Sari.

Først tar man på seg en magekort, figursydd bluse, og så et langt og vidt skjørt med knyting i livet. Sistnevnte skal snurpes så hardt sammen at det nesten gjør vondt. Så skal man begynne midt foran og stappe den ene kanten på det 6 meter langet saristoffet ned i skjørtelinningen en runde rundt, før det skal brettes og foldes og surres, og til sist skal den resterende halvmeteren slenges elegant over venstre skulder. Sikkerhetsnåler er et must for "bideshis" som ikke er vant til å sprade rundt i lange stykker med stoff. Å ta på seg sari, nasjonaldrakta for kvinner i (blant annet) Bangladesh er en kunst. I går hadde jeg på meg min i en konfirmasjon, og fikk da hjelp av mora til mammas kollega, som er indisk. En liten del av meg er blitt bangladeshisk nå.

--

One puts on a short, tailored blouse, and then a long and wide skirt with a string in the waist. This string will be made so tight that it almost hurts. Then one starts to tuck the 6 meter long sari cloth in the skirt one round, before it is folded and wrapped around one's body, and at last the remaining half meter will be thrown elegantly over one's left shoulder. Safety pins is a must for "bideshis" that are not used to wearing long pieces of fabric. To put on a sari, the national dress for women in (among other countries) Bangladesh is an art. Yesterday I wore mine to a confirmation dinner, and got help from my mother's colleague's mother, who is from India. I am also part Bangladeshi now.

Neste gang jeg skal til Bangladesh tar jeg med meg Maia lillesøster! (Next time I am going to Bangladesh I'll bring my little sister, Maia!)

17 dager to go.

Hvis du planla å dukke opp på Gardermoen flyplass 27. april med norskeflagg for å være velkomstkomité for Kristin og meg, må jeg bare beklage og si at du må endre planene dine. Det har seg nemlig sånn at British Airways, uten å si noe til oss, har lagt ned ruta mellom Dhaka og London.. Så nå flyr vi via Bahrain - et land jeg ikke engang visste at eksisterte. (For andre som ser ut som spørsmålstegn: her kan du lese på Wikipedia) Uansett, nå er situasjonen den at vi kommer hjem til Norge 26. april isteden, klokka 11. Dermed får jeg en fin og lang dag med jetlag på lillesøstra mi sin 17-årsdag.

Etter være-sjuk-og-deppa-turen til Nepal er jeg nå back in business i Dhaka. Det er masse som kommer til å skje før jeg drar fra Bangladesh, som for eksempel banglanyttår 14. april, møtet med de seks jentene som skal på utveksling til Norge i juni, evaluering, avskjedsfest.. Og så skal jeg ut av Dhaka minst en gang til før jeg drar. Å dra ut av Dhaka og se det virkelige Bangladesh er en av mine favoritting når det gjelder å være her, spesielt hvis jeg reiser aleine - det er absolutt den beste måten å møte folk på, og ikke minst er det mye lettere å bli kjent. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men så altfor liten tid til å gjøre dem..

Forresten (se nedafor), dette er måten de gjør byggearbeid på i Bangladesh. Menneskekraft er et stikkord. Dette foregikk rett utafor døra vår i Asad Gate - jeg tror de endelig har funnet ut at det er en god idé å putte kloakken i rør..

--

If you were planning to show up at Gardermoen Airport on the 27th of April with Norwegian flags to meet Kristin and me, I am sorry to say that you have to reschedule. Due to the fact that British Airways suddenly decided, without telling us, that the Dhaka-London flight has been removed, we now have a new departure date and are flying via Bahrain. I didn't even know it existed a country with that name.. (For others like me: here is an article on Wikipedia) Anyway, we are coming home on the 26th of April instead, at 11 am. So I'll have a nice day of jetlag on my little sister's 17th birthday.

