Emon + Nellie.

Emon gifta seg med sin kjære Nellie i januar, og det må jo ikke gå upåaktet hen. Det starta med gaye holud 22. januar, og fortsatte med vielse og middag dagen etterpå. Greia med gaye holud og slike ting har jeg forklart før.

--

Emon married his beloved Nellie in January, and naturally I have to broadcast this to the world. The party started at the gaye holud on the 22nd of january, and continued with the marriage ceremony the day after. The deal with gaye holud and such things have been explained by me before.

Sist gang jeg blogga om giftemålstradisjonene i Bangladesh, nevnte jeg en del, men ikke alt. En av tingene jeg hoppa over var tradisjonen med at brudgommen (og hans familie/venner) må prute for å betale en god pris for bruden sin når han ankommer bryllupsmiddagen. Det er ikke noen stor og seriøs greie, kun for gøy (det er jo tross alt brudens familie som må betale medgift til brudgommens familie), og prisen overstiger sjeldent et par tusen taka. Emon slapp unna med bare 500, hvis jeg husker riktig.. Et skikkelig kupp! Argumentene fløy hovedsakelig mellom Emon og Nellies søster (i turkis sari), og når de endelig blei enige, slapp alle inn og vi hadde det kjempemoro.

--

Last time I blogged about the traditions of a Bangladeshi wedding, I mentioned a lot, but not everything. One of the things I left out, was the tradition where the groom (and his party) has to haggle for a suitable price for his bride when they arrive at the reception dinner. This is nothing serious, just a little fun "game" (after all, it is the bride's family who has to pay dowry to the groom's family), and the price is rarely higher than a couple of thousand taka. Emon got away with only 500, if I remember correctly.. Quite a bargain! The main dialogue was between Emon and Nellie's sister (in turquoise sari), and when they finally agreed, they all came inside, and we had a good time.

Bilder (pictures) © Kristin Hildre Rørvik 2009.

En følelseslada opplevelse.

Jeg var i Khulna i begynnelsen av november for å oppleve en av mine bangladeshiske venner, Dipa, sitt bryllup. Jeg dro til og fra på egenhånd med buss, og bodde hos ei annen jente jeg kjenner fra fjordårets Jenteseminar - Mumu. Jeg trengte ikke å tilbringe mange minuttene i Khulna før jeg likte meg! Det var som en grønnere, mindre trafikkert og koseligere versjon av Dhaka. Mumu bodde sammen med den ene storesøstra, mora og hadde ellers mer eller mindre kontakt med hele resten av familien i løpet av en dag - alle bodde på samme sted, og alle kom som regel innom en tur og slo av en prat eller så på TV. De hadde en felles gårdsplass der alle hang opp tøy, henta ved eller bare møttes.

--

I went to Khulna in the beginning of November to attend one of my Bangladeshi friends’, Dipa's wedding. I took the bus both ways by myself, and stayed at Mumu's house. I didn't have to spend many minutes in Khulna before I realised that I really liked it. It was basically like a greener, less congested and more "cozy" version of Dhaka. Mumu lived with one of her big sisters and her mother, and the rest of their family (well, almost) also lived in the same place. This meant that they got a lot of other family members walking in and out every day just to talk or watch TV. The backyard was shared by everyone, and there they hung up their clothes for drying, fetched wood or just gossiped.

Når man gifter seg i Bangladesh er det to seremonier man arrangerer. Den første heter ”gaye holud”, ”gul kropp” på norsk, og innebærer at bruden og brudgommen har hver sin fest der familie og venner kommer for å smøre huden deres med et gult stoff. Gult står for uskyld og renhet i Bangladesh. Damene bør ha gul eller oransj sari, og siden jeg ikke hadde noen gul sari, fikk jeg låne. Mange av nabotantene kom for å se på og hjelpe til med pyntinga, så jeg trengte ikke bekymre meg for det faktum at jeg ikke har snøring på hvordan man kler på seg et seks meter langt tøystykke.

