closed!

Denne bloggen kommer ikke til å oppdateres mer - se på den som et vindu inn i året jeg var goCY intern i Bangladesh. Her ligger det mange fine minner som jeg vil ta vare på, og jeg er fortsatt veldig banglafrelst. (13.11.10)

--

This blog wil not have any more entries - you may look at it as a window to the year I was a goCY intern in Bangladesh. There are a lot of dear memories in here that I want to keep, and I am still very into Bangladesh. (13.11.10)

26.01.2009

Bhalo bangla bolte paren!

Jeg tror aldri jeg har vært borti et folk, eller et land, som er så stolt av språket sitt som folk fra Bangladesh. Dette språket er fundamentalt forskjellig fra mitt eget, da det bygger på noe helt annet enn indoeuropeisk eller latin - nemlig sanskrit. Skriftspråket, som skrives "hengende fra linja" istedenfor oppå, og som ofte stokker om på vokaler og konsonanter så de ikke kommer i den rekkefølgen man uttaler dem, har jeg ikke orka å lære meg så mye av, men i høst gikk jeg på språkkurs for å lære å snakke. Vi terpa lydskrift og vokalendringer i verbbøying, og vi lærte hvordan vi skulle snakke forskjellig til små barn og til voksne. Vi i Norge har stort sett slutta å bruke de høflige formene "De", "Dem" og "Deres". Det er imidlertid en kunst å bruke høflige og ikke-høflige tiltalemåter riktig på bangla, for det hender ofte at de på kontoret kan finne på å bruke den ikke-høflige tiltalemåten til hverandre. Og når jeg, som som oftest er yngre enn de fleste CNG-sjåførene blir adressert med høflig verbending, er det fordi det ikke bare har med alder å gjøre, men også om man kjenner personen eller ikke. Skal ikke være lett, nei. Kultur og språk henger nøye sammen, noe som bevises av denne måten å bruke forskjellige former av samme ord til voksne, barn, venner og ukjente.

Ofte når jeg prøver ut min halvsnublende bangla på folk jeg aldri har møtt før, for eksempel en CNG-sjåfør eller en mann som selger frukt i en liten butikk, får jeg nesten garantert masse skryt for at jeg er så flink til å snakke. Denne rosen er somregel basert på at jeg klarer å si strofer som "Bananite jaben?" ("kjører du til Banani?"), "egaro number road" ("vei nummer 11"), "na, aro lagbe na" ("nei, jeg trenger ikke mer") osv. Og det er jo ganske tøft. Da sprekker ansiktene deres opp i brede smil, og de sier "ki bhalo bangla bolte paren!" ("så bra bangla du snakker!"). Standarden for hvor mye mannen i gata forventer at en utlending, en såkalt "bideshi" på bangla, kan si på deres eget språk er rimelig lav.

Jeg har mange ganger spurt meg sjøl hvor denne sterke språkpatriotismen kommer fra. For å finne svaret på det er jeg av den oppfatning at vi må skru tida tilbake til før 1971, før frigjøringa fra daværende Vest-Pakistan. Bangladesh har nemlig ikke eksistert som selvstendig nasjon i mer enn noen tiår. Da Bangladesh var en del av den islamske staten Pakistan og het Øst-Pakistan, etter delinga av India, vokste det etter hvert fram en gryende motstand mot at Vest-Pakistan blant annet krevde at folket som bodde i Øst-Pakistan skulle begynne å lære urdu på skolen istedenfor bangla. Det hele endte opp i en blodig borgerkrig mellom Øst og Vest. Øst-Pakistan vant under ledelsen av "Bangabandhu" Sheikh Mujibur Rahman som med denne talen (som han holdt helt uten manus) greide å motivere bengalerne til å ta opp kampen for selvstendighet, og med god hjelp fra India som kom til unsetning helt mot slutten av krigen. "Bangabandhu", som betyr noe sånt som "venn av Bangladesh", blei til slutt myrda av folk fra sin egen hær, og blir i dag omtalt av alle som "Father of Nation". Huset hans her i Dhaka har blitt omgjort til museum. Der har jeg med egne øyne sett blodflekkene på gulvet, og kulehullet i veggen som drepte mannen alle bengalere kan navnet på.

