Skrevet 9. desember 2008:
Det å være vegetarianer i Bangladesh er som regel en smal sak. Det er bare å forsyne seg med ris, dhal og grønnsakscurry og unngå kylling, fisk og geit. Jeg er motstander av å drepe dyr for matens skyld, og det er en del av grunnen til at jeg har valgt å være vegetarianer. Det er som sagt ok å praktisere vegetarisme her, men de fleste bangladeshere stusser over at jeg ikke spiser kjøtt. Jeg får ofte en medlidende mine når jeg forteller det, og det er akkurat som om de håper at jeg skal forandre mening. Jeg har nå bodd på National i mer enn tre måneder. Allikevel må det ofte konstateres at, "ååh, ja, du er vegetarianer, ja.." av de som lager mat til oss. Det skal sies at jeg blir tatt godt vare på - jeg får masse forskjellige grønnsaker, men jeg har en følelse av at de syns jeg er litt merkelig. Kjøtt er jo noe man spiser fordi man har råd. Vegetarisme er sjelden et frivillig valg..
Dyra har en litt annen stilling i samfunnet i Bangladesh i forhold til hva jeg er vant med. De er definitivt et nivå under menneskene, etter hva jeg har observert så langt. Veldig få har kjæledyr - dyra blir ofte kun behandla som objekter man bruker til mat og andre ting. Jeg besøkte Dhaka Zoo her forleden, og sleit med samvittigheten for at jeg hadde betalt for å komme inn der. At jeg til og med hadde spist lunsj der inne. Noen av dyra hadde det aldeles ikke bra, og jeg kunne se en lengsel etter frihet i mange av apenes øyne. Strutsen (se bildet) hadde det tydelig ikke helt lett.. Den hadde plukka av seg masse fjær, og holdt på å plukke av seg flere mens vi så på. Dette er et tegn på stress og misnøye. Jeg så en svartbjørn med noe som så ut som eksem eller liknende på snuta si, og jeg så mange dyr med altfor små bur og ingenting å fordrive tida med annet enn å stirre ut i lufta. Hva slags liv er det? Den lille apen som er på tre av bildene var tydelig sulten - den tok opp et melonskall som var ferdigspist, og prøvde å skrape av de siste restene med tennene. Det tok imidlertid ikke mange sekundene før den kasta skallet fra seg igjen. I nærheten av tiger- og løveburene hang det en tung eim av råttent kjøtt, og fra det ene løveburet kom noen øredøvende, frustrerte brøl.
Det feires Eid i Bangladesh i disse dager, nærmere bestemt Eid al-Adha, hvilket betyr dyreofring. De siste par dagene har veiene krydd av muslimske menn med ei ku eller ei geit (gjerne flere geiter også) på slep. I dag, 9. desember, skal alle disse dyrene dø for Allah. De blir etter min mening drept på en veldig inhuman måte - halalmåten - der strupen skjæres over så dyret dør av blodtap. Det er helt surrealistisk at alle disse kuene og geitene må bøte med livet for festivalens skyld, og jeg finner virkelig ikke en måte å akseptere det på. Jeg respekterer islam som religion, men jeg får meg ikke til å akseptere ritualer som dette der uskyldige dyr må dø på grunn av religion. Jeg beklager. Og jeg gruer meg til å eventuelt måtte bevege meg ut i gatene, da folk gjør dette under alles påsyn. Blodet flyter i veikanten, rett og slett..
