Team Bangla - dekha hobe!

Team Bangla (Sam aka Nyhetsnerden, Heidi aka Informasjonsnerden og Kristin aka Balanse-i-diskusjoner-nerden) er sammen som goCY interns for siste gang i dag. Sam drar hjem litt seinere enn oss.. Kristin og jeg har tilbragt de siste dagene med å ha humørsvingninger, gjøre siste-liten-shopping, si hadet til folk og gi bort en hel haug med ting som vi ikke får med oss hjem. Jeg klarer ikke å skjønne at dette er siste dagen.. Jeg klarer det rett og slett ikke..

--

Team Bangla (Sam aka The News Nerd, Heidi aka The Information Nerd and Kristin aka The Balancing Discussions Nerd) is today together for the last time in Bangladesh as goCY interns. Sam is leaving a bit later than us.. Kristin and I have spent the last few days having mood swings, doing last-minute shopping, saying goodbye to people and giving away incredible amounts of stuff. I can't believe this is the last day.. I really can't..

Nest siste stopp: Chandpur.

Først var jeg sammen med Joyce didi (nasjonal generalsekretær) og Brigitte fra Horyzon (Sveits). Til høyre går generalsekretæren i Chandpur KFUK, Papri didi. (At first I was with Joyce didi (national general secretary) and Brigitte from Horyzon (Switzerland). To the right is the general secretary of Chandpur YWCA, Papri didi.)

Lederen av en mikrokredittgruppe ønsker oss hjertelig velkommen. (The leader of a micro credit group gives us a warm welcome.)

Denne dama fikk hjelp av KFUK da jenta hennes var sjuk. (This woman got help from the YWCA when her daughter was ill.)

Joyce didi forklarer hvordan systemet med lån og sparing fungerer for det enkelte medlem. (Joyce didi is explaining how the system with loan and saving works for the members.)

Nysgjerrige barn, som alltid. Den forrerste gutten hoppa opp og ned.. (Curious children as always. The boy in the front was jumping up and down..)

På kvelden var det en høytidelig velkomstseremoni der vi blei plassert på stoler bak dette bordet. Alle måtte holde en takketale, og jeg holdt min på bangla! (In the evening they helt a reception for us where we had to sit on chairs behind this table. All of us had to give a thank-you-speech, and I held mine in Bangla!)

Mange flinke barn underholdt oss. (Many clever children entertained us.)

Joyce didi og Brigitte dro dagen etter, og jeg blei aleine som "bideshi" i Chandpur KFUK. (Joyce didi and Brigitte went the next day, and I was alone in Chandpur YWCA as a "bideshi".)

Bananblomst. (Banana flower.)

Jeg har glemt navnet på jenta til venstre, men det er hennes hus de står utafor. De to andre er Mili og Dipa. (I have forgotten the name of the girl to the left, but it is her house. The two others are Mili and Dipa.)

Jentas far og lillebror. (The girl's father and little brother.)

Lurer på hvilket flagg dette kan være.. (I wonder which flag this could be..)

Her bor Khuki (se lengre ned) sammen med lillesøstra Mili, storebror Steven, mamma Shimoli og pappa Bijoy. Huset ligger rett bak KFUK-bygget. (Khuki (see further down) lives here with her little sister Mili, big brother Steven, mother Shimoli and father Bijoy. The house is right behind the YWCA building.)

Dette er Jeri, min lille venn og Khukis hund! (This is Jeri, my little friend and Khuki's dog!)

Vi leiker ute etter møte i ungdomsgruppa. Dipa, Jumi og Shuma. (We are playing games outside after a meeting in the youth group. Dipa, Jumi and Shuma.)

Jenta som står er Khuki. Vi dro på båttur hele gjengen! (The girl standing is Khuki. We all went on a little boat trip!)

Alle jentene gav meg hver sin lille gave! Utrolig koselig! (Each girl gave me a small present! So sweet!)

Khuki med vind i håret. Vind på bangla er "batash". (Khuki with her hair blowing in the wind. Wind in Bangla means "batash".)

Chandpur er en havneby. (Chandpur is a port.)

Vinden, teen og balkongen.

