Tåkelandskap og sjal.

Mennesker som bor under et tjukt lag av tåke, mennesker pakka inn i sjal med varme i blikket. Mennesker som samler seg i den lille byen sitt sentrum hver morgen i håp om å få noe arbeid, mennesker som bor i små slumområder langs jernbanelinja. Barn som leiker på skinnene. Ei dame travelt opptatt med å brodere på teppet sitt hver morgen når vi gikk den korte veien til generalsekretæren i Dinajpur KFUK for å spise frokost, andre mennesker fortsatt i dyp søvn etter nok ei natt sovende på bakken. Ingen pute, ingen madrass, kun jord eller betong.

Mikrofinansgrupper som samla alle stolene og benkene de kunne oppdrive så vi skulle få sitte, mens de sjøl satte seg på tynne tepper rett på bakken. Nysgjerrig stirrende øyne, latter. Stolte kvinner som ville vise oss husene sine.

Mangfoldige timer på et regiontog tilbake til Dhaka. Grønne jorder og bønder fyker forbi vinduet mitt, mennesker som stirrer på mitt utenlandske fjes hver gang vi stopper på en stasjon. Alt kan fåes kjøpt på veien, null problem – alle selgerne kommer inn i vognene med store kurver balanserende på hodet. En lunsj bestående av to kritthvite loffeskiver med en klatt giftigoransje syltetøy imellom.

(Jeg var på besøk i Dinajpur KFUK sammen med Mary, Bina og Kristin i januar.)

--

People living beneath a thick atmosphere of fog, people with shawls wrapped around their bodies and a warmth in their eyes. People gathering in the town center every morning hoping to get some work, people in small slums alongside the railway. Children playing on the tracks. A woman busy embroidering her blanket every morning when we were on our way to get some breakfast at the Dinajpur YWCA General Secretary's house, and other people still asleep after a night sleeping on the ground. No pillow, no mattress, just dirt or concrete.

Micro finance groups that gathered all their chairs and benches for us to sit on when we came to see them, while they sat down on some thin blankets on the ground. Peering eyes, laughter. Proud women wanting to show us their houses.

Numerous hours on a inter city train back to Dhaka. Green fields and farmers rushing by my window, people staring at my foreign face every time we stop. Everything can be bought along the way, no problem – all the people selling things enter the train with big baskets on their heads. A lunch of two pieces of snow white bread with a poisonous looking orange jam inbetween.

(I went for a visit to Dinajpur YWCA together with Mary, Bina and Kristin in January.)