Jeg er over gjennomsnittlig glad i dyr. Jeg kan se et innslag på TV om mennesker som har det vondt eller blir drept, og jeg blir lei meg og trist, men det går fort over. Er det derimot et innslag om dyr - kanskje en hund som har drukna i en båtulykke, eller en søppelsekk med døde kattunger er funnet i en søppelcontainer - da blir jeg forferdelig lei meg, og går gjerne rundt og tenker på det lenge etterpå. Grunnen til at det gjør så mye større inntrykk på meg er fordi dyra våre har så utrolig stor tillit til oss, de stoler på at vi tar vare på dem. Og hva får de tilbake? Vi mennesker er i full gang med å ødelegge deres verden. Vi forurenser naturen, vi utrydder dyrearter, vi tvinger dem opp i et hjørne. Folk mishandler kjæledyra sine, de drar fra dem når de finner det for godt å tilbringe to uker på Kreta. Her i Bangladesh ser jeg så utrolig mange dyr som lider.. For det meste herreløse hunder som drikker kloakkvann og lever av det de finner på gata. Det er ingen som bryr seg om dem. Dyr er kjøtt, dyr er mat. Og ellers er de bare til bry for de fleste - har ikke Bangladesh mange nok munner å mette, kanskje, om de ikke skal begynne å bry seg om dyra også?
--
Written on the 9th of December 2008:
Being a vegetarian in Bangladesh is usually not a big obstacle. I just help myself with rice, dhal and vegetable curry, and avoid chicken, fish and mutton (goat). I don’t agree to kill animals for the sake of eating them, and this is also part of the reason for my choice. As I said, it’s ok to be a veggie, but a lot of Bangladeshis think that I am quite strange because I don’t eat meat. I often get a look of pity when I tell them, and I get the feeling that they are hoping for me to change my mind. I have lived here at National for more than three months now. Even so, the mashis and the chef that cook our food often have to state that, “oooh, right, you are a vegetarian..”, That being said, I feel very well taken care of – I get loads of different vegetables. The most probable reason behind their pitiful facial expressions is that meat is something you eat because you can afford it. Vegetarianism is rarely a voluntary choice..
The animals have another position in the Bangladeshi society than what I am used to. They are definitely placed on a level below humans, from what I have seen so far. Very few people keep animals as pets – usually the animals are simply objects used for food and other things. I paid Dhaka Zoo a visit not so long ago, and I battled with my conscience for paying the entrance fee. That I even bought lunch there. Some of the animals had terrible conditions, and I could see a longing for freedom in their eyes as I looked at the monkeys in their cages. The ostrich (see photo) was obviously not happy.. It had plucked a whole lot of feathers from its own body, and was still doing it right in front of our eyes. This is a clear sign of being malcontent for birds. I saw a black bear that looked like it had some kind of rash on its nose, and I saw too many animals with little space to live in and not much else to do but to just sit and do nothing. What kind of a life is that? The small monkey you can see on three of the photos was obviously very hungry – it grabbed a melon (SKALL) that had no more food in it, and tried to scrape out the little that was still left with its teeth. It did not take long, though, before it threw it away again. Around the cages for the tigers and lions, a heavy smell of rotting meat made me feel nauseous, and from one of the lion cages one could hear loud, frustrated roars.
The Eid festival is going on in Bangladesh these days, Eid al-Adha to be correct, which means sacrificing of animals. The last couple of days the roads have been full of Muslim men walking home with a cow or a goat (or a couple of goats). Today, December 9th, all these animals will die for Allah. In my opinion, they are killed in a very inhumane way – the halal way – where the throat is cut in order for the animal to die of blood loss. I find it totally surrealistic that all these cows and goats must be slaughtered for the sake of the festival, and I just can’t seem to find a way to accept it. I respect Islam as a religion, but I just can’t make myself accept rituals that include killing innocent animals because of religion. I’m sorry. And I dread having to walk outside in the streets, since the slaughtering is done in public. Blood is literally flowing in the street..
I care more about animals than the average person. I can look at a TV program about people that are in pain or that are killed in some accident, and I feel sad, but it passes quickly. If the program is about animals, however – perhaps a dog that drowned in a boat accident, or a bunch of kittens in a plastic bag found dead in a garbage container – I get really sad and gloomy, and often spend a lot of time thinking about it afterwards. The reason why these things make such a big impression on me is because our animals trust us to treat them well and care for them. And what are they getting in return? We are well on our way to destroy their world. We are polluting nature, we are exterminating species, we are forcing them into a corner. People mistreat their pets; they leave them when they suddenly decide to spend two weeks in Greece. Here in Bangladesh I see so many suffering animals.. Mostly stray dogs that drink sewage water and eat whatever they can find in the street. Nobody cares one bit about them. Animals equal meat, animals are food. Other than that, they are just in the way for most people – like Bangladesh doesn’t have enough people to feed if they’re not going to worry about animals as well?