Jeg var rastløs, og tankene simpelthen nekta å reflektere mer rundt mine åtte måneder som goCY Intern. Jeg kom på hva Shimoli, Khukis mamma, sa om at hun lot tevann og te stå på bordet, og gikk barbeint ut av enda et av mine midlertidige soverom. Jeg lagde "lal cha chinni com" (svart te med litt sukker). Den svale kveldsbrisen kom inn gjennom vinduene og lokka meg ut på den lille balkongen, men siden strømmen fortsatt ikke hadde gått følte jeg ikke for å bli stående. Jeg ville være usynlig.. Så dermed satte jeg meg ned på gulvet, og så opp på de digre kokosnøttpalmene som svaia i vinden mot den svarte nattehimmelen. Jeg kunne høre folk som gikk nede i gata og prata, og nå og da en sykkelklokke fra en rickshaw, men ingen kunne se meg. Rapporten limte seg fortsatt fast til bevisstheten. Jeg drakk teen min, og så slo det meg.. På denne tida neste lørdag kommer jeg til å sitte på flyet hjem. Vekk fra Bangladesh.

Jeg får konstante påminnelser om at oppholdet mitt nærmer seg slutten. Sluttrapporten, emailene fra koordinatoren vår om hva som skal skje når vi er tilbake i Norge, avskjedsfesten som blei holdt forrige torsdag.. Men hjernen min er ikke med på notene. Jeg snakker bangla hver dag, jeg har på meg salwar kameez hver dag, jeg spiser med handa hver dag, jeg drikker kokt vann eller flaskevann hver dag, jeg sover med myggnetting hver dag.

Da Khuki tok meg med ut i ettermiddag prøvde jeg å fotografere alt jeg så med øynene mine. De kjempesvære vannmelonene på markedet, jernbanen med alle menneskene gående på seg, dammene.. Hu sa ikke så mye da vi satt på rickshawen. Da vi kom fram til KFUK etter å ha besøkt noen folk åpna hu døra til balkongen og plasserte meg på en stol. Hu henta en til seg sjøl også, og der satt vi en god stund. Khuki er en av totalt seks jenter som skal reise til Norge (Buskerud) på utveksling i juni. Jeg prøvde å kalle henne 'didi' (storesøster), siden hu er eldre enn meg. Men det var det ikke snakk om.

Jeg drakk teen min sittende på gulvet, aleine på balkongen på Chandpur KFUK. Jeg følte for å være nærme lydene, vinden som kommer fra den store elva, menneskene på vei hjem. Men de er ikke de eneste som har et hjem her. I dag sa Khuki følgende til meg: "Du er ikke noen bideshi (utlending). Du er en bangladesher."

--

I felt restless, and my thoughts simply refused to reflect more about my eight months as a goCY Intern. I remembered what Shimoli , Khuki's mother, had said about the tea being left on the table, and walked barefoot out of another one of my temporary bedrooms. I made "lal cha chinni com" (black tea with a bit of sugar). The cool evening breeze coming from the window made me go out on the little balcony, but since the electricity had not yet gone I did not feel like standing up. I wanted to be invisible.. So I sat down on the floor, and looked up to see the humungous coconut palms sway towards the black night sky. I could hear people walking in the street talking, and the occasional bell from a rickshaw, but no one could see me. The report was still in the back of my head. I drank my tea, and it hit me.. By this time next Saturday I will be on a plane taking me home. Away from Bangladesh.

I am constantly reminded of the fact that my stay is coming to an end. The final report, the emails from our coordinator about what we will be doing once we are back in Norway, the farewell party we had last Thursday.. But my brain is not taking it in. I speak Bangla every day, I wear a salwar kameez every day, I eat with my hand every day, I drink bottled or boiled water every day, I sleep with a mosquito net every day.

As Khuki was taking me out this afternoon I tried to photograph everything with my eyes. The huge watermelons in the fruit market, the railway with all the people walking on it, the ponds.. She did not say much as we were on the rickshaw. When we came back to the YWCA after having visited some people, she opened the door to the balcony and placed me on a chair. She got herself one, too, and we sat there for a while. Khuki is one of the six girls going to Norway (Buskerud) on exchange this June. I wanted to call her 'didi' (big sister) as she is older than me, but she refused.