Det var masse folk som kom for å overvære Dipas gaye holud, og siden bryllup i Bangladesh som regel impliserer at bruden flytter ut av hjemmet (og inn i svigerfamilien sitt hus) så er det for mange en trist affære. Bengalere er utrolig følsomme folk, og når en person begynner å gråte setter hele hylekoret i gang.. Jeg kan ikke benekte at jeg følte meg en anelse ubekvem blant alle de gråtende og hulkende menneskene, og da Dipas far besvimte, føltes det ut som om jeg bare stod og betrakta en veldig dramatisk bollywoodfilm. Det er altså ikke så kunstig som man kanskje skulle tro. På en annen side – det er også en tradisjon at bruden skal gråte. Hvis hun ikke gråter og viser at hun er lei seg fordi hun skal flytte hjemmefra, kan hun bli kalt ”skamløs”.

Dipa blei plassert på en slags liten scene, og der satt hun mens alle etter tur kom opp til henne og smurte gul farge i fjeset og på armene hennes. Etterpå skulle man putte noe spiselig i munnen hennes. Det blei også dansing, og jeg blei halvveis ufrivillig dratt med av de andre unge jentene som var der. En sari som subber litt i bakken og teite gullsandaler som går opp i snøringa er ikke det letteste antrekket å danse i, men jeg skal innrømme at det var veldig gøy.

--

When you get married in Bangladesh there are two ceremonies you have to go through. The first one is called “gaye holud”, “yellow body” in English, which is a good description of what happens. The bride and the groom have separate parties where family and friends come to put yellow colour on their skin. Yellow is a colour for innocence and purity in Bangladesh. The women should wear yellow or orange sari, and because I do not have a yellow one, I borrowed. Numerous aunties from the neighboring houses came to see me and help out with the preparations, thus I didn’t have to worry about the fact that I don’t have a clue about how to put on a six meter long piece of cloth.

There were a lot of people coming to witness Dipa’s gaye holud, and since weddings in Bangladesh usually implicate that the girl leaves the home (and moves in with the in-laws), this is a sad happening for her family and herself. Bangladeshis are incredibly emotional, and when one person starts crying you’ll have a bunch of people breaking down in tears within thirty seconds. I can’t deny that I felt a bit uncomfortable amongst the crying and sobbing people, and when Dipa’s father fainted, I felt like I was watching a very dramatic Bollywood movie. Those movies are maybe not that unrealistic after all..On the other hand, it’s also a tradition that the bride should cry. If she doesn’t cry and show that she is very sad to leave her family home, then she risks being called “shameless”.

Dipa was put on a small “stage”, and as she sat there, everyone came up to her to give her the yellow colour and feed her with something. There is no Bangladeshi gathering without dancing, so I was persuaded into joining the other young girls to show my Bangla dancing skills. A sari that is a bit too long and golden sandals that tend to fall off do not make it much easier, but I admit that it was a lot of fun.

Selve bryllupsdagen starta med at bruden var 45 minutter forsinka. Hun måtte nemlig bli ferdig med den fire timers lange seansen i skjønnhetssalongen først. Jeg har en følelse av at det er mye mer vanlig her nede å komme for seint til ditt eget bryllup, og jeg har også en følelse av at de fleste visste de ikke trengte å være tidlig ute. Noen folk kom til og med midt i seremonien. Jeg tror ikke jeg kan huske en eneste gang i løpet av den drøye halvannen timen seremonien varte at brudeparet så hverandre i øynene. Dipa stod og så ned i bakken, og hennes framtidige mann så veldig alvorlig ut og så rett framfor seg. Kort sagt, de så veldig sjenerte ut. Dette var ikke et arrangert ekteskap, som jeg har nevnt før.