Det å være vegetarianer i Bangladesh er som regel en smal sak. Det er bare å forsyne seg med ris, dhal og grønnsakscurry og unngå kylling, fisk og geit. Jeg er motstander av å drepe dyr for matens skyld, og det er en del av grunnen til at jeg har valgt å være vegetarianer. Det er som sagt ok å praktisere vegetarisme her, men de fleste bangladeshere stusser over at jeg ikke spiser kjøtt. Jeg får ofte en medlidende mine når jeg forteller det, og det er akkurat som om de håper at jeg skal forandre mening. Jeg har nå bodd på National i mer enn tre måneder. Allikevel må det ofte konstateres at, "ååh, ja, du er vegetarianer, ja.." av de som lager mat til oss. Det skal sies at jeg blir tatt godt vare på - jeg får masse forskjellige grønnsaker, men jeg har en følelse av at de syns jeg er litt merkelig. Kjøtt er jo noe man spiser fordi man har råd. Vegetarisme er sjelden et frivillig valg..
Dyra har en litt annen stilling i samfunnet i Bangladesh i forhold til hva jeg er vant med. De er definitivt et nivå under menneskene, etter hva jeg har observert så langt. Veldig få har kjæledyr - dyra blir ofte kun behandla som objekter man bruker til mat og andre ting. Jeg besøkte Dhaka Zoo her forleden, og sleit med samvittigheten for at jeg hadde betalt for å komme inn der. At jeg til og med hadde spist lunsj der inne. Noen av dyra hadde det aldeles ikke bra, og jeg kunne se en lengsel etter frihet i mange av apenes øyne. Strutsen (se bildet) hadde det tydelig ikke helt lett.. Den hadde plukka av seg masse fjær, og holdt på å plukke av seg flere mens vi så på. Dette er et tegn på stress og misnøye. Jeg så en svartbjørn med noe som så ut som eksem eller liknende på snuta si, og jeg så mange dyr med altfor små bur og ingenting å fordrive tida med annet enn å stirre ut i lufta. Hva slags liv er det? Den lille apen som er på tre av bildene var tydelig sulten - den tok opp et melonskall som var ferdigspist, og prøvde å skrape av de siste restene med tennene. Det tok imidlertid ikke mange sekundene før den kasta skallet fra seg igjen. I nærheten av tiger- og løveburene hang det en tung eim av råttent kjøtt, og fra det ene løveburet kom noen øredøvende, frustrerte brøl.
Det feires Eid i Bangladesh i disse dager, nærmere bestemt Eid al-Adha, hvilket betyr dyreofring. De siste par dagene har veiene krydd av muslimske menn med ei ku eller ei geit (gjerne flere geiter også) på slep. I dag, 9. desember, skal alle disse dyrene dø for Allah. De blir etter min mening drept på en veldig inhuman måte - halalmåten - der strupen skjæres over så dyret dør av blodtap. Det er helt surrealistisk at alle disse kuene og geitene må bøte med livet for festivalens skyld, og jeg finner virkelig ikke en måte å akseptere det på. Jeg respekterer islam som religion, men jeg får meg ikke til å akseptere ritualer som dette der uskyldige dyr må dø på grunn av religion. Jeg beklager. Og jeg gruer meg til å eventuelt måtte bevege meg ut i gatene, da folk gjør dette under alles påsyn. Blodet flyter i veikanten, rett og slett..
