Vinden, teen og balkongen.

Jeg var rastløs, og tankene simpelthen nekta å reflektere mer rundt mine åtte måneder som goCY Intern. Jeg kom på hva Shimoli, Khukis mamma, sa om at hun lot tevann og te stå på bordet, og gikk barbeint ut av enda et av mine midlertidige soverom. Jeg lagde "lal cha chinni com" (svart te med litt sukker). Den svale kveldsbrisen kom inn gjennom vinduene og lokka meg ut på den lille balkongen, men siden strømmen fortsatt ikke hadde gått følte jeg ikke for å bli stående. Jeg ville være usynlig.. Så dermed satte jeg meg ned på gulvet, og så opp på de digre kokosnøttpalmene som svaia i vinden mot den svarte nattehimmelen. Jeg kunne høre folk som gikk nede i gata og prata, og nå og da en sykkelklokke fra en rickshaw, men ingen kunne se meg. Rapporten limte seg fortsatt fast til bevisstheten. Jeg drakk teen min, og så slo det meg.. På denne tida neste lørdag kommer jeg til å sitte på flyet hjem. Vekk fra Bangladesh.

Jeg får konstante påminnelser om at oppholdet mitt nærmer seg slutten. Sluttrapporten, emailene fra koordinatoren vår om hva som skal skje når vi er tilbake i Norge, avskjedsfesten som blei holdt forrige torsdag.. Men hjernen min er ikke med på notene. Jeg snakker bangla hver dag, jeg har på meg salwar kameez hver dag, jeg spiser med handa hver dag, jeg drikker kokt vann eller flaskevann hver dag, jeg sover med myggnetting hver dag.

Da Khuki tok meg med ut i ettermiddag prøvde jeg å fotografere alt jeg så med øynene mine. De kjempesvære vannmelonene på markedet, jernbanen med alle menneskene gående på seg, dammene.. Hu sa ikke så mye da vi satt på rickshawen. Da vi kom fram til KFUK etter å ha besøkt noen folk åpna hu døra til balkongen og plasserte meg på en stol. Hu henta en til seg sjøl også, og der satt vi en god stund. Khuki er en av totalt seks jenter som skal reise til Norge (Buskerud) på utveksling i juni. Jeg prøvde å kalle henne 'didi' (storesøster), siden hu er eldre enn meg. Men det var det ikke snakk om.

Jeg drakk teen min sittende på gulvet, aleine på balkongen på Chandpur KFUK. Jeg følte for å være nærme lydene, vinden som kommer fra den store elva, menneskene på vei hjem. Men de er ikke de eneste som har et hjem her. I dag sa Khuki følgende til