Miljøskada.

Jeg og Kristin har snakka litt sammen. Vi er nok på god vei til å bli banglamiljøskada. Etter åtte måneder i Bangladesh, kommer vi sannsynligvis til å..

- Snakke om folk som befinner seg rett ved siden av oss i god tro om at de ikke skjønner et kvekk av hva vi sier

- Spørre alle vi kjenner hvordan det går hver gang vi møter dem - flere ganger om dagen

- Invitere folk på fest, og på slutten samle alle sammen og holde en formell takketale der vi takker for alles tilstedeværelse

- Slutte å kalle folk ved navn, og heller si "søster", "bror", "tante" eller "onkel" uavhengig av om man er i familie eller ikke

- Leite etter damesetene på bussen

- Telle hvor mange damer det er i gatebildet, særlig om kvelden, og bli overraska over hvor mange som er ute og går

- Forvente at alle kommer løpende for å hjelpe oss hver gang vi står stille på gata i mer enn fem sekunder

- Føle oss usynlige og lite spesielle, og bli lei oss når ingen stopper oss på gata for å spørre hvor vi kommer fra

- Spørre alle som ser ut som utlendinger, "what is your country?"

- Forvente å få gave hver gang vi kommer på besøk til et sted

- Spørre forbipasserende syklister om de vil kjøre oss dit vi skal mot en betaling på cirka 1-2 kroner

- Gå rett ut på gata der vi bor for å vente på at en drosje kommer forbi

- Ta bilder av fremmede folk på gata og tro at det er helt ok, gjerne forvente at de stiller seg opp og smiler

- Ikke automatisk anta at gutter som leier/holder rundt hverandre er kjærester

- Bare spise med høyre hånd (uten bestikk såklart)

- Presisere at vi vil ha kald drikke, ikke normal, når vi er ute på restaurant

- Bli overlykkelige hvis vi får noe annet enn ris til middag

- Begynne å gå i løse bukser og lange tunikaer

- Leve etter banglatid (dvs. at timene bare deles i kvarter)

- Spise middag to ganger hver dag, og le av folk som spiser middag klokka fire

- Bli overraska hvis noen dukker opp til avtalt tid

- Bruke uttrykket "da jeg var i Bangladesh.." i annenhver setning

- Forvente å få utretta max to eller tre ting i løpet av en dag (å gå på postkontoret, shoppe, spise lunsj ute og besøke noen = umulig)

- Bli glad hver gang det er dopapir på doen

- Være veldig skeptiske hver gang det ringer noen med et nummer vi ikke kjenner fra før

- Være stolte hver gang vi går mer enn tohundre meter uten å bruke offentlig transport

- Snakke med sidemannen under foredrag og forestillinger

- Gå over veien uansett om det er masse trafikk og en midtdeler i midten

- Alltid ha med antibac i veska, og bruke det før hvert måltid

Og ikke minst: lure på hvor alle menneskene har blitt av..

--

Kristin and I have spoken a little, and we have found out that we are well on our way to become "environmentally damaged". After eight months in Bangladesh, we will probably..

- Talk about people that are standing right next to us without considering the fact that they might understand what we are saying

- Ask everyone we know "how are you?" every time we meet them - several times a day

- Invite people to a party, and at the end have a closing thank-you-speech where we thank everyone for coming

- Stop calling people by their names, and start saying "sister", "brother", "auntie" and "uncle" no matter if they are family or not

- Search for the ladies' seats on the bus

- Count the number of women walking on the street in the evening, and be amazed because there are so many of them

- Expect somebody to come and ask us if we need any help if we stand still on the roadside for more than five seconds

- Feel inivisble and less special, and become sad because nobody stops to ask us where we are from

- Ask all people that look like foreigners "what is your country?"