Jeg er over gjennomsnittlig glad i dyr. Jeg kan se et innslag på TV om mennesker som har det vondt eller blir drept, og jeg blir lei meg og trist, men det går fort over. Er det derimot et innslag om dyr - kanskje en hund som har drukna i en båtulykke, eller en søppelsekk med døde kattunger er funnet i en søppelcontainer - da blir jeg forferdelig lei meg, og går gjerne rundt og tenker på det lenge etterpå. Grunnen til at det gjør så mye større inntrykk på meg er fordi dyra våre har så utrolig stor tillit til oss, de stoler på at vi tar vare på dem. Og hva får de tilbake? Vi mennesker er i full gang med å ødelegge deres verden. Vi forurenser naturen, vi utrydder dyrearter, vi tvinger dem opp i et hjørne. Folk mishandler kjæledyra sine, de drar fra dem når de finner det for godt å tilbringe to uker på Kreta. Her i Bangladesh ser jeg så utrolig mange dyr som lider.. For det meste herreløse hunder som drikker kloakkvann og lever av det de finner på gata. Det er ingen som bryr seg om dem. Dyr er kjøtt, dyr er mat. Og ellers er de bare til bry for de fleste - har ikke Bangladesh mange nok munner å mette, kanskje, om de ikke skal begynne å bry seg om dyra også?
--
Written on the 9th of December 2008:
Being a vegetarian in Bangladesh is usually not a big obstacle. I just help myself with rice, dhal and vegetable curry, and avoid chicken, fish and mutton (goat). I don’t agree to kill animals for the sake of eating them, and this is also part of the reason for my choice. As I said, it’s ok to be a veggie, but a lot of Bangladeshis think that I am quite strange because I don’t eat meat. I often get a look of pity when I tell them, and I get the feeling that they are hoping for me to change my mind. I have lived here at National for more than three months now. Even so, the mashis and the chef that cook our food often have to state that, “oooh, right, you are a vegetarian..”, That being said, I feel very well taken care of – I get loads of different vegetables. The most probable reason behind their pitiful facial expressions is that meat is something you eat because you can afford it. Vegetarianism is rarely a voluntary choice..
The animals have another position in the Bangladeshi society than what I am used to. They are definitely placed on a level below humans, from what I have seen so far. Very few people keep animals as pets – usually the animals are simply objects used for food and other things. I paid Dhaka Zoo a visit not so long ago, and I battled with my conscience for paying the entrance fee. That I even bought lunch there. Some of the animals had terrible conditions, and I could see a longing for freedom in their eyes as I looked at the monkeys in their cages. The ostrich (see photo) was obviously not happy.. It had plucked a whole lot of feathers from its own body, and was still doing it right in front of our eyes. This is a clear sign of being malcontent for birds. I saw a black bear that looked like it had some kind of rash on its nose, and I saw too many animals with little space to live in and not much else to do but to just sit and do nothing. What kind of a life is that? The small monkey you can see on three of the photos was obviously very hungry – it grabbed a melon (SKALL) that had no more food in it, and tried to scrape out the little that was still left with its teeth. It did not take long, though, before it threw it away again. Around the cages for the tigers and lions, a heavy smell of rotting meat made me feel nauseous, and from one of the lion cages one could hear loud, frustrated roars.
The Eid festival is going on in Bangladesh these days, Eid al-Adha to be correct, which means sacrificing of animals. The last couple of days the roads have been full of Muslim men walking home with a cow or a goat (or a couple of goats). Today, December 9th, all these animals will die for Allah. In my opinion, they are killed in a very inhumane way – the halal way – where the throat is cut in order for the animal to die of blood loss. I find it totally surrealistic that all these cows and goats must be slaughtered for the sake of the festival, and I just can’t seem to find a way to accept it. I respect Islam as a religion, but I just can’t make myself accept rituals that include killing innocent animals because of religion. I’m sorry. And I dread having to walk outside in the streets, since the slaughtering is done in public. Blood is literally flowing in the street..