I drank my tea today sitting on the floor, alone in the balcony at the YWCA of Chandpur. I felt like being closer to the sounds, the wind coming from the big river, the people walking home. But they are not the only ones that have a home here. Today, Khuki said to me: "You are not a bideshi (a foreigner).You are a Bangladeshi."

17 dager to go.

Hvis du planla å dukke opp på Gardermoen flyplass 27. april med norskeflagg for å være velkomstkomité for Kristin og meg, må jeg bare beklage og si at du må endre planene dine. Det har seg nemlig sånn at British Airways, uten å si noe til oss, har lagt ned ruta mellom Dhaka og London.. Så nå flyr vi via Bahrain - et land jeg ikke engang visste at eksisterte. (For andre som ser ut som spørsmålstegn: her kan du lese på Wikipedia) Uansett, nå er situasjonen den at vi kommer hjem til Norge 26. april isteden, klokka 11. Dermed får jeg en fin og lang dag med jetlag på lillesøstra mi sin 17-årsdag.

Etter være-sjuk-og-deppa-turen til Nepal er jeg nå back in business i Dhaka. Det er masse som kommer til å skje før jeg drar fra Bangladesh, som for eksempel banglanyttår 14. april, møtet med de seks jentene som skal på utveksling til Norge i juni, evaluering, avskjedsfest.. Og så skal jeg ut av Dhaka minst en gang til før jeg drar. Å dra ut av Dhaka og se det virkelige Bangladesh er en av mine favoritting når det gjelder å være her, spesielt hvis jeg reiser aleine - det er absolutt den beste måten å møte folk på, og ikke minst er det mye lettere å bli kjent. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men så altfor liten tid til å gjøre dem..

Forresten (se nedafor), dette er måten de gjør byggearbeid på i Bangladesh. Menneskekraft er et stikkord. Dette foregikk rett utafor døra vår i Asad Gate - jeg tror de endelig har funnet ut at det er en god idé å putte kloakken i rør..

--

If you were planning to show up at Gardermoen Airport on the 27th of April with Norwegian flags to meet Kristin and me, I am sorry to say that you have to reschedule. Due to the fact that British Airways suddenly decided, without telling us, that the Dhaka-London flight has been removed, we now have a new departure date and are flying via Bahrain. I didn't even know it existed a country with that name.. (For others like me: here is an article on Wikipedia) Anyway, we are coming home on the 26th of April instead, at 11 am. So I'll have a nice day of jetlag on my little sister's 17th birthday.

After the being-sick-and-miserable Nepal trip I am now back in business in Dhaka. Lots of stuff is going to happen before I leave Bangladesh, like Bengali New Year on the 14th of April, a meeting with the six girls going on exchange to Norway this June, evaluation, reports, farewell party.. And I am going out of Dhaka at least once more before I go home. Being out of Dhaka and seeing the real Bangladesh is one of my favourite things with being here, especially if I go alone - that is really the best way to meet people and make friends. There are so many things I want to do, but too little time to do them..

By the way, this is the way they conduct construction work in Bangladesh. Manpower is a keyword. This was going on right outside our door in Asad Gate - I think they are finally putting the sewage in proper pipes underground..

Nye bekjentskaper.

Skrevet 3. april på herberget til KFUK i Nepal.

Jeg har fått flere nye bekjentskaper i løpet av de siste fire dagene, og jeg har også stiftet nærmere bekjentskap med et par stykker jeg allerede kjente. For det første fikk jeg et nært møte med herr Gulv på nasjonalkontoret til Bangladesh KFUK da jeg prøvde å forhindre at jeg skulle svime av. Det viste seg at jeg var ganske dehydrert, men jeg kom litt mer til hektene igjen da jeg fikk møte herr O. R. Saltløsning. Altså, herr O. R. S. (la oss kalle han det fra nå av) er en grei kar som bare vil hjelpe deg å overkomme mageproblemene dine. Han inneholder både salt og sukker, og gir deg styrke, men er ikke spesielt snill mot smaksløkene. Derfor er det ofte lurt å søke hjelp hos frøken Sitron. Hun vil kunne dekke over hva enn det skulle være, og er således herr O. R. S. sin uoffisielle assistent.

