Jeg hadde ikke noe bedre å gjøre enn å stå og glane, for jeg venta bare på bilen som skulle plukke meg opp. Sola skinte ned på meg med støvete, gule solstråler, og fortauet på motsatt side av gata så ut til å være folketomt.. Men når jeg så bedre etter, så jeg et lite, ullent dyr som lå der og hvilte hodet på bakken. Det så veldig svakt og slitent ut. Jeg så meg rundt, og oppdaget at ingen andre enn meg la merke til dyret. Det føltes i alle fall sånn. Det virka så ensomt, der det lå..
Jeg kryssa gata for å se nærmere på dyret. Koknklusjonen min blei at det så nesten dødt ut. Hyssingen som det var bundet fast i hadde gnagd vekk mye av ulla rundt halsen, og foran på bakken stod det ei bøtte med tørrfôr. Ikke noen vannskål. Jeg satte meg på huk, og begynte å klappe den lille sauen på hodet. Ulla var tjukk og sammenfiltra - ikke mjuk sånn som saueull vanligvis er. Etter hvert som jeg fortsatte å klappe den, åpna den øynene litt etter litt. Den løfta hodet, og jeg skjønte at den ville ha meg til å fortsette. Jeg tror jeg så takknemlighet i øynene på den. Der satt jeg ved siden av sauen, mens handa mi fortsatte å stryke den over kinnet og på halsen, til telefonen ringte. Det føltes så grusomt å bare la den ligge der.. Enten var den veldig tillitsfull, tenkte jeg, eller bare altfor svak til å orke å bry seg.
--
I found myself gazing accross the street, as I had nothing better to do but wait for the car that was supposed to pick me up. The sun was glaring down at me with it's dusty yellow sunrays and the pavement on the oppsite side of the road appeared to be deserted.. However, when I looked again, I saw a small, woolly creature laying there with it's head resting on the ground. It appeared weak and tired. I looked around, and no one else but me noticed it. At least it felt that way. It seemed to be so lonely..
I went over to it to have a closer look. Indeed, it was almost as if the sheep was dead. It was tied to a string that had been shaving away the wool around it's neck, and in front of it stood a bucket with some dry food. No water. I bent down, and started patting the head of the little sheep. The wool was thick and tangled, and not soft like the wool of a sheep normally would be. As I kept on patting it, the sheep opened it's eyes a little bit. The head rose slighltly, and I could tell that it wanted me to continue. I think I saw some gratefulness in it's eyes. I just sat there beside it, stroking it's cheek and neck, until my phone rang. It felt so awful having to leave the sheep behind.. Either it was very trusting, I thought, or simply too weak to care.
uff
SvarSlett