I care more about animals than the average person. I can look at a TV program about people that are in pain or that are killed in some accident, and I feel sad, but it passes quickly. If the program is about animals, however – perhaps a dog that drowned in a boat accident, or a bunch of kittens in a plastic bag found dead in a garbage container – I get really sad and gloomy, and often spend a lot of time thinking about it afterwards. The reason why these things make such a big impression on me is because our animals trust us to treat them well and care for them. And what are they getting in return? We are well on our way to destroy their world. We are polluting nature, we are exterminating species, we are forcing them into a corner. People mistreat their pets; they leave them when they suddenly decide to spend two weeks in Greece. Here in Bangladesh I see so many suffering animals.. Mostly stray dogs that drink sewage water and eat whatever they can find in the street. Nobody cares one bit about them. Animals equal meat, animals are food. Other than that, they are just in the way for most people – like Bangladesh doesn’t have enough people to feed if they’re not going to worry about animals as well?
Det er spennende å høre hva du tenker om dyrs rettigheter og sånn.. men jeg må innrømme at jeg bryr meg mer om et menneske er dårlig behandlet og drept av et annet menneske, enn hvis et dyr blir slaktet.... Jeg er vel kanskje litt antroposofisk.. (er det det heter?)..
SvarSlettTror du forresten ville likt Arne Næss.. over og ut
Jeg er jo til en viss grad enig med deg da, selvom jeg ikke er vegetarianer.Men jeg liker bedre å spise økologisk da.
SvarSlettuansett så tenker jeg som så at vi i Norge har såpass høy velferd at vi kan rette blikket mot andre ting.Her i Palestina tror jeg de har nok å tenke på, derfor bryr de seg lite om dyrs rettigheter, om naturvern ikke minst, kosthold (at de ikke SKJØNNER hvorfor diabetes florerer syntes jeg er underlig),HIV osv...
Jeg tror kanskje det kan gjelde for bangladesh og...?
Huff, nå fikk jeg ganske vondt inni meg... Det er jo ikke det at jeg ikke VET at dyr lider, men jeg klarer liksom å fortrenge det så lenge jeg ikke blir minnet på det. Fælt å se bildene fra dyrehagen.
SvarSlettOg forøvrig er jeg hundre prosent enig med deg i alt du skriver...
Kristin: Lurer på om det finnes et tilsvarende ord for meg. Du får fortelle meg om Arne Næss når du er tilbake her i banglaland. ;P
SvarSlettBirgitte: Du har nok helt rett, og jeg mener det samme angående det du sier med at vi kan "ta oss råd til" å bry oss om dyrs rettigheter i Norge (og mange andre ting). Synes jo det er bra å spise økologisk også, jeg leiter alltid etter økologiske grønnsaker osv. når jeg er hjemme. Men jeg finner det vanskelig å rettferdiggjøre vanskjøtting av dyr uansett økonomisk tilstand. Hvorfor opprette en dyrehage om man ikke kan ta vare på dyra skikkelig og gi dem et verdig liv?
Ingeborg: Du minner meg om meg sjøl for et halvt år siden..
Jeg tror ikke nødvendigvis at det er en direkte sammenheng mellom velferd og empati som strekker litt lenger enn seg og sitt. Jeg tror derimot at empati for dyr til en viss grad er betinget av kunnskap, og dette er jo ofte avhengig av levestandard. Ellers er selvfølgelig kultur viktig, men det er da nok av kulturer der majoriteten er fattige og utdannelsesprosenten lav, men hvor man likevel ikke nedvurderer andre arter. Vi gjør jo også det i vårt samfunn. Vi pakker misbruket inn i fine merkelapper om økt dyrevelferd og økologi, men det endrer ikke det at vi likevel dreper 53 millioner i matproduksjonen hvert år her i Norge. Ikke akkurat noe som hører et sivilisert samfunn til. Egentlig mener jeg det vi gjør her i Norge er verre, for med våre muligheter til å tilegne oss kunnskap om de gjeldende artene burde vi vite bedre.
SvarSlett