After the being-sick-and-miserable Nepal trip I am now back in business in Dhaka. Lots of stuff is going to happen before I leave Bangladesh, like Bengali New Year on the 14th of April, a meeting with the six girls going on exchange to Norway this June, evaluation, reports, farewell party.. And I am going out of Dhaka at least once more before I go home. Being out of Dhaka and seeing the real Bangladesh is one of my favourite things with being here, especially if I go alone - that is really the best way to meet people and make friends. There are so many things I want to do, but too little time to do them..

By the way, this is the way they conduct construction work in Bangladesh. Manpower is a keyword. This was going on right outside our door in Asad Gate - I think they are finally putting the sewage in proper pipes underground..

Mursteinproduksjon.

Mursteinsindustrien i Bangladesh sysselsetter 200 000 mennesker, og skal ikke undervurderes i så måte. Men uansett hvor mye jeg tenker på at det er bra folk får jobber, så ser jeg for meg de enorme skorsteinene, som rager like høyt over bakken som et fem etasjers hus. Man ser en hel skog av dem så fort man kommer ut av Dhaka sentrum og ser utover det flate landskapet. Bangladesh lider av mangel på stein. Derfor bruker de sand og gjørme til å lage murstein av, og disse brennes inni noen helt enormt digre ovner som kan holde temperaturer på 1000 grader celsius. Brenselet er tre, noe som det også er mangel på i Bangladesh, og ved å hugge trær mister man sjansen til å bøte på miljøtrusselen denne typen produksjon medfører på grunn av karbondioksidutslipp. Det går an å lese mer her.

Arbeiderne har heller ikke en ideell situasjon, da de jobber lange dager, puster inn mye støv og gjør tungt fysisk arbeid. Omtrent åtte måneder av året er det mange menn som drar fra landsbyene og familiene sine for å jobbe med å produsere murstein, og de resterende fire månedene der regntida legger beslag på Bangladesh, er de hjemme. Den tida de jobber bor de i spesielle arbeidshytter. Sikkerheten for disse hardtarbeidende mennene er heller ikke den beste - jeg har hørt skrekkhistorier om folk som faller ned i pipa og blir brent levende..

--

The brick producing industry in Bangladesh employs 200 000 people, and is not to be underestimated in that sense. However, no matter how good I think it is that people get jobs, I keep picturing these enormous chimneys that are as tall as five storey buildings. You can see a whole forest of them as soon as you come out of the Dhaka city center and gaze at the flat landscape. Bangladesh suffers from lack of rock, and therefore uses sand and mud to make bricks. These are burned in incredibly huge ovens that can hold a temperature of 1000 degrees Celsius. The fuel used is wood, which is also scarce in Bangladesh, and by cutting down trees you lose the chance of minimising the threat to the environment this industry poses because of large emissions of carbon dioxide. If you want to read more, you can do so here.

The workers' situation is not the best either, as they have to work long hours, they breathe in a lot of dust and the work is physically very tough. Approximately eight months a year, the men that work in the brick industry leave their families and stay in very simple houses near their workplace. The rest of the months, when the monsoon comes along, they stay with their family. The safety for these hard working men is not a priority - I have heard some terrible stories about people who fall down the chimneys and thus become burnt alive..

Grønnsaksmusikk.

I Bangladesh har man en god del grønnsaker vi ikke dyrker eller får tak i i Norge. Denne grønnsaken heter "laou", og kan bli ganske stor. Derfor har noen laga en morsom sang der man synger om å lage et musikkinstrument av grønnsaken. Denne lærte jeg i Gopalgonj, og den går som følger..

--

In Bangladesh you find some vegetables that we don't grow or that is not avaliable in Norway. This vegetable is called "laou", and can grow quite big in size. Therefore someone has made a song where one sings about making a musical instrument of this vegetable. This song was taught to me during my stay in Gopalgonj, and it goes like this..