Da de endelig hadde blitt erklært rette ektefeller (null kyssing..), gikk vi til et samlingssted rett I nærheten. Der spiste vi middag, og så dansa vi litt mer, før det var tid for avskjed. Jada, på samme dag som bryllupet står skal bruden flytte hjemmefra. Som du kanskje allerede har gjetta, blei det enda mer gråt og tenners gnissel på dette tidspunktet, og Dipa hulka ”Jabo na! Jabo na!” (= jeg skal ikke dra!)..

--

The wedding day started out by a 45 minute delay because the bride had to be finished in the beauty parlour. I have a feeling that it is much more common here to be late for your own wedding, and I also have a feeling that most people knew they didn’t have to be there on time.. Some people even came in while the ceremony was going on. During the 90-something minutes of the church ceremony, I don’t think I can recall one single time where Dipa and her husband-to-be looked each other in the eyes. She always kept her eyes on the floor, and he always looked very serious and straight ahead. In short, they both looked very shy. This was not an arranged marriage, as I told you before.

When they finally had become husband and wife (no kissing..), we went to a community center close by. There we had dinner, and then we danced some more, before it was time to say goodbye. Yes, on the very same day as the wedding takes place, the bride has to leave. As you probably have guessed, there was even more crying than the previous day, and Dipa kept saying, "Jabo na! Jabo na!" (= I won't go!)..

Baffa?

Det er noen sånne fundamentale, uskrevne regler som en bare ser seg nødt til å tilpasse seg til når en kommer til en ny kultur. Jeg føler nå for å drive litt folkeopplysning om emnet sett med norske øyne i Bangladesh. Hvis man ikke innordner seg eller finner ut av noen av disse tingene tror jeg ikke man kan regne med å komme "under huden" på en kultur, og det er jo nettopp det vi goCYere prøver å oppnå. Vi observerer, spør folk, lærer oss morsmålet deres, kler oss som dem.. Samtidig tenker vi jo vårt i alle situasjoner vi havner i.

Vi nordmenn pruter sjelden. Er vi på butikken og ser på ei t-skjorte som mangler prislapp, spør vi bare betjeningen om prisen, og de søker kanskje på datamaskinen (eller finner en som har samme pris, og scanner den). På Kiwi og Rimi står kiloprisen på frukt og grønt i fete typer på plakatene, og vi ville da aldri finne på å prute på prisen hvis vi skulle ta taxi..! Pruting er med andre ord ikke en del av vår kultur. Sånn sett har sikkert utlendinger det ganske greit i Norge når de skal på butikken og kjøpe noe - de slipper å være redde for at det de kjøper blir overprisa fordi de ikke er sikker på prisnivået i forhold til det de er vant til. I Bangladesh er det viktig å forhøre seg med lokalbefolkningen når det gjelder prisnivåer. Siden alt er så utrolig mye billigere (sett med norske øyne) og valutaen er veldig annerledes kan man fort ende opp med å strø rundt seg med penger hvis man ikke har peiling på hvor mye en tur med rickshaw bør koste, eller hva man bør gi for en mango.

Noen av goCYerne husker kanskje "Baffa?". Vi lærte noen lekser på forberedelseskurs, og det å skulle kommunisere er ikke alltid like lett hvis man har forskjellige måter å omgås andre mennesker på. I Norge liker vi å være effektive, og dermed er vi ofte veldig rett på sak. Hva er poenget med å snakke om vær og vind hvis man veit hva man har kommet for? Og hva er greia med å spørre hvordan folk har det hver gang du ser dem, sjøl om det bare var en halv dag siden sist? Disse spørsmålene har jeg ofte spurt meg sjøl. Men skal du bli oppfatta som hyggelig og grei i Bangladesh er du nødt til å gjennomgå en god del smalltalk og gjerne vise stor omsorg for alle rundt deg. Det er også viktig å merke seg at alle kaller hverandre for bror, søster, tante og onkel. Blant kristne og hinduer er ordene forskjellige fra de som muslimer bruker, så sjøl om jeg kaller de i YWCA for "didi", "dada", "mashi" og "mama", må jeg si noe annet hvis jeg snakker til muslimer.

