closed!

Denne bloggen kommer ikke til å oppdateres mer - se på den som et vindu inn i året jeg var goCY intern i Bangladesh. Her ligger det mange fine minner som jeg vil ta vare på, og jeg er fortsatt veldig banglafrelst. (13.11.10)

--

This blog wil not have any more entries - you may look at it as a window to the year I was a goCY intern in Bangladesh. There are a lot of dear memories in here that I want to keep, and I am still very into Bangladesh. (13.11.10)

06.07.2008

"Nåde".

Det er søndag og regnet virker ustoppelig. Lite minner om varme julidager akkurat i dag, og dermed kan man bruke tida på å blogge. For eksempel. For to uker siden var jeg på banglamiddag hos en forhenværende bangla-goCYer, Maria. Der var også et knippe andre som hadde vært i Bangladesh i alt fra 3 til 8 måneder. Og Kristin, min reisekamerat som også skal være goCY Intern i Bangladesh, som i motsetning til meg har vært soldidaritetsettåring med Kirkens Nødhjelp i Eritrea og har bachelor i samfunnsøkonomi. Jeg har videregående, og 5 og et halvt år med fartstid i TenSing og KFUK-KFUM. Uansett. Med en sånn forsamling banglafile mennesker går skravla uten stans - erfaringer, opplevelser, tips og råd gikk i kryssild over bordet mens vi spiste ris, dhal, kylling i curry og stekt aubergin. Et par av personene rundt bordet fant det mest naturlig å spise med bare fingrene, og jeg for min del syntes det var fantastisk å smake banglamat igjen. - Med kniv og gaffel, dog. Maria hadde vært en utrolig flink kokk, det var alle sammen hjertens enige om.

Etterhvert som samtalene pensa mer og mer inn på meg og Kristin sin nært forestående reise, var det ikke annen råd enn å ta opp penn og notatbok. Jeg noterte ned flere boktitler, idéer til arbeid jeg kan drive med, hva jeg måtte ha med og ikke ha med.. Tittelen på dette blogginnlegget, "Nåde", er tittelen på den ene boka jeg fikk anbefalt. Den er skrevet av Ketil Bjørnstad, og hvis du lurer på hva slags land det er jeg skal tilbringe alle disse månedene i, så bør du spurte til nærmeste bibliotek og låne den du også. Jeg leste den ut på to eller tre dager, og fant meg sjøl i å nesten begynne å gråte da jeg satt på toget for ei uke siden og var i ferd med å lese den ut på grunn av noe jeg syntes var helt grusomt å lese om. Boka tegner klare bilder av kontrasten Norge/Bangladesh, og hovedpersonen er en veldig nyansert og modig gutt/mann som man nesten føler seg nært knytta til ettersom man følger hans reise på leiting etter et fast holdepunkt i livet. Boka er også opplysende med tanke på ulike fakta om Bangladesh sin historiske bakgrunn og sykloner og flommer som rammer landet årlig. For tida holder jeg på med en annen bok relatert til Bangladesh; "Brick Lane" av Monica Ali. Denne har en ganske annen vinkling enn "Nåde", siden den handler om arrangert ekteskap og har et mer feministisk preg.

Hvis du som leser har sprøyteskrekk bør du kanskje ikke lese dette avsnittet. Jeg må jo nesten fortelle litt om hva som skjer når det gjelder forberedelser til reisa, og derunder hører selvsagt vaksiner. I og med at jeg var i Bangladesh i fjor høst har jeg allerede tatt den første dosen Hepatitt A, men ellers var det en ikke-så-veldig-høy-i-hatten-Heidi som satt i en blå stol på vaksinasjonskontoret og fikk beskjed om at hu måtte ta hele fem sprøyter på en gang. Det begynte bra - behagelig var det ikke, men jeg greide meg. Da jeg fikk satt den fjerde sprøyta kjente jeg imidlertid at noe var i ferd med å skje. Det suste i ørene, jeg følte meg nesten døv, og jeg kjempa for ikke å besvime. Stolen blei lagt ned i vannrett posisjon, og der lå jeg og halvveis kaldsvetta. De fikk heldigvis satt den siste til slutt. Siden det har jeg vært og fått påfyll én gang allerede, og skal dit igjen om et par uker (som det fremgår av kalenderen). Ett stikk om gangen går greit.