Jeg har også mange ganger spurt meg sjøl hvorfor jeg aldri har lært noe om denne krigen på skolen. Jeg kan ikke huske at vi fokuserte så mye på delinga av India heller. Det er mye spennende verdenshistorie som blir forbigått på bekostning av endeløs terping på 1. og 2. verdenskrig.. Uansett, jeg kjenner jeg nesten blir litt stolt over å kunne litt av dette språket som så mange har dødd for å beholde. 21. februar er en viktig dato for de fleste bangladeshere - denne dagen har blitt utropt av UNESCO som internasjonal morsmåldag etter at mange unge studenter blei språkmartyrer samme dag i 1952. Det eneste de krevde var at bangla skulle bli anerkjent som nasjonalspråk i Øst-Pakistan.

--

I don't think I've ever seen a people, or a country, that is as proud of its language as the people from Bangladesh. This language is fundamentally different from my own, since it developed from something else than Indo-European or Latin - namely Sanskrit. The written language, which they write "hanging from the line" instead of on it, and that often mix up vowels and consonants in such a way that they come in a different order than they are pronounced, I have yet to learn. However, last autumn I did a language course so that I could learn how to speak. We memorised phonetics and vowel changes in verb conjugation, and we were taught how to speak differently to children and adults. In Norway we have more or less stopped using the polite pronouns. In Bangla, however, I'd say it is an art to use polite and non-polite ways of adressing people the right way, because I often see that the people in the office use the non-polite forms between each other. And when I, that for the most part are junior to most CNG drivers, am adressed with a polite verb-ending, that simply happen because it is also about whether you know the person or not. Language is not supposed to be easy.. Culture and language are like brother and sister, which in this case is proven by the fact that one should differentiate between how one adresses adults, children, friends and strangers.

Normally when I try out my stumbling Bangla on people I've never met before, for example a CNG driver or a man selling fruit in a small shop, I am almost guaranteed to get praise for my ability to speak some Bangla. This praise is usually based on the ability I have to say some simple phrases, like "Bananite jaben?" ("will you go to Banani?"), "egaro number road" (Road number eleven"), "na, aro lagbe na" (no, I don't need anything else") and so on. And that is pretty cool. Their faces turn into big smiles, and they say "ki bhalo bangla bolte paren!" ("how well you speak Bangla!"). The standard of how much your average man expects a foreigner, a so-called "bideshi" in Bangla, to know of their language is relatively low.

I have often asked myself the question of where this strong language patriotism comes from. To find the answer I believe that we have to turn back the time to before 1971, before the liberation from what was then called West-Pakistan. You see, Bangladesh has not existed as an independent nation for more than a couple of decades. When Bangladesh was a part of the islamic state of Pakistan and was called East-Pakistan, after the dividing of India, a powerful resistance towards the dominating regime of West-Pakistan emerged. West-Pakistan demanded that people in East-Pakistan should learn Urdu in school instead of Bangla. This led to a bloody civil war between East and West. East-Pakistan won, under the leadership of "Bangabandhu" Sheikh Mujibur Rahman who with this speech (that he held without a manuscript) managed to encourage and motivate Bengalis to fight for independence, and with the help of India that came to their rescue towards the end of the war. "Bangabandhu", which means something like "friend of Bangladesh", was murdered by people from his own army, and is today spoken of as "Father of Nation". His house here in Dhaka has been turned into a museum. There I have seen the blood stains on the floor with my own eyes, and the bullet holw in the wall that killed this man that all Bangladeshis know the name of.

I have also numerous times asked myself why I never heard anything about this war in school. I can't remember that there was much focus on the partition of India either. There is a lot of intriguing world history that is omitted from the syllabus in favour of the first and second World War.. Anyway, I almost feel a bit proud myself to know how to speak a little of this language that so many died to keep. The 21st of February is an important day for most Bangladeshis - this day has been named "World Mother Tongue Day" by UNESCO after the incident in 1952 on the same date where a lot of students died as language martyres. All they demanded was that Bangla would be recognised as a national language in East-Pakistan.

17.01.2009

In case you are wondering.


