Og vannet sa: "Schluuurp!"

Å bo i Bangladesh åpner øynene mine på mange måter. En av måtene er at jeg skjønner at samfunnet ikke alltid går så knirkefritt som i Norge, der jeg tar ting som kaldt (drikke)vann fra krana, trådløst nett i hele huset og det at bussen kommer helt for gitt. Hvis det ikke er et fryktelig tordenvær har vi som regel strøm, og hvis ikke mamma og Maia (søstra mi) har dusja før meg er det varmt vann. Dessuten har man "råd til" å forsove seg så mye en dag at man ikke rekker å dusje før man må fyke av gårde. Det er ikke så farlig. Her er bare det å legge seg om kvelden en omstendelig affære for min del. Det er flere ting jeg bør huske på for å få en mer behagelig morgenstund. Å "skru på" varmtvannet er vel den viktigste av dem, men for ikke å klø meg i hjel og få malaria eller dengue burde jeg prøve å huske å sause meg nøye inn med MyggA på armer og bein. For ikke å våkne hutrende eller svettende er trikset å sette på air condition og la den stå på en time eller så før jeg planlegger å legge meg. Så kan jeg skru på takvifta, og våkner i en behagelig temperatur neste dag. Før jeg endelig legger meg til å sove sørger jeg for at myggnettingen er godt stappa under madrassen på alle fire sider.

Neste dag, når alarmen på mobilen ringer, må jeg bakse meg ut av myggnettingen (som jo er pakka innunder madrassen), og hvis varmtvannsbryteren er på er det utsikter til en behagelig dusj. Hvis vannet funker, da. En gang opplevde jeg at det bare sa "shcluuurp..", og så var det ikke mer vann. Så der stod jeg, med shampoo i håret, og var en smule rådvill. Jeg var på nippet til å ta det kokte drikkevannet som vi får på flasker, og bruke det til å rense håret for shampoo, men heldigvis kom vannet på mystisk vis (og med samme lyden - "SCHLUURP!") etter noen minutter. Det er også spennende å se om doen funker (da mener jeg om den har lyst til å dra ned eller ikke).

Det å komme seg fra A til B, som jeg har skrevet om allerede, er også et punkt som bør tas med. Hvis man har en avtale, som for eksempel at man skal på banglakurs klokka 8 i en annen bydel (helt tilfeldig valgt case, selvsagt), er det jo litt greit å komme tidsnok. Siden vi ikke-banglere blir råda til å holde oss milevis unna lokalbussene, er CNG et transportmiddel vi bruker mye. I Norge ville vi sannsynligvis sett på buss- eller togtabellen, og planlagt å ta bussen/toget klokka da og da. Bangladesh er et samfunn mer preget av spontanitet og avslappethet enn Norge, vil jeg påstå, og dermed er transporten deretter. Noen ganger får man vinka på en tom CNG etter 17 sekunder, andre ganger kan det ta et kvarter. Man kan altså ikke tenke, "i går dro vi 20 minutter før, og rakk det akkurat - da gjør vi nok det i dag også". For i dag kan det hende at det tar en time. Kanskje man sliter med å få en CNG, kanskje det er trafikkork som står bom stille, eller kanskje alt går som fot i hose og man kommer ti minutter for tidlig.. Man veit aldri.

Jeg nevnte dusjing - og det er virkelig et mye større problem hvis jeg forsover meg lenge nok til at å dusje er out of the question hvis jeg vil rekke avtalen min. Jeg må dusje hvis jeg bare har tatt en liten tur rundt i nabolaget.. En skulle tro at jeg hadde hatt to timer hard styrketrening, sånn som svetten renner nedover ryggen etter bare en halvtimes gange. Det å dusje er dermed en obligatorisk del av morgen- og kveldsritualet, og fortsatt går man rundt cirka 82 % av dagen og føler seg svett og ekkel.

Jeg er av den oppfatning at alt har sin sjarm. Sjøl om jeg noen ganger glemmer å skru på bryteren for varmtvann, dusjer jeg i kaldt vann og tenker at, "jeg kommer i det minste til å sette stor pris på å slippe å tenke over alle disse tingene når jeg kommer hjem igjen - kanskje jeg til og med kommer til å savne de kalde dusjopplevelsene og den uberegnelige trafikken". Kanskje.