Trykk her for å høre meg synge (click here to hear me sing): "The laou song"

Shadher laou, banailo more boiragi

Shadher laou, banailo more boiragi

Laouer age khailam, dogaou khailam

Age khailam, go-o-o-o

Laouer age khailam, dogaou khailam

Laou diye banailam dugdugi (haire)

Laou diye banailam dugdugi

Shadher laou, banailo more boiragi

Shadher laou, banailo more boiragi

Laouer eto modhu, janego jadu

Eto modhu, go-o-o-o

Laouer eto modhu, janego jadu

Laou korlam, shonger shongi (haire)

Laou korlam, shonger shongi

Shadher laou, banailo more boiragi

Shadher laou, banailo more boiragi

Ami goya gelam, kashio gelam

Goya gelam, go-o-o-o

Ami goya gelam, kashio gelam

Shonge nay mor boshnobi (haire)

Shonge nay mor boshnobi

Shadher laou, banailo more boiragi

Shadher laou, banailo more boiragi

Oh, laou..

(Sorry if my pronounciation is bad, Ivee..)

Piknik uten matkurv og rutete pledd.

Man tar to busser fulle av kollegaer og deres familier, og kjører ut til et pikniksted. (You take two buses filled with coleagues and their families, and drive out to a picnic spot.)

Du gir alle deltakerne, her representert ved Mukta i resepsjonen, så mye te (cha) og mat de orker. (You give all the participants, here represented my Mukta in the reception, as much tea (cha) and food they can drink and eat.)

Man sosialiserer seg, som Ranjita didi (hostelbestyrer) og Kristin her. (One socialises, like Ranjita didi (hostel manager) and Kristin do here.)

Man tar bilder sammen med folk man kjenner, som jeg gjør her sammen med Jennifer (lærer på National sin betalskole). (One takes pictures together with others, like I do here with Jennifer (teacher at National's pay school).)

Gruppebilder er også viktig. (Group photos is also important.)

Juliate, vår koordinator i Bangladesh (hun er ansvarlig for ungdomsaktiviteter og kurs/seminarer), og mannen hennes Ripon. (Juliate, our coordinator in Bangladesh (who is responsible for the youth and trainings/seminars), and her husband Ripon.)

Monisha didi's datter. (Monisha didi's daughter.)

Bina didi er som vanlig glad i å stå foran kameraet. (Bina didi loves to be in front of the camera as usual.)

At ungene har det gøy er også viktig, og Sam veit hva som må til. (The kids having fun is also very important, and Sam knows how to make it happen.)

De voksne ville også leike - her husker Rosalin didi (assisterende generalsekretær i Dhaka KFUK) med Kristin. (The adults also wanted to play - here Rosalin didi (assistant general secretary of Dhaka YWCA) is on the swing with Kristin.)

Organisert leik, både for barn og voksne:

Monisha didi (assisterende generalsekretær for Bangladesh KFUK) med datteren. (Monisha didi (assistand general secretary of Bangladesh YWCA) with her daughter.)

Palash, vår trofaste sjåfør, prøver seg.. (Palash, our faithful driver, gives it a go..)

Mannen til Monisha vil også prøve.. (Monisha's husband also wants to try..)

..og det blir mååål! (..and he scooores!)

Dadu ("bestefar") blir tulla med av Juliate og Nilima didi. (Dadu ("grandpa") is being tossed around by Juliate and Nilima didi.)

Jeg kom på 4. plass i denne leiken, som til slutt vinnes av mashi (nede i høyre hjørne). Rosalin didi har ballen. (I got 4th place in this game, that was won by mashi (down right corner). Rosalin didi has the ball.)

Ektemann-skal-pynte-kona-leiken.. (Husband-dolls-up-his-wife-game..)

Juliate ser fornøyd ut med resultatet. (Juliate looks like she is pleased with the result.)

Mami ("tante på morssiden"), Steven mamas kone. (Mami ("maternal aunt"), Steven mama's wife.)

Og så lo vi masse, da. (And last, but not least: we laughed a lot.)

Prodip dada, mikrokredittsjefen. (Prodip dada, the micro credit boss.)

Joyce didi, generalsekretæren for Bangladesh KFUK. (Joyce didi, the general secretary of Bangladesh YWCA.)

PS. YouTube er ikke lenger stengt, heldigvis - det tok bare en dag eller to før de åpna sida igjen. (PS. YouTube is now open for Bangladeshis again - it only took a few days before they removed the blocking.)