"Men du.. Hva er det egentlig du gjør der nede?" Jeg tror det er en del som lurer på akkurat det. Ja, hva jeg gjør her nede i Bangla. Grunnen til at jeg ikke sa så mye om det i starten, er at jeg på daværende tidspunkt faktisk ikke visste så mye om hva jeg kom til å holde på med. Et av goCY-programmets kjennetegn er at deltakerens evner og talenter avgjør hva han eller hun kommer til å gjøre under utenlandsoppholdet på 8 måneder. Det er også det som i stor grad har påvirka hvilket land vi har kommet til, siden landene på forhånd gav beskjed til KFUK-KFUM Global om hva slags folk de ønska seg. Fra Bangladesh var kvalifikasjonslista lang og variert, men noe av det de ønska seg var en person som var glad i å skrive og å ta bilder, og en som kunne noe om Ten Sing. Disse to tingene er også viktige stikkord for det jeg driver med.

Jeg har til nå bidratt for å stable en Ten Sing-gruppe i Dhaka KFUK på beina, og vil gjerne prøve å støtte Savar Ten Sing på samme måte, siden de enda er i oppstartfasen. En stor oppgave som både Sam, Kristin og jeg jobber med er dessuten ei nettside for Bangladesh KFUK. Det har de ønska seg lenge. Min rolle i den sammenhengen er å være fotoansvarlig. Men en stor del av tida mi her i Bangladesh går mye på å sette seg inn i Bangladesh sin kultur og hva KFUK gjør for samfunnet - derfor er jeg til stadighet ute på små og store ekskursjoner til for eksempel andre lokale KFUKer rundt om i landet.

Jeg har nå tippa over den magiske "halvveisgrensa", og den siste tida vil nok bli annerledes enn sånn som det har vært til nå. Jeg har hele tida hatt base i Dhaka på KFUK-gjestehuset, men vil sannsynligvis dra til to KFUKer på egenhånd i februar og mars. Først til Khulna KFUK, og deretter Gopalgonj. Hva som venter meg der, er jeg enda ikke sikker på. Jeg tipper det blir en del jobbing med ungdom. Når jeg kommer tilbake fra Gopalgonj er det plutselig bare en måned igjen til jeg drar, og jeg kommer sikkert til å få panikk og begynne å gjøre alt det jeg enda ikke har rukket å gjøre. De første fire og en halv månedene har gått så fort..

--

"But.. What are you doing down there?" I think there are a few people wondering about that question. What I am doing here in Bangla, that is. The reason for my very late reply and for not writing about this four months ago, is that I actually didn't know very much about what I would be doing. One of the traits of the goCY programme is that the participants' abilities and talents determine what kind of tasks he or she will be given during the stay abroad for 8 months. That has also to a great extent influenced which country we were selected to go to, as the partnership countries told Y Global what kind of people they wanted on beforehand. The list from Bangladesh was long and varied, but some of the qualities they wanted included an interest of photography and writing, and experience from Ten Sing. These two are important keywords for what I am doing.

Up until now, I have been a part of starting a Ten Sing group in Dhaka YWCA, and would also like to support Savar Ten Sing in the same way, as the group is still very young. A big task that both Sam, Kristin and I work on is a webpage for YWCA of Bangladesh. They have wanted this for a very long time now. My part of it is to be the photo responsible person. However, a big part of my time here in Bangladesh is devoted to learing about the Bangladeshi culture and about YWCA of Bangladesh and their work. Thus I am often out on small or not so small excursions for example to visit a local YWCA branch outside Dhaka.

I have crossed the magic half-year-line now, and the time left will probably be different from what it has been so far. My base has been Dhaka and the YWCA guesthouse, but in February and March the plan is to go to Khulna and Gopalgonj. I don't know what those trips might bring with them, perhaps I will be working a lot with the youth. That's my hope, anyway. When I return to Dhaka after those two months, it is only one month left before my departure, and I'll most probably panic and start doing all the things I still have not done by then. The first four and a half months have passed so quickly..

06.01.2009

Happyface!


Det blei heldigvis nyttårsaften dette året også. Godt nyttår (ja, jeg veit jeg er seint ute)!

--

The new year came this time around, too. Amazingly enough. Happy new year (yes, I know I'm kind of late)!

04.01.2009

Nepal gjennom linsa: Trekking.

En liten organisasjon med et stort hjerte.


Da jeg først kom til Nepal KFUK og møtte jentene og damene som bor der, skjønte jeg ikke helt hva som var greia. Jeg lurte meg grønn på hva alle sammen egentlig gjorde der, hva som brakte dem dit.. Jeg hørte litt om at ei av damene, hun som lagde frokost til oss hver morgen, hadde hatt en trøblete bakgrunn med en voldelig mann. Jeg snakka også med ei annen, som var den beste av dem alle i engelsk, og det virka som om hu hadde noen problemer hjemme. Jeg kunne på en måte skjønne at det var noe annet enn bare et hostel. Hvorfor dro ingen av jentene hjem til jul? Det skulle vise seg at alle hadde en vanskelig bakgrunn.