--

Living in Bangladesh is opening my eyes in many ways. One of these ways is that I understand that society is not always a smooth system like in Norway, where I take things like cold tap water (that you drink), wi-fi coverage in all rooms of my house and the fact that the bus will come, for granted. As long as there's no heavy thunder, we usually have electric power, and as long as my mom and Maia (my sister) didn't shower right before me, there is hot water. Besides, you can always survive having overslept so much that you didn't even have time for a shower before you ran out the door. It's no big deal at home. Here, on the other hand, even going to bed is complicated and demands some presence from my practical sense. There are several things I should remember to have a more pleasant morning the day after. To "switch on" the hot water is probably the most important thing, however, not to be driven carzy by itching and hence get malaria or dengue fever I should also use anti-mosquito roll-on on my arms and legs. To avoid feeling too cold or too hot, the clue is to turn on the AC and let it do it's job for an hour or so before the time I'm planning to og to bed and sleep. Then, I turn on the fan, and waking up is quite comfortable the next day. Finally, before I og to sleep, I make sure to stuff the mosquito net thoroughly under my mattress on all four sides.

The next morning, when my alarm goes off, I have to fight my way out of the mosquito net (that is currently tucked under my mattress), and if the switch for hot water was turned on the previous night, I have a pleasant shower ahead of me. If the water comes, that is. Once I experienced that the shower just went "schluuurp..", and the water disappeared. So there I was standing, with shampoo in may hair, and did not really know what to do. I was just about to grab some of the boiled drinking water that we get in bottles, in order to rinse my hair for shampoo. Luckily, the water returned mysteriously (and with the same sound - "SCHLUURP!") after a couple of minutes. Another interesting thing is to find out whether the toilet will work or not (whether it feels like flushing today or not).

Going from A to B, a topic I've written about before, is also an aspect worth mentioning. If one has an appointment, like for example that one has to go to Bangla class at 8 AM in another part of town (I picked a very random situation, of course), it would be nice to be on time. Since they have advised us non-Bengalis to stay away from the local buses, CNG is a mode of transport frequently used. In Norway we would probably have had a look at the bus or train schedules, and planned to catch the bus/train at a certain time. Bangladesh, however, is a society characterised as more spontaneous and relaxed than Norway. Thus, the way people go by public transport differs between the two countries. Sometimes you get a CNG after 17 seconds, but other times it could take 15 minutes.Therefore, one is unable to comparetwo days - "yesterday, we left 20 minutes in advance, and we just made it - OK, we'll do the same today". This is simply because what took you 20 minutes yesterday may take you one hour today. Perhaps getting a CNG is hard, there is a tremendous traffic jam, or maybe you'll be lucky and get to your destination 10 minutes early..You never know.

I mentioned showering - and it really becomes a problem if I get up way too late in the morning and showering is out of the question if I want to make it to my appointment on time. Just taking a walk around the neighbourhood is enough - I have to shower when I get back.. If you didn't know better, you'd probably mistake my sweatty appearance for me having had a har workout at the gym. It's just running down by back after halv an hour with walking. Showering is a compulsory part of the morning and evening ritual, and still I walk around feeling sweatty and disgusting about 82 % of the day.

I think that most things have their charm. Even if I forget to "turn on" the hot water, I just shower in cold water while thinking, "at least I will apprechiate not having to think about all these things when I return to Norway - maybe I will actually miss the cold showers and the unpredictable traffic". Perhaps.

Gi et lite vink, del 1.

Å komme seg fra A til B.

Når man befinner seg i Dhaka, med cirka 15 millioner andre mennesker å dele plassen med, er det å komme seg fra et sted til et annet noe som kan bli en interessant affære. Ikke bare interessant, men rett og slett et lite eventyr - hvis man er heldig med omstendighetene og komplikasjonene, såklart. For det første har man mange valgmuligheter når det gjelder kjøretøy. Man kan sette seg i en rickshaw og slite ut en stakkars rickshaw-wallah for en billig penge, eller stue seg sammen i en middels bråkete og litt dyrere CNG. For de vågale er det mulig å kjøre blikkboks, eller buss som det vel egentlig heter, der man bokstavelig talt sitter som sild i .. blikkboks. Luksusen er å sitte i en bil, gjerne med air condition, mens man tuter og råkjører seg vei gjennom trafikkmylderet.