--

It’s Sunday, and the rain seems to be unstoppable. You would not think that it is July, and what better way is there to make the time pass than, for instance, to write a blog entry. Two weeks ago I was invited to a “Bengali” dinner at the house of a former goCY Intern in Bangladesh, Maria. Present were also some other people that had been staying in Bangladesh from 3 to 8 months. And Kristin, my travel companion who is also going to be a goCY Intern in Bangladesh, that as opposed to myself has been “solidaritetsettåring” (similar to the programme we are now attending, except she stayed in a foreign country for only three months) with Kirkens Nødhjelp in Eritrea and has a bachelor degree in community economics. I have upper secondary school, and 5 and a half years of experience in TenSing and YMCA-YWCA. Anyway. With a congregation like that – seven crazy-about-Bangladesh females – the everlasting chattering was a fact. Experiences, knowledge and advice were shared in a cross fire at the table while we were eating rice, dhal, chicken curry and fried aubergine. Some found it most suiting to eat with their fingers, and I thought it was wonderful to taste Bengali food again. – Though, with a knife and fork. Everybody agreed that Maria had done a great job with the cooking.

As the conversations tended to be more and more about things concerning the journey of Kristin and me, I saw no other option than to fetch a pen and notebook. I wrote down several book titles, ideas to what sort of work I can do, what I have to bring and what I don’t have to bring.. The title of this blog entry, “Nåde” (“Mercy” in English), is also the title of one of the books that were recommended to Kristin and me. It is written by Ketil Bjørnstad, and if you are wondering what kind of country it is that I will be spending all these months in, you should run to your nearest library and borrow it, too. I finished reading it after two or three days, and found myself almost crying over something terrible that happened when I was sitting on the train a week ago and was getting close to the end of the book. The book paints clear pictures of the contrast between Norway and Bangladesh, and the protagonist is a very nuanced and brave boy/man that you almost feel closely attached to as you follow him on his journey to find solid ground in life. The book is also enlightening in terms of different facts about Bangladesh and its historical background as well as the situation when it comes to the annual cyclones and floodings. At present I am reading another Bangladesh-related book called “Brick Lane” by Monica Ali. This book provides a completely different point og view than “Nåde”, as it deals with arranged marriage and has a more feministic influence.

If you are afraid of needles you might want to consider not reading this paragraph. I kind of have to tell a little bit about what’s happening concerning the preparations I have to do for the journey, and thus vaccines. As I was in Bangladesh last autumn I had already taken the first dose of Hepatitis A, but other than that a not-so-high-on-her-horse-Heidi was sitting in a blue chair at the vaccination office getting the message that she had to take a total of five injections that day. It started out OK – not exactly pleasant, but I was doing fine. When I got the fourth injection, however, I felt that something was about to happen. My ears stopped functioning – all I could hear was a faint “buzzing”, and I almost had a blackout. My chair was put in a horizontal position, and there I lay almost breaking in to a cold sweat. Luckily they managed to give me the last and fifth injection after a couple of minutes. Since that day I’ve been there to have another dose of one of the vaccines, and I am to go there once more. One injection at a time – no problem.

3 kommentarer:

  1. Hei!
    Dette blir spennende å følge med på.. Håper du kommer til å skrive mye her mens du er der nede med erfaringer og opplevelser.. Jeg skal hvertfall følge nøye med på denne sia.. :)
    Ingvild

    SvarSlett
  2. Så bra :) Er du Ingvild-Ingvild?
    Klem.

    SvarSlett
  3. ingvild ingvild her veit du... :P
    Ingvild som du ja... f

    SvarSlett

Skriv av hjertens lyst.

love animals.