Nepal KFUK er en bitteliten organisasjon som blei starta i 1993. De har fått masse støtte og hjelp fra Bangladesh KFUK, og de har flere ganger dratt til Bangladesh for å lære av dem. I motsetning til Bangladesh KFUK har de bare denne ene bygningen, og den er heller ikke deres egen - de leier. Totalt sett har de rundt 200 medlemmer. Nå som jeg har bodd på et av gjesterommene deres og blitt bedre kjent med noen av de andre, har det begynt å demre for meg at disse jentene og kvinnene ikke "bare" bor der.. Huset der jeg hadde en seng å sove i er faktisk et krisesenter for kvinner.

Med tanke på kvinnesituasjonen er Nepal og Bangladesh ganske like. Det å få barn utefor ekteskap og å miste en ektemann er i begge landene katastrofalt. Familien til en jente som blir gravid uten å være gift vil mest sannsynlig kaste henne ut, og siden mange kvinner er husmødre får de store problemer hvis mannen drar fra dem eller dør. Da står man på bar bakke. Alkoholisme er et stort problem i Nepal, og antagelig er det mange kvinner som lider i stillhet mens mennene mishandler dem i fylla. Det er kvinner som har opplevd disse tingene som blir tatt i mot her på KFUK. De får snakke ut om problemene sine, de får et trygt sted å være, mat og en "ny familie". Alle som bor på krisesenteret hjelper til med de daglige tingene. Det går rundt på et vis, men Nepal KFUK har ikke allverdens med penger. De tjener litt på å ha gjester som meg, og på smykker og annet som noen av jentene og kvinnene produserer. Dessuten får de litt støtte fra forskjellige hold. For de andre medlemmene sine arrangerer de seminarer fra tid til annen, og de har også et opplegg med uformell utdanning for analfabete kvinner.

Gjennom et utrolig engasjement fra de tre kvinnene som driver organisasjonen og en sterk tro på at Gud støtter dem i jobben de gjør, klarer de å yte max med de få midlene de har. Nepal KFUK er kanskje en liten organisasjon, men de gjør en stor jobb for kvinnenes stilling i Nepal.

--

When I first came to YWCA of Nepal and met the girls and women who stay there, I did not really understand what the deal was. I really wondered about what all of them were doing there, what brought dem there.. I heard a little bit about one of the women, she who made us breakfast every morning, that she had been through some rough times with a violent husband. I also spoke to another girl, who was by far the most competent in English, and it seemed like she had some problems at home. I started to put two and two together, and realised that this place was not just a hostel. Why didn't any of the girls go home for Christmas? As it turned out, they all had difficult backgrounds.

YWCA of Nepal is a tiny organisation that was started in 1993. They have received a lot of support and guidance from YWCA of Bangladesh, and people from YWCA of Nepal have travelled to Bangladesh to learn from them. As opposed to YWCA of Bangladesh they only have this one building, and it is not even their own - they are renting it. In total they have about 200 members. Now that I have lived in one of their guest rooms and gotten to know some of the others, it has dawned on me that these girls and women are not "only" living there.. The house where I got a bed to sleep in is in fact a crisis center for women.

In terms of the situation for women Nepal and Bangladesh are quite similar. Having a child outside marriage and losing a husband are both catastrophical incidents. The family of a girl that falls pregnant without being married will most likely throw her out of the house, and because a lot of women are housewives depending on their husband's income, they face a difficult future if the husband leaves or dies. Suddenly these women stand alone. Alcoholism is a big problem in Nepal, and probably a lot of women are silently suffering while their drunken husbands are beating them up. It's women that have these kinds of experiences that are coming to the YWCA for shelter. They get to talk to someone about their problems, they get a safe place to stay, food and a "new family". Everyone who live at the crisis center help out in the daily life. It works out somehow, but YWCA of Nepal is not an organisation with a lot of money on their hands. They generate income by having guests like me, and by selling bangles and other things that are produced by some of the girls and women. Additionally, they get some finacial support from here and there. They arrange trainings and seminars for their other members from time to time, and they also have a program with informal education for illiterate women.

