Dipa and her husband-to-be looked each other in the eyes. She always kept her eyes on the floor, and he always looked very serious and straight ahead. In short, they both looked very shy. This was not an arranged marriage, as I told you before.

When they finally had become husband and wife (no kissing..), we went to a community center close by. There we had dinner, and then we danced some more, before it was time to say goodbye. Yes, on the very same day as the wedding takes place, the bride has to leave. As you probably have guessed, there was even more crying than the previous day, and Dipa kept saying, "Jabo na! Jabo na!" (= I won't go!)..