Med 400.000 rickshawer syklende rundt i byen til enhver tid burde det ikke være vanskelig å finne en ledig en - ofte stimler de sammen i grupper på 10-15 hvis de ser nordmenn som oss på utkikk etter transport. Da er det bare å utnytte situasjonen, og sette dem opp mot hverandre for å få den beste prisen. Dette er noe som gjør det å reise litt mer interessant, og prisen er variabel - alt etter hudfarge og dagsform, egentlig. Med hudfarge mener jeg egentlig bare forskjellen på bengaler/utlending. Det er ganske svart/hvitt, og man skal virkelig prute hardt for å greie å få lokal takst hos en rickshaw-wallah som med sine egne to øyne ser at du er fra langtvekkistan og knapt kan nok bangla til å forklare hvor du skal hen..

Jeg har, på mine sparsomme to uker og tre dager, opplevd et par festlige episoder når det gjelder offentlig transport i Dhaka (pluss noen mindre festlige), og en av dem skjedde her om dagen da Kristin, Carin og jeg bare hadde tenkt å ta oss en kaffe før middag på Coffee World. (Jeg tror ikke jeg har nevnt det før, så da gjør jeg det nå: de to nye norskingene er CFCere/soletter og heter Carin og Anette. De blir her i tre måneder. De har kule ballongbukser og er veldig søte og positive jenter. Sånn.) Vi durte i vei og fikk oss en rickshaw, blei enig om pris på forhånd som de kloke utlendingene er, og humpa av gårde. Det hadde nettopp regna masse, og dermed var veiene våte og gjørmete når vi kom litt utafor "allfarvei", i tillegg til at veien var veldig ujevn. Tre norske jenter er en større last enn tre bengalske jenter, da bengalere generelt sett er mindre og tynnere enn oss, så jeg tipper han som sykla oss sleit ganske bra.

Da vi hadde sitti en god stund og spent alle tenkelige og utenkelige muskler for å ikke dette av begynte vi, litt sånn uskyldig, og spøke med at "tenk om det er helt feil vei?". Jeg og Kristin, som hadde vært på Coffee World i Dhanmondi før, kunne ikke helt kjenne oss igjen, og det var merkelig mørkt og "stille". Etter hvert fikk vi imidlertid rett i våre bange anelser.. Rickshaw-wallahen hadde misforstått, og vi var ganske langt unna der vi egentlig skulle vært. Flaks at man har en reddende engel (også kalt en bengalsk venn ved navn Emon) som man kan ringe. Han fikk prate med den uheldige sjåføren vår, og en litt lattermild tur seinere kom vi til riktig sted. Da hadde vi blitt sykla rundt på i 40 minutter. Vi gav rikshaw-wallahen litt ekstra betaling - hele 50 taka fikk han, noe som tilsvarer.. Tja. 5 kroner. Vi kan vel konkludere med at det er lurt å vite hvor man er hen i verden, og det er også lurt å stole litt mer på den stedssansen man ikke trodde at man hadde.

--

When one is in Dhaka, with around 15 million other people to share the space with, going from one place to another can get quite interesting. Not only interesting, but maybe even a little adventure - if one is lucky enough concerning the circumstances and complications, that is. Firstly, there are several possibilities when one is to choose the veichle. One might take a rickshaw and exhaust the poor rickshaw wallah at a cheap price, or jam together in the slightly noisy and more expensive CNG. For the brave ones it is also a possibility to og by metal can, also known as 'bus', where you literaly feel like a sardine in a .. metal can. To go by car is probably more comfortable, preferably one with AC, while one is hooting and driving like a maniac through the chaotic streets.

With 400.000 rickshaws zooming around the city at all times it should not be a problem to find one that is free - usually, when they see Norwegians like us on the lookout for transport, they gather round us in large numbers. The thing to do then is simply to take advantage of the situation, and make them compete in order to get the best price. This is something that in my opinion makes the travelling a bit more interesting, and the price varies a lot - depending on skin colour and personal feelings. By skin colour I mean the difference between a Bangladeshi and a foreigner. It's pretty black and white, and one should be good at bargaining in order to get the price that locals pay from a rickshaw wallah that obviously recognises you to be from a far away place and not being able to speak their language.

During my two weeks and three days here, I have experienced some funny episodes concerning public transport in Dhaka (in addition to some less funny ones), and one of them occurred the other day when Kristin, Carin and I simply were going to get some coffee before dinner at Coffee World. (I don't think I have mentioned this before, so I suppose I'll just do it now: the two new Norwegians are CFCs and are called Carin and Anette. They will stay for three months. They wear "baloon pants" and are very sweet and positive girls. There.) We went for a rickshaw, decided on the price on beforehand like the wise foreigners that we are, and went. It had just been raining, and thus the roads were wet an muddy when we came a bit outside the main streets. Moreover, the road was quite uneven. Three Norwegian girls is a heavier load than three Bengali girls, because Bangladeshis in general are smaller/shorter and thinner than us, so I bet he was struggling.

When we had been going for a while and used all the thinkable and unthinkable muscles we had to keep from falling off, we started - very innocently - to joke with things like "what if this is the completely wrong direction?". Kristin and I, that had been to Coffee World in Dhanmondi before, couldn't quite recognise the area, and it was strangely dark and "quiet". After some time, our concerns proved to be correct.. The rickshaw wallah had misunderstood, and we were at a good distance from Coffee World. Lucily we had a saving angel (aka a Bengali friend named Emon) that one can call. He got to talk with our unlucky driver, and after some laughs and more cycling, we made it to the right place. He had then been driving us for 40 minutes. We gave our rickshaw wallah some extra takas for the trouble - the impressive amount of 50 taka - which is about.. 5 kroner. I guess it is safe to conclude with the fact that it is a good idea to know where you are in the world, and also to trust more in the sense of direction you thought you did not have.

Små glimt fra en viktig hverdag.

Mange studentjenter har både hjerterom og husrom på hostellet til Dhaka YWCA. (A lot of female students have a home at the hostel run by Dhaka YWCA.) Noen av de koselige jentene vi møtte! (Some of the nice girls we met!) Gjensynsglede etter skoledagen er ferdig. (The joy of getting your children after they have finished school.) Små betalskoleelever. (Young students at the pay school.) De har også "play group" for de minste barna.. (They also have "play group" for the smallest children..)

Noe som likner SFO. (Some after-school-programme that they have.) Kristin prater om Norge. (Kristin is talking about Norway.) Elever på betalskolen til Dhaka YWCA. (Students in the paid school run by Dhaka YWCA.) En 10. klasse på betalskolen til Dhaka YWCA. De var glade fordi de slapp fysikkprøva når vi kom på besøk.. (A 10th grade at the paid school run by Dhaka YWCA. They were so happy because they didn't have to take their physics test since they got visitors..) Craft Centre på Dhaka YWCA, som gir arbeid til ca. 40 kvinner. (The Craft Centre at Dhaka YWCA, providing work for about 40 women.)

Kvalitetskontroll. (Checking the quality.) 5. klasse på Mirpur Free School. (5th grade at Mirpur Free School.) Vi besøkte slummen i Mirpur. (We visited the slum area in Mirpur.) De samla seg rundt oss ganske fort.. (They gathered round us pretty fast..)

Barna på Mirpur Free School er herlige.. (The children at Mirpur Free School are lovely..) Jentene dansa og sang for meg! (The girls were dancing and singing!) Dette er noen av elevene i "play group". (Some of the students in "play group".) "Se hva jeg har fargelagt!" ("Look what I've coloured!") Konsentrert. (Concentrated.)

Jenta på huska.

Hu slo meg som et symbol. Ei jente på en huske, fykende fram og tilbake i en halsbrekkende fart, med et selvsikkert og målbevisst uttrykk i øynene samtidig som hu hadde et barns lekenhet og naivitet. Ei jente som kanskje vil oppleve et annet Bangladesh enn sine foreldre - både på godt og vondt: kanskje vil kvinnene få det bedre, kanskje klimaproblemene blir verre, kanskje den politiske situasjonen roer seg, kanskje flere får muligheten til å få en skikkelig utdannelse.. Ei jente på en huske i full fart mot framtida.

--

She struck me as a symbol. A girl on a swing, whirling back and forth at a neck-breaking speed, with a confident and determined expression in her eyes yet still with the playfullness and naivity of a child. A girl that may experience a different Bangladesh than her parents - in good and bad: perhaps the women will improve their situation, perhaps the climatic problems will worsen, pehaps the political situation will calm down, perhaps more people will get the chance of proper education.. A girl on a swing, traveling towards the future at full speed.

Statusoppdatering.

Dette skreiv jeg på søndag, dagen før jeg blei sjuk, og planene (se nedenfor) gikk litt i vasken:

Den rosenrøde skyen jeg var på den første uka har dalt litt ned i virkeligheten. Men ikke så langt ned at jeg har uhelbredelig hjemlengsel, ikke så langt ned at jeg er møkklei ris, og hvertfall ikke så langt ned at jeg ikke holder meg flytende. Jeg savner noen ting mer enn andre, da. Trådløst og raskt nett for eksempel - en smule frustrert over nettet her nede til tider, og at jeg ikke får oppdatert bloggen så ofte som jeg vil, eller at jeg ikke får holdt tritt med e-mailing. Jeg savner også friheten ved å bo i et relativt trygt land som Norge faktisk er. I Bangladesh har man aller verst odds hvis man er jente og utlending, og de sier ofte til oss at vi ikke burde bevege oss ute etter solnedgang. Og så savner jeg et sunt og balansert kosthold - her går det stort sett i ris, dhal ("saus" kokt på linser som man har oppå risen), poteter og litt grønnsaker (jeg for min del spiser jo ikke kjøtt). Vi får sjelden friske grønnsaker og frukt. Da må vi gå på markedet sjøl.. Og frokosten - stekt egg og hvitt brød eller noe annet med raske karbohydrater hver eneste morgen - er jo ikke så fryktelig sunn, den heller. Bengalere er forferdelig glad i sterke, feite/frityrstekte og ultrasøte ting, ergo er det stort sett det vi spiser. Magen min er vant til masse knekkebrød, grønnsaker, frukt og melkeprodukter..

Dagene begynner å bli mer strukturerte nå. Jeg har så vidt kommet i gang med "jobben" min på Dhaka YWCA, mens Kristin har blitt sysselsatt på nasjonalkontoret (bygningen der vi bor). Vi har også fått sett oss litt mer rundt, og føler oss nå rimelig greit kjent i nabolaget her. På grunn av Ramadan og alt som følger med er det noen ganger at ting ikke går helt som planlagt - trafikken går i stå til bestemte tider på døgnet fordi folk skal på jobb/hjem og be/hjem og spise. Eid, avslutningsfesten er heldigvis ikke lenge til, så forhåpentlig blir ting litt lettere da. Saken er nemlig at Dhaka Y gjerne ville ha meg inn i klasserommene på skolene deres, men fra 16. september er det ferie akkurat som vi har juleferie.. Skolene stenges, og de må finne andre ting jeg kan gjøre. Jeg skal dermed få skikkelige banglatimer med ei ung jente som heter Dorin, og jeg skal hjelpe dem med å lage en ny og oppdatert brosjyre. Dessuten kommer bangladelegasjonen snart (27. september), og jeg skal involveres i planlegginga av det.

Siste nytt til slutt. Søndag 14. september kom det to solidaritetsettåringer, Karin og Anette, som skal være her i tre måneder. Sam kommer også veldig snart, goCY Intern nummer tre til Bangla. Tirsdag-torsdag skal vi fire norske jentene til Comilla YWCA - jeg veit ikke helt hva vi skal der, men det blir jo spennende! Jeg skriver dette søndag kveld (jeg syns det er så fryktelig rart å venne seg til at søndag er første dagen i uka - her er fredag helligdag og lørdag fridag..), og imorra er planene at jeg og Dorin skal til New Market og shoppe bøker til banglatimene mine, og så har jeg tenkt meg litt på shopping. På ettermiddagen skal jeg på møte med ungdommene i Dhaka Y, og en eller annen gang må jeg vel pakke til Comilla.. Jeg kjeder meg ikke, for å si det sånn. Bangla er kult!

--

I wrote this on Sunday, before I got sick and the plans (see below) went down the drain:

The pink cloud I was on the first week has descended a bit down to reality. But not towards incurable homesickness, not towards being totally sick of eating rice, and certainly not towards not keeping afloat. However, I miss some things more than others. Wireless and fast Internet for example - a bit frustrated because of the speed here at times, and that I am not able to update my blog as often as I wish to, in addition to the fact that I can't keep up with the e-mailing. I also miss the freedom of living in a reatively safe country like Norway. In Bangladesh your odds are pretty bad being a foreigner and a female, and they always tell us that we should be indoors after sunset. Moreover, I miss a healthy and balanced diet - here the usual food is rice, dhal ("sauce" made of lentils eaten together with the rice), potatoes and some vegetables (I don't eat meat). Fresh fruits and vegetables are rarely served. If we want that, we have to og to the market ourselves.. And the breakfast - fried eggs and white bread or something else with fast carbos every morning - is not too healthy, either. Bengalis love spicy, fatty/fried and extremely sweet things, which is why this is what we are eating. My stomach is used to a lot of brown bread, vegetables, fruit and dairy products..

The days are becoming more structured now. I have barely started my "work" in Dhaka YWCA, while Kristin has been put to work in the national office (the building in which we are staying). Secondly, we have become more familiar with the neighbourhood. Because of the Ramadan and all that goes with it, things won't always work out according to the plans we make - the traffic is crazy at certain times in the day due to people going to work/home to pray/home to eat. Eid, the afterparty, is fortunately happening pretty soon, so hopefully things will change for the better then. The truth of the matter is really that Dhaka Y wanted me in their classrooms in their schools, but 16th of September onwards all the schools are closed because of their holiday. Therefore, they have to keep me busy in other ways. I am going to have Bangla lessons with a young girl named Dorin, and I will assist them with the making of a new and updated brochure. In addition, the delegation from Buskerud, Norway will be coming soon (the 27th of September), and I'll be involved in planning their visit.

Lastly, I'll give you the 411 about what is going on. Sunday the 14th of September, two CFCs - Karin and Anette - came from Norway. They will stay for three months. Sam is also arriving very soon, she is the third goCY Intern this year that is going to Bangla. Tuesday to Thursday the Norwegian girls will go to Comilla YWCA. I have no idea concerning what we will be doing there, but I'm sure it will be a nice trip! I'm writing this Sunday evening (I find it awfully hard to adjust my brain to the fact that Sunday is the first day of the week - here, Friday and Saturday make up the weekend..), and tomorrow the plan is that me and Dorin will be going to New Market for buying books that we need for the lessons. I also have in mind to do some personal shopping, and in the afternoon I have a meeting withthe youth of Dhaka Y, plus I have to find time for packing my stuff since I will be leaving for Comilla the next day. I am really not bored, to tell you the truth. Bangla rocks!

Banglafashionistaer.

Vi goCYerne snakka mye om at vi skal tilpasse oss mest mulig i den kulturen vi er gjester i på kurs. En del av dette er såklart å følge "kleskodene" - i Bangladesh er dette spesielt for jenter og kvinner. Du skal helst dekke deg til. Skuldre, ankler og brystparti. Derfor bruker jenter enten salwar kameez eller sari. Man finner sjelden eldre damer med salwar kameez, de bruker stort sett sari hele tida - mens unge jenter bruker sari når de skal pynte seg til en spesiell anledning. Jeg og Kristin går alltid med salwar kameez ute blant folk - sjøl om de sier at folk i Dhaka ikke ville rynka på nesa om vi hadde stilt opp i jeans og t-skjorte. Dette gjelder imidlertid ikke på landsbygda. Men det er ikke bare aspektet med å tilpasse seg og respektere kulturen, det handler også om at klærne er luftige, løse og dermed mer behagelige i den varme og veldig fuktige lufta.

Som de fashionistaene jeg og Kristin tross alt er, har vi allerede fått oss et relativt variert garderobeskap hovedsakelig med klær fra Aarong - en butikk med klær og alt mulig annet drevet av BRAC. Aarong har godt rykte på seg, og går for å være en butikk som selger kvalitetsvarer. Alt er håndlagd av kvinner som er med i mikrokredittprogrammer.

Skjerfet som følger med salwar (bukse) kameezen (tunika) kalles "urna" (uttales "orna"), og skal dekke over former. Dette kan imidlertid brukes på minst 3-4 måter - du kan henge den over begge skuldrene så den former en U eller V på brystet, du kan bare henge den rett ned over den ene skulderen, du kan "hekte" det på begge skuldrene sånn at det dekker nesten hele overkroppen.. Her er det mange muligheter. Men de mest moderne jentene dropper faktisk urnaen, og mange kaster salwaren til fordel for olabukse.

--

At the prep. course, the goCYers talked quite a lot about adapting to the culture in which we are guests. A part of this is obviouslythat we should adopt the "dress code" - in Bangladesh this is especially concerning girls and women. To be properly dressed you should cover your shoulders, ancles and the chest-area. Thus the girls wear either salwar kameez or sari. One seldom finds older women wearing salwar kameez, they usually put on saris every day - while young girls only use sari for special occasions when they want to dress up. Kristin and I always wear salwar kameez in public, even though we are told that people in Dhaka probably wouldn't frown if we came in jeans and a t-shirt. This would be different in a more rural area. However, in addition to just the aspect of adapting and respecting the culture, I also want to stress the fact that a salwar kameez is more loose fitting and therefore more comfortable in this hot an extremely humid climate.

As the fashionistas Kristin and I obviously are, we have already gotten a pretty diverse collection of clothes from Aarong - a shop where they have clothes and all sorts of stuff. It's a BRAC project. Aarong has a good reputation, and it is said to provide things of good quality. Everything is hand made by women attending micro finance programmes.

The scarf that goes with the salwar (pants) kameez (tunic) is named "urna" (pronounced "orna"), and is supposed to cover up female curves. The way you wear it varies a lot, and there are at least 3-4 ways - you can hang it over both your shoulders in order for the urna to form a U or V on your chest, another possible way is to hang it straight on one of your shoulders, you can also hang it from your shoulders to make it cover most of your upper body.. The sky is the limit. However, some modern girls actually leave the urna at home, and even swap the salwar with a pair of jeans.

En tur rundt i byen.

Så fortell ikke meg at du er ensom

og at solskinn aldri når frem til deg,

kom ta min hånd og bli med meg på en tur rundt i byen,

så vil du snart forstå at du tar fullstendig feil

- Finn Kalvik, "En tur rundt i byen"

Da Kristin og meg sin tredje dag her i Dhaka opprant, hadde vi lyst til å komme oss litt ut og se mer av byen. Vi hadde avtalt med ei vi kjenner fra før (møtte henne på Global Week i august), Andora, sånn at vi hadde en som var kjent og kunne ta oss med ut. Vi endte opp med å ta en såkalt CNG, en slags taxi på tre hjul, til det største kjøpesenteret i Bangladesh - Bashundara City. Der fant vi dusinvis med klesbutikker, og siden vi trengte litt mer "basic" ting (tannkrem og q-tips..) også, var det lurt å dra dit. Der finner man stort sett alt man trenger. Når jeg får mer lommepenger skal jeg kjøpe en grønn salwar kameez jeg fant der, men jeg hadde bare med meg rundt 800 taka, og den kosta vel omtrent dobbelt så mye. 100 taka er 10 kroner, så det er ikke snakk om mye penger, men vi har blitt råda til å ha med så lite penger som mulig når vi går ut. Det er mye veskenapping og annen kriminalitet, så her gjelder det å ta sine forhåndsregler..

Andora var snill nok til å følge oss tilbake til YWCA i en CNG, før hu dro hjem til seg sjøl (hu bor egentlig rett ved kjøpesenteret..). Etter lunsj hadde Dilip, en av de ansatte her, lovt å ta oss med til parlamentet, og så sa han at han hadde en overraskelse. Parlamentet i Bangladesh er DIGERT, mye mye større enn Stortinget ved Karl Johan i Oslo.. Man kan ikke komme innenfor gjerdene hvis man ikke er ansatt, så vi måtte nøye oss med å betrakte det på avstand. Etterpå fortsatte vi å gå, vi måtte blant annet krysse en ganske trafikkert vei. Det var en smule skummelt. Etter hvert bestemte Dilip seg for at vi skulle fortsette via rickshaw, så vi pressa oss på alle tre. Tenk det - én rickshaw walla (han som sykler) som drasser på alle oss tre! Jeg har til og med sett en rickshaw med hele familier på.. 4-5 stykker. Ganske utrolig.

Turen med rickshaw var humpete, men veldig sjarmerende. Jeg liker det! Vi snirkla oss inn i noen smale gater, der det bare var mennesker og rickshawer. Det viste seg at vi befant oss i et boligområde, og Dilip sa han skulle ta oss til et marked. Men han løy.. Plutselig kom vi innafor en port, og i døra stod det en kjempenydelig og smilende dame som tok oss imot. Jeg tenkte, "for et rart marked..", helt til jeg skjønte at det faktisk var hjemmet til Dilip. Han tok oss virkelig på senga! Dilip og hans kone Ruma har to barn, ei jente på 8 år og ei på 8 måneder. Ruma er husmor og lærerinne på en gang - de har tre gutter hjemme hos seg som får ekstraundervisning for å komme inn på de bra skolene. Joti, den eldste jenta, var veldig flink i engelsk, og vi kunne snakke en del med henne. Vi fikk noe som likna en del på risengrynsgrøt - melk, ris, sukker og kanel - og i tillegg fikk vi pannekaker fylt med kokos. Utrolig nydelig mat.

Etter å ha vært på besøk hos familien en stund gikk Dilip, Ruma, Joti, Kristin og jeg ut. Vi skulle til en elvepark rett i nærheten, og tok rickshaw. Jeg satt med Ruma i den ene, og prøvde å ta bilder mens vi kjørte. Ikke enkelt. Elveparken bestod av en kunstig laget elv, en sti, og trær. Det var veldig fint å bare vandre langs bredden. Når det blei mørkt fulgte Dilip oss tilbake til YWCA i en rickshaw, og nå har vi bare spist middag og sittet og vært sosiale med Linnet og Mary - to av de andre gjestene her.

--

So how can you tell me you're lonely,

And say for you that the sun don't shine?

Let me take you by the hand and lead you through the streets of London

I'll show you something to make you change your mind

- Ralph McTell, “Streets of London”

When Kristin and I woke up to the third day here in Dhaka, we wanted to get out and see some more of the city. We had arranged to meet a girl that we know from before (met her at the Global Week in August), Andora, in order to get someone that knew the area to take us out. We ended up taking a so-called CNG, a kind of taxi on three wheels, to the biggest mall in Bangladesh - Bashundara City. We found dozens of clothing stores, and because we also needed some "basic" things (toothpaste and q-tips..), it was a good idea to og there. You can find just about everything you need in this mall. When I get more pocket money, I will buy a green salwar kameez that I found, but I only brought around 800 taka, and I think it was almost twice as much. 100 taka is 10 kroner, thus it is not much money we are talking about, but they advise us to bring as little money as we can when we og out. There is a big problem with bag snatching, which means that one has to take certain precausions..

Andora was kind enough to follow us back to YWCA in a CNG, and after that she went home (she lives nearby the mall..). After lunch, Dilip (one of the employees here) had promised us that he would take us to the Parliament, an he also said he had a surprise. The Parliament in Bangladesh is HUGE, much bigger than our parliament in Oslo.. It's not possible to enter the gates unless you are employed there, so we had to keep our distance. Afterwards we kept on walking, we even had to cross a road with heavy traffic. It was a bit scary. After some time Dilip decided that we would take a rickshaw to continue our journey, and so we squeezed in all three of us. Imagine - one rickshaw walla (the one that rides the bike) that has to have all those people as "baggage"! I have even seen rickshaws with hole families with.. 4-5 passengers. Pretty amazing.

The rickshaw ride was bumpy, but very charming. I like it! We made our way in to some narrow streets, where there were only humans and rickshaws. As it turned out, we were now in a residencial area, and Dilip told us he would take us to the market. But he lied.. All of a sudden we came inside this gate, and in the dorrway a beautiful and smiling woman welcomed us. I thought, "what a strange market..", until I relised that this was in fact Dilip's home. He really caught us off guard! Dilip and his wife Ruma have two children: a 8 year old girl, and a 8 months old girl. Ruma is staying at home doing housework at the same time as she is giving three boys some tutoring. Joti, the oldest daughter, was very clever in English, and we were able to talk quite a lot with her. We got some food that reminded us of rice porridge - milk, rice, sugar and cinnamon - and additionally we got pancakes stuffed with coconut. Delicious food.

After visiting their home for a while, Dilip, Ruma, Joti, Kristin and I went out. We were going to a canal park nearby, and went by rickshaw. I was sitting with Ruma in one of them trying to take photographs as we were riding. Not an easy task. The canal park consisted of an artificial river, a path and trees. It was very nice to just be walking alongside the "river". When the darkness came, Dilip went with us back to the YWCA by rickshaw, and up until now we have been eating dinner and socialising with Linnet and Mary, who are staying here as well.