Faktum er at man ikke kan bli værende i Bangladesh i mer enn tre måneder av gangen hvis man har turistvisum, og sannelig møtte jeg ikke herr Gulv, herr O. R. S. og frøken Sitron dagen før visumet mitt gikk ut. Jeg ville jo såklart fullføre utenlandsoppholdet som goCY Intern, og hadde allerede booka fly tur-retur Nepal for å søke om en måned til så jeg kunne bli i Bangladesh helt til jeg drar hjem 27. april.

Jeg var så glad da jeg 1. april kunne stupe i seng på KFUK i Katmandu, ettersom jeg følte meg rimelig sliten og svak etter reisa. Allikevel var jeg optimistisk på magen min sine vegne - jeg har nemlig tro på å fortelle kroppen at alt er ok, for så å la fru placeboeffekt gjøre jobben. Derfor avlyste jeg ikke avtalen med Marina (ungdomsdelegat for Røde Kors) om å spise middag. Til min skuffelse virka det imidlertid ikke som om forholdet mellom herr Toalett og meg blei nevneverdig svakere.. Magen min oppfordra meg tvert i mot til å ikke slippe ham av syne. Jeg hadde ikke annet valg enn å dra til den bangladeshiske ambassaden dagen etter for å rekvirere turistvisum for en måned, og måtte derfor gjøre et unntak, men etter at det var i orden var jeg flink jente og holdt meg inne på herberget sammen med herr Toalett.

Sjøl om jeg fikk god støtte av herr O. R. S. og frøken Sitron, tok jeg en endelig avgjørelse på at det intime forholdet som hadde utvikla seg de siste fire dagene mellom meg og herr Toalett måtte avsluttes, og det fortere enn svint. I dag fikk jeg en hyggelig herr Doktor til å se på saken, og han introduserte meg for herr og fru Antibiotika. Ved hjelp av dette snille, men aggressive ekteparet, håper jeg å ha slått opp med herr Toalett innen 24 timer. Jeg tror rett og slett ikke det er særlig lurt av meg å bli værende i et så usunt forhold.

--

Written on the 3rd of April at the YWCA hostel in Nepal.

I have gotten thoroughly aquainted with several persons during the last four days. Firstly, I got well aquainted with mr. Floor at the National office of Bangladesh YWCA on Tuesday as I had to lie on him for quite some time in order to prevent myself from fainting. Turns out I was dehydrated, and that is how I got to be aquainted with mr. O. R. Saline. Now, mr. O. R. S. (let us call him that for short) is a friendly guy who only wants to help you with overcoming your stomach problems. He contains both salt and sugar, and gives you strength, but is not particularly nice to your tongue, which is why you can seek help from ms. Lemon. She will cover up whatever bad thing that mr. ORS does.

Right. So, being on a tourist visa in Bangladesh keeps you from staying in the country for more than three months at a time, and as it happened I met mr. Floor, mr. O. R. S. and ms. Lemon on my second last day of valid visa. Because I wanted to finish my stay as a goCY Intern in Bangladesh, I had booked tickets for Nepal in order to get the last month I needed before my flight to Norway on the 27th of April.

Feeling pretty weak and tired, I was so happy to finally crash on the bed in the YWCA hostel in Kathmandu on the 1st of April. Being as optimistic as I am, I believe in telling your body that everything is fine, and that mrs. Placebo Effect will work everything out. Thus I did not cancel my plan to meet Marina (a Red Cross Youth Delegate) for dinner. However, my close relationship with mr. Toilet did not seem to weaken much - my stomach in fact urged me to not let him out of my sight. Still I had to go to the Bangladeshi Embassy to require a one month tourist visa yesterday, and made an exception for this, but after having gotten the visa I was a good girl and stayed put in the hostel with mr. Toilet.

Despite the great support received from mr. O. R. S. and ms. Lemon, I finally decided that having a close relationship with mr. Toilet for four days was more than enough. Something had to be done. I went to see a nice mr. Doctor today, and I hope that I am able to break up with mr. Toilet within 24 hours by the help of a couple called mr. and mrs. Antibiotics. I just don't think it is wise of me to stay in an unhealthy relationship like that.