- Expect to receive a gift every time we visit a new place

- Ask bicyclers passing by if they would like to take us to our destination against a payment of 1-2 kroner

- Walk straight out on the street where we live and expect a taxi to come by

- Take pictures of strangers on the street, and expect them to pose and smile

- Not immediately assume that boys holding hands are together

- Eat exclusively with the right hand (without knife or fork, of course)

- Stress that we want cold drinks, not 'normal' when out on a restaurant

- Become overjoyed if something else than rice is served for dinner

- Start wearing baggy pants and oversized tunics

- Live by 'Bangla time' (only divide the hour in fifteen and fifteen minutes)

- Eat hot dinner twice a day, and laugh at those who eat at 4 pm

- Be very surprised if somebody shows up on time

- Use the expression "When I was in Bangladesh.." in every other sentence

- Expect to complete two or three tasks in a day at a maximum (to og to the post office, do some shopping, go out for lunch and visit someone's home = not possible)

- Be happy every time there is toilet paper in the bathroom

- Be very sceptical when someone is calling from a number we don't know

- Be proud everytime we walk instead of using public transport

- Talk with the person sitting next to us during lectures and presentations

- Walk carelessly accross the road in spite of heavy traffic

- Always carry antibac in our purse, and use it before eating anything

And, last but not least: wonder where all the people have gone..

Gi et lite vink, del 2.

© Kristin Hildre Rørvik 2008.

Old Dhaka.

Om min hverdag.

Her bor jeg! Dette er YWCA of Bangladesh, altså nasjonalkontoret. I dagligtale omtales bygningen som "National", siden det også finnes et Dhaka-kontor her i byen. Den fremste bygningen er i hovedsak kontor- og skolebygning, mens den som stikker litt fram bak er gjestehuset - mitt hjem. (This is where I live! YWCA of Bangladsh, the national office, often referred to as "National" (in order to prevent confusion, because there is also a Dhaka-office not too far away). The front building is mainly for the school and the office, while the one you can see sticking out behind it is the guesthouse. My home.)

Disse fire kvinnene representerer et fåtall av alle damene som jobber på National. De bedriver multitasking på høyt nivå - lager mat, rydder, vasker, koster gulvene, er "stuepiker" og vasker klær. For ikke å glemme at de fungerer som uhøytidelige banglalærere.. Vi kaller dem "mashi" - mammas søster på bangla. (These women make up a small portion of all the women working at National. They take multitaskng to another level: they cook, clean, keep everything tidy, sweep the floors, they are "chambermaids" and they wash our clothes. Not to mention Bangla teachers.. We call them "mashi" - mother's sister in Bangla.)

En del av kjøkkenet. (A part of the kitchen.)

Ei av mashiene som vasker gulvet i resepsjonen. (Mashi cleaning the reception floor.)

Jeg får nytt sengetøy og reine håndklær mer eller mindre hver dag. (I get fresh bed cloth and towels almost every day.)

Jeg drikker utrolig mye te! På bangla heter det "cha". Skal du drikke den på ekte banglavis, trenger du melk og masse sukker. (I drink incredible amounts of tea. In Bangla, tea is "cha". If you want to drink it the Bengali way, just use a lot of milk and sugar.) Står jeg foran porten til National og snur meg til høyre, ser jeg dette. (If I stand in front of the gate and turn to the right, this is what I see.)Her er utsikten mot venstre. Skiltet lyder "YWCA Nursery School". (This is the view towards the left. The sign says "YWCA Nursery School".)

Denne store banen er bare et steinkast unna, og her ser vi ofte guttegjenger som spiller cricket. (This big field is just a block away, and boys playing cricket is a common sight.)

Her pleier vi å stå når vi trenger CNG eller rickshaw. (This is where we usually stand when we need a CNG or rickshaw.)

Et av klasserommene på Heed Language Centre, der jeg går på banglakurs på tredje måneden nå. (One of the classrooms at Heed Language Centre, where I have been (and still am) taking Bangla classes.)

Kristin har tekniske problemer på Coffee World. (Kristin has some technical problems in Coffee World.)Jeg leser bangla i andre enden av sofaen. (I'm reading Bangla in the other end of the sofa.)