Through an amazing commitment from the three women who run the organisation, and a strong faith in God's support, they manage to make the most of what they have. YWCA of Nepal may be a small organisation, but they are doing a great job for the women in Nepal.

01.01.2009

Hvem bryr seg om dyra?


Skrevet 9. desember 2008:

Det å være vegetarianer i Bangladesh er som regel en smal sak. Det er bare å forsyne seg med ris, dhal og grønnsakscurry og unngå kylling, fisk og geit. Jeg er motstander av å drepe dyr for matens skyld, og det er en del av grunnen til at jeg har valgt å være vegetarianer. Det er som sagt ok å praktisere vegetarisme her, men de fleste bangladeshere stusser over at jeg ikke spiser kjøtt. Jeg får ofte en medlidende mine når jeg forteller det, og det er akkurat som om de håper at jeg skal forandre mening. Jeg har nå bodd på National i mer enn tre måneder. Allikevel må det ofte konstateres at, "ååh, ja, du er vegetarianer, ja.." av de som lager mat til oss. Det skal sies at jeg blir tatt godt vare på - jeg får masse forskjellige grønnsaker, men jeg har en følelse av at de syns jeg er litt merkelig. Kjøtt er jo noe man spiser fordi man har råd. Vegetarisme er sjelden et frivillig valg..

Dyra har en litt annen stilling i samfunnet i Bangladesh i forhold til hva jeg er vant med. De er definitivt et nivå under menneskene, etter hva jeg har observert så langt. Veldig få har kjæledyr - dyra blir ofte kun behandla som objekter man bruker til mat og andre ting. Jeg besøkte Dhaka Zoo her forleden, og sleit med samvittigheten for at jeg hadde betalt for å komme inn der. At jeg til og med hadde spist lunsj der inne. Noen av dyra hadde det aldeles ikke bra, og jeg kunne se en lengsel etter frihet i mange av apenes øyne. Strutsen (se bildet) hadde det tydelig ikke helt lett.. Den hadde plukka av seg masse fjær, og holdt på å plukke av seg flere mens vi så på. Dette er et tegn på stress og misnøye. Jeg så en svartbjørn med noe som så ut som eksem eller liknende på snuta si, og jeg så mange dyr med altfor små bur og ingenting å fordrive tida med annet enn å stirre ut i lufta. Hva slags liv er det? Den lille apen som er på tre av bildene var tydelig sulten - den tok opp et melonskall som var ferdigspist, og prøvde å skrape av de siste restene med tennene. Det tok imidlertid ikke mange sekundene før den kasta skallet fra seg igjen. I nærheten av tiger- og løveburene hang det en tung eim av råttent kjøtt, og fra det ene løveburet kom noen øredøvende, frustrerte brøl.

Det feires Eid i Bangladesh i disse dager, nærmere bestemt Eid al-Adha, hvilket betyr dyreofring. De siste par dagene har veiene krydd av muslimske menn med ei ku eller ei geit (gjerne flere geiter også) på slep. I dag, 9. desember, skal alle disse dyrene dø for Allah. De blir etter min mening drept på en veldig inhuman måte - halalmåten - der strupen skjæres over så dyret dør av blodtap. Det er helt surrealistisk at alle disse kuene og geitene må bøte med livet for festivalens skyld, og jeg finner virkelig ikke en måte å akseptere det på. Jeg respekterer islam som religion, men jeg får meg ikke til å akseptere ritualer som dette der uskyldige dyr må dø på grunn av religion. Jeg beklager. Og jeg gruer meg til å eventuelt måtte bevege meg ut i gatene, da folk gjør dette under alles påsyn. Blodet flyter i veikanten, rett og slett..