Slum.

Folk har dårlige dager. Jeg har også dårlige dager. Dager da det er et ork å stå opp fordi du er trøtt og vil sove mer, dager da frokosten tvinges ned og håret lever sitt eget liv mens man fortvilt prøver å fikse litt på fasaden. Allikevel, et program er et program, og på mandag 16. februar stod det at jeg skulle besøke helseprogrammet til KFUK i Notun Bazar. Jeg dro med helseprogramansvarlig og regnskapsføreren (sistnevnte trengtes fordi banglaen min ikke er helt proff enda, og han er god i engelsk), og vi besøkte egentlig litt forskjellige opplegg som kjøres i slumområdet i Notun Bazar. Først prata vi med gratisskolebarn, så besøkte vi ei gravid dame, jeg intervjua til sammen tre barn som går på gratisskolen til KFUK, og så fikk jeg møte ei dame som virkelig har lykkes som medlem av mikrokredittprogrammet.

Det var mange fine opplevelser, men det jeg nok kommer til å huske aller best er gleden og entusiasmen til de barna jeg møtte i slummen. Det er verdens beste medisin mot kjipe dager: å la blikket hvile i deres plirende øyne, høre dem fortelle om hverdagen sin, se dem ta handa mi i begeistring for å vise meg stedet der de vanligvis leiker med vennene sine, og ikke minst høre dem si at de gjerne vil være venner med barna i Norge. Deres liv i slummen er lysår unna det livet de fleste norske barn lever.. De bor bokstavelig talt vegg-i-vegg med flere titalls folk, kloakken flyter åpent i ei renne mellom husveggen og den smale veien som går mellom husene, fluene fester i utildekkede bøtter og boller med mat, alle i familien må sove i den samme harde senga, og hver dag er en liten kamp. Men barn er barn, uansett hvor i verden man er. De leiker med venner, de krangler, de tuller og ler, og de er fulle av en entusiasme ingen kan ta fra dem.

--

People have bad days. I also have bad days. Days when getting out of bed is hard because you're tired and want to continue sleeping, days when the breakfast has to be forced down and your hair lives its own life while you desperately try to look like you actually spent some time in front of the mirror this morning. Despite this, a schedule is a schedule, and Monday the 16th of February my schedule said that I was going to visit the health program of YWCA in Notun Bazar. I went with the health program responsible and the accountant (he was needed for his English skills - my Bangla skills are not perfect), and we actually visited several different projects run in the area. The first thing we did was to speak with the free school children, after that we paid a pregnant woman a visit, and then I interviewed three students of the free schoolof YWCA. At last I got to meet a woman who has truly succeeded as a micro finance member.

I had many memorable experiences today. However, what I will remember the most is the joy and enthusiasm I saw in the slum children's faces. It is by far the best medicine for bad days: to look into their shining eyes, hear them talk about their daily lives, watch them grab my hand in exitement to show me the place where they usually play with their friends, and not to mention to hear them say that they want to be friends with the Norwegian children. Their lives in the slum are lightyears apart from the lives that Norwegian children lead.. There is no space between the houses other then the narrow road, the sewage floats thick and greyish between the house walls and the road, the flies feast on the food that is left uncovered in pots and bowls, the whole family share one hard bed, and every day is a small battle. Nevertheless, children are children, no matter where in the world you are, They play with their friends, they quarrel, they joke and laugh, and they are filled with an enthusiasm that nobody can take away from them.

Nazma, gravid i 7. måned, og datteren Prema på 4 år. (Nazma, 7 months pregnant, and her 4 year old daughter Prema.)

Lovlu, 8 år, spiller klinkekuler med sin beste venn. (Lovlu, 8 years old, is playing with marbles together with his best friend.)

Lovlu og vennen hans. (Lovlu and his friend.)

Jumur, 7 år, hopper paradis. (Jumur, 7 years old, is playing hopscotch.)

Kulsum, 8 år, gjør det samme. (Kulsum, 8 years old, is doing the same.)

Meg sammen med de to bestevenninnene. (Me together with the two best friends.)