Man kjører der det er plass. (Where there is space, you can drive.)Dette kalles "frie veier" i banglaland.. (This is what we refer to as "free roads" in Bangladesh.)Jeg går med sandaler hver dag. (I wear sandals every day.)

Kristin også. (Kristin, too.)

Vi moeter mange tiggerbarn hver dag. (We meet a lot of begging children every day.)

Du har små frukthandlere.. (You have small fruit stores..)

..og store. (..and big ones.)

Du trenger ikke gå langt for å finne nyttige ting. (You don't need to walk far before you find useful things.)Café Mango, stamkaféen. (Café Mango, our regular place.)

En av mange små, overfylte altmuligbutikker langs veien som man kan ta seg en tur innom hvis man blir fysen på noe. (One of many small, jam-packed shops that one can stop by if feeling peckish.)

En følelseslada opplevelse.

Jeg var i Khulna i begynnelsen av november for å oppleve en av mine bangladeshiske venner, Dipa, sitt bryllup. Jeg dro til og fra på egenhånd med buss, og bodde hos ei annen jente jeg kjenner fra fjordårets Jenteseminar - Mumu. Jeg trengte ikke å tilbringe mange minuttene i Khulna før jeg likte meg! Det var som en grønnere, mindre trafikkert og koseligere versjon av Dhaka. Mumu bodde sammen med den ene storesøstra, mora og hadde ellers mer eller mindre kontakt med hele resten av familien i løpet av en dag - alle bodde på samme sted, og alle kom som regel innom en tur og slo av en prat eller så på TV. De hadde en felles gårdsplass der alle hang opp tøy, henta ved eller bare møttes.

--

I went to Khulna in the beginning of November to attend one of my Bangladeshi friends’, Dipa's wedding. I took the bus both ways by myself, and stayed at Mumu's house. I didn't have to spend many minutes in Khulna before I realised that I really liked it. It was basically like a greener, less congested and more "cozy" version of Dhaka. Mumu lived with one of her big sisters and her mother, and the rest of their family (well, almost) also lived in the same place. This meant that they got a lot of other family members walking in and out every day just to talk or watch TV. The backyard was shared by everyone, and there they hung up their clothes for drying, fetched wood or just gossiped.

Når man gifter seg i Bangladesh er det to seremonier man arrangerer. Den første heter ”gaye holud”, ”gul kropp” på norsk, og innebærer at bruden og brudgommen har hver sin fest der familie og venner kommer for å smøre huden deres med et gult stoff. Gult står for uskyld og renhet i Bangladesh. Damene bør ha gul eller oransj sari, og siden jeg ikke hadde noen gul sari, fikk jeg låne. Mange av nabotantene kom for å se på og hjelpe til med pyntinga, så jeg trengte ikke bekymre meg for det faktum at jeg ikke har snøring på hvordan man kler på seg et seks meter langt tøystykke.

Det var masse folk som kom for å overvære Dipas gaye holud, og siden bryllup i Bangladesh som regel impliserer at bruden flytter ut av hjemmet (og inn i svigerfamilien sitt hus) så er det for mange en trist affære. Bengalere er utrolig følsomme folk, og når en person begynner å gråte setter hele hylekoret i gang.. Jeg kan ikke benekte at jeg følte meg en anelse ubekvem blant alle de gråtende og hulkende menneskene, og da Dipas far besvimte, føltes det ut som om jeg bare stod og betrakta en veldig dramatisk bollywoodfilm. Det er altså ikke så kunstig som man kanskje skulle tro. På en annen side – det er også en tradisjon at bruden skal gråte. Hvis hun ikke gråter og viser at hun er lei seg fordi hun skal flytte hjemmefra, kan hun bli kalt ”skamløs”.

Dipa blei plassert på en slags liten scene, og der satt hun mens alle etter tur kom opp til henne og smurte gul farge i fjeset og på armene hennes. Etterpå skulle man putte noe spiselig i munnen hennes. Det blei også dansing, og jeg blei halvveis ufrivillig dratt med av de andre unge jentene som var der. En sari som subber litt i bakken og teite gullsandaler som går opp i snøringa er ikke det letteste antrekket å danse i, men jeg skal innrømme at det var veldig gøy.