Jeg er over gjennomsnittlig glad i dyr. Jeg kan se et innslag på TV om mennesker som har det vondt eller blir drept, og jeg blir lei meg og trist, men det går fort over. Er det derimot et innslag om dyr - kanskje en hund som har drukna i en båtulykke, eller en søppelsekk med døde kattunger er funnet i en søppelcontainer - da blir jeg forferdelig lei meg, og går gjerne rundt og tenker på det lenge etterpå. Grunnen til at det gjør så mye større inntrykk på meg er fordi dyra våre har så utrolig stor tillit til oss, de stoler på at vi tar vare på dem. Og hva får de tilbake? Vi mennesker er i full gang med å ødelegge deres verden. Vi forurenser naturen, vi utrydder dyrearter, vi tvinger dem opp i et hjørne. Folk mishandler kjæledyra sine, de drar fra dem når de finner det for godt å tilbringe to uker på Kreta. Her i Bangladesh ser jeg så utrolig mange dyr som lider.. For det meste herreløse hunder som drikker kloakkvann og lever av det de finner på gata. Det er ingen som bryr seg om dem. Dyr er kjøtt, dyr er mat. Og ellers er de bare til bry for de fleste - har ikke Bangladesh mange nok munner å mette, kanskje, om de ikke skal begynne å bry seg om dyra også?

--

Written on the 9th of December 2008:

Being a vegetarian in Bangladesh is usually not a big obstacle. I just help myself with rice, dhal and vegetable curry, and avoid chicken, fish and mutton (goat). I don’t agree to kill animals for the sake of eating them, and this is also part of the reason for my choice. As I said, it’s ok to be a veggie, but a lot of Bangladeshis think that I am quite strange because I don’t eat meat. I often get a look of pity when I tell them, and I get the feeling that they are hoping for me to change my mind. I have lived here at National for more than three months now. Even so, the mashis and the chef that cook our food often have to state that, “oooh, right, you are a vegetarian..”, That being said, I feel very well taken care of – I get loads of different vegetables. The most probable reason behind their pitiful facial expressions is that meat is something you eat because you can afford it. Vegetarianism is rarely a voluntary choice..

The animals have another position in the Bangladeshi society than what I am used to. They are definitely placed on a level below humans, from what I have seen so far. Very few people keep animals as pets – usually the animals are simply objects used for food and other things. I paid Dhaka Zoo a visit not so long ago, and I battled with my conscience for paying the entrance fee. That I even bought lunch there. Some of the animals had terrible conditions, and I could see a longing for freedom in their eyes as I looked at the monkeys in their cages. The ostrich (see photo) was obviously not happy.. It had plucked a whole lot of feathers from its own body, and was still doing it right in front of our eyes. This is a clear sign of being malcontent for birds. I saw a black bear that looked like it had some kind of rash on its nose, and I saw too many animals with little space to live in and not much else to do but to just sit and do nothing. What kind of a life is that? The small monkey you can see on three of the photos was obviously very hungry – it grabbed a melon (SKALL) that had no more food in it, and tried to scrape out the little that was still left with its teeth. It did not take long, though, before it threw it away again. Around the cages for the tigers and lions, a heavy smell of rotting meat made me feel nauseous, and from one of the lion cages one could hear loud, frustrated roars.

The Eid festival is going on in Bangladesh these days, Eid al-Adha to be correct, which means sacrificing of animals. The last couple of days the roads have been full of Muslim men walking home with a cow or a goat (or a couple of goats). Today, December 9th, all these animals will die for Allah. In my opinion, they are killed in a very inhumane way – the halal way – where the throat is cut in order for the animal to die of blood loss. I find it totally surrealistic that all these cows and goats must be slaughtered for the sake of the festival, and I just can’t seem to find a way to accept it. I respect Islam as a religion, but I just can’t make myself accept rituals that include killing innocent animals because of religion. I’m sorry. And I dread having to walk outside in the streets, since the slaughtering is done in public. Blood is literally flowing in the street..

I care more about animals than the average person. I can look at a TV program about people that are in pain or that are killed in some accident, and I feel sad, but it passes quickly. If the program is about animals, however – perhaps a dog that drowned in a boat accident, or a bunch of kittens in a plastic bag found dead in a garbage container – I get really sad and gloomy, and often spend a lot of time thinking about it afterwards. The reason why these things make such a big impression on me is because our animals trust us to treat them well and care for them. And what are they getting in return? We are well on our way to destroy their world. We are polluting nature, we are exterminating species, we are forcing them into a corner. People mistreat their pets; they leave them when they suddenly decide to spend two weeks in Greece. Here in Bangladesh I see so many suffering animals.. Mostly stray dogs that drink sewage water and eat whatever they can find in the street. Nobody cares one bit about them. Animals equal meat, animals are food. Other than that, they are just in the way for most people – like Bangladesh doesn’t have enough people to feed if they’re not going to worry about animals as well?

love animals.