Å bo i Bangladesh kan enkelte ganger sammenliknes med å være en del av en stor jenteklikk i 9. klasse på ungdomsskolen - det er mye snakk. Jentene her nede 'snakker' ikke når de er sammen, de 'sladrer'. Alle snakker om alle. Ikke nødvendigvis på en negativ måte, men informasjon sirkulerer veldig lett når det gjelder personlige saker. Hvis jeg blir sjuk kan jeg garantere at de aller fleste her på National og på Dhaka-kontoret får vite om det innen kort tid, og sjøl om jeg føler meg elendig både på innsida og utsida er det mange som insisterer på å komme på sjukebesøk. Når jeg så blir frisk og rask, og føler for å glemme alt som heter sjukdom, får jeg gjerne spørsmål i flere dager etterpå om jeg føler meg dårlig og trenger å hvile. Vi bor midt blant en god del bengalere - de som jobber på kontoret, de i resepsjonen og damene som er ansatte på kjøkkenet og som fikser rommene for oss. Pluss sjåfører, portvakter og andre folk. Du kan ta deg gift på at portvaktene legger nøye merke til hvem som går ut og inn, og når. Det er dessuten liten tvil om at alle de andre overnevnte også veit alt om dette, i tillegg til alle de andre merkelige, 'ikke-bengalske' vaner vi har. Nysgjerrighet er et stikkord.

Jeg står i døra mellom to vidt forskjellige kulturer, og helst burde jeg hatt øyne i nakken.

--

There are some fundamental, unwritten rules that one simply has to adapt to when in a new culture. Now, I will therefore try to increase your knowledge by presenting some of these by looking at Bangladesh through my Norwegian eyes. If one does not act according to or find out about these things, I don't think it's possible to dig deep into a culture, and that is exactly what us goCYers are trying to accomplish. We observe, ask people, learn their mother tongue, dress like them.. At the same time, we all have our own thoughts about the situations we face.

Norwegians rarely bargain. If we are in a shop looking for clothes, and the t-shirt is missing a price tag, we simply ask the shop attendant who then checks in the computer (or finds something else that has the same price). At Kiwi and Rimi the prices for fruit and vegetables are shown in bold fonts on the posters, and you would surely never try to bargain for a lower fare if you were taking a taxi..! Bargaining is in other words not a part of the Norwegian culture. In that sense, I imagine that foreigners can do their grocery shopping very easily in Norway - they don't have to worry about not getting the same price as the 'natives' because they don't know what the usual cost is. In Bangladesh you have to speak to the locals when it comes to prices of food, clothes and other items. Because everything is so incredibly cheap (for Norwegians) and the currency is very different one could end up "throwing money" at people if one does not have a clue how much it's normal to pay for a rickshaw ride or a mango.

Some goCYers might remember "Baffa?". We learnt some good lessons in the preparatory course, and communication is not always easy if you have different ways of interacting with people. In Norway we like being efficient, and thus we like to just 'cut to the chase'. What's the point of talking about the weather if you know what you are there to do or talk about? And what is the deal with asking how people are every time you see them, even though you just saw them some hours before? I have often asked myself these questions. Truth is, if you want to be perceived as a nice person in Bangladesh you have to put up with a lot of smalltalk and preferably be very caring towards everyone around you. It is also important to note that everyone call each other by brother, sister, aunt and uncle. Among Christians and Hindus they use different words than those used by Muslims, hence calling people "didi", "dada", "mashi" and "mama" (as I do here at the Y) is not appropriate in the street.

Living in Bangladesh can sometimes be compared to being a part of a group of girls in high school - it's a lot of talking. The girls here never 'talk', they 'gossip'. Everyone talks about everyone. Not necessarily in a negative way, but information is easily passed on - especially if it is personal. Should I become sick, I can guarantee you that most people here at National and the Dhaka office would know about it within a short period of time, and even though I feel terrible both on the inside and outside many people would come to check on me. When I feel better, and feel like forgetting that I was ever ill, I'll probably get questions several days after about my health and if i need to rest some more. Our home is in the middle of many people - the office employees, the people in the reception and the women who work in the kitchen and clean. Not to mention drivers, guards and others. You can count on me when I tell you that the guards are always noticing who comes and goes, and when. I also think it's very likely that all the above mentioned people hear this, and all the other peculiar things about us. Curiousity is a keyword.

I am standing in the doorway between two completely different cultures, and the ideal situation would be to have a double set of eyes.

Banglafashionistaer.

Vi goCYerne snakka mye om at vi skal tilpasse oss mest mulig i den kulturen vi er gjester i på kurs. En del av dette er såklart å følge "kleskodene" - i Bangladesh er dette spesielt for jenter og kvinner. Du skal helst dekke deg til. Skuldre, ankler og brystparti. Derfor bruker jenter enten salwar kameez eller sari. Man finner sjelden eldre damer med salwar kameez, de bruker stort sett sari hele tida - mens unge jenter bruker sari når de skal pynte seg til en spesiell anledning. Jeg og Kristin går alltid med salwar kameez ute blant folk - sjøl om de sier at folk i Dhaka ikke ville rynka på nesa om vi hadde stilt opp i jeans og t-skjorte. Dette gjelder imidlertid ikke på landsbygda. Men det er ikke bare aspektet med å tilpasse seg og respektere kulturen, det handler også om at klærne er luftige, løse og dermed mer behagelige i den varme og veldig fuktige lufta.

Som de fashionistaene jeg og Kristin tross alt er, har vi allerede fått oss et relativt variert garderobeskap hovedsakelig med klær fra Aarong - en butikk med klær og alt mulig annet drevet av BRAC. Aarong har godt rykte på seg, og går for å være en butikk som selger kvalitetsvarer. Alt er håndlagd av kvinner som er med i mikrokredittprogrammer.

Skjerfet som følger med salwar (bukse) kameezen (tunika) kalles "urna" (uttales "orna"), og skal dekke over former. Dette kan imidlertid brukes på minst 3-4 måter - du kan henge den over begge skuldrene så den former en U eller V på brystet, du kan bare henge den rett ned over den ene skulderen, du kan "hekte" det på begge skuldrene sånn at det dekker nesten hele overkroppen.. Her er det mange muligheter. Men de mest moderne jentene dropper faktisk urnaen, og mange kaster salwaren til fordel for olabukse.

--

At the prep. course, the goCYers talked quite a lot about adapting to the culture in which we are guests. A part of this is obviouslythat we should adopt the "dress code" - in Bangladesh this is especially concerning girls and women. To be properly dressed you should cover your shoulders, ancles and the chest-area. Thus the girls wear either salwar kameez or sari. One seldom finds older women wearing salwar kameez, they usually put on saris every day - while young girls only use sari for special occasions when they want to dress up. Kristin and I always wear salwar kameez in public, even though we are told that people in Dhaka probably wouldn't frown if we came in jeans and a t-shirt. This would be different in a more rural area. However, in addition to just the aspect of adapting and respecting the culture, I also want to stress the fact that a salwar kameez is more loose fitting and therefore more comfortable in this hot an extremely humid climate.

As the fashionistas Kristin and I obviously are, we have already gotten a pretty diverse collection of clothes from Aarong - a shop where they have clothes and all sorts of stuff. It's a BRAC project. Aarong has a good reputation, and it is said to provide things of good quality. Everything is hand made by women attending micro finance programmes.

The scarf that goes with the salwar (pants) kameez (tunic) is named "urna" (pronounced "orna"), and is supposed to cover up female curves. The way you wear it varies a lot, and there are at least 3-4 ways - you can hang it over both your shoulders in order for the urna to form a U or V on your chest, another possible way is to hang it straight on one of your shoulders, you can also hang it from your shoulders to make it cover most of your upper body.. The sky is the limit. However, some modern girls actually leave the urna at home, and even swap the salwar with a pair of jeans.