--

When you get married in Bangladesh there are two ceremonies you have to go through. The first one is called “gaye holud”, “yellow body” in English, which is a good description of what happens. The bride and the groom have separate parties where family and friends come to put yellow colour on their skin. Yellow is a colour for innocence and purity in Bangladesh. The women should wear yellow or orange sari, and because I do not have a yellow one, I borrowed. Numerous aunties from the neighboring houses came to see me and help out with the preparations, thus I didn’t have to worry about the fact that I don’t have a clue about how to put on a six meter long piece of cloth.

There were a lot of people coming to witness Dipa’s gaye holud, and since weddings in Bangladesh usually implicate that the girl leaves the home (and moves in with the in-laws), this is a sad happening for her family and herself. Bangladeshis are incredibly emotional, and when one person starts crying you’ll have a bunch of people breaking down in tears within thirty seconds. I can’t deny that I felt a bit uncomfortable amongst the crying and sobbing people, and when Dipa’s father fainted, I felt like I was watching a very dramatic Bollywood movie. Those movies are maybe not that unrealistic after all..On the other hand, it’s also a tradition that the bride should cry. If she doesn’t cry and show that she is very sad to leave her family home, then she risks being called “shameless”.

Dipa was put on a small “stage”, and as she sat there, everyone came up to her to give her the yellow colour and feed her with something. There is no Bangladeshi gathering without dancing, so I was persuaded into joining the other young girls to show my Bangla dancing skills. A sari that is a bit too long and golden sandals that tend to fall off do not make it much easier, but I admit that it was a lot of fun.

Selve bryllupsdagen starta med at bruden var 45 minutter forsinka. Hun måtte nemlig bli ferdig med den fire timers lange seansen i skjønnhetssalongen først. Jeg har en følelse av at det er mye mer vanlig her nede å komme for seint til ditt eget bryllup, og jeg har også en følelse av at de fleste visste de ikke trengte å være tidlig ute. Noen folk kom til og med midt i seremonien. Jeg tror ikke jeg kan huske en eneste gang i løpet av den drøye halvannen timen seremonien varte at brudeparet så hverandre i øynene. Dipa stod og så ned i bakken, og hennes framtidige mann så veldig alvorlig ut og så rett framfor seg. Kort sagt, de så veldig sjenerte ut. Dette var ikke et arrangert ekteskap, som jeg har nevnt før.

Da de endelig hadde blitt erklært rette ektefeller (null kyssing..), gikk vi til et samlingssted rett I nærheten. Der spiste vi middag, og så dansa vi litt mer, før det var tid for avskjed. Jada, på samme dag som bryllupet står skal bruden flytte hjemmefra. Som du kanskje allerede har gjetta, blei det enda mer gråt og tenners gnissel på dette tidspunktet, og Dipa hulka ”Jabo na! Jabo na!” (= jeg skal ikke dra!)..

--

The wedding day started out by a 45 minute delay because the bride had to be finished in the beauty parlour. I have a feeling that it is much more common here to be late for your own wedding, and I also have a feeling that most people knew they didn’t have to be there on time.. Some people even came in while the ceremony was going on. During the 90-something minutes of the church ceremony, I don’t think I can recall one single time where Dipa and her husband-to-be looked each other in the eyes. She always kept her eyes on the floor, and he always looked very serious and straight ahead. In short, they both looked very shy. This was not an arranged marriage, as I told you before.

When they finally had become husband and wife (no kissing..), we went to a community center close by. There we had dinner, and then we danced some more, before it was time to say goodbye. Yes, on the very same day as the wedding takes place, the bride has to leave. As you probably have guessed, there was even more crying than the previous day, and Dipa kept saying, "Jabo na! Jabo na!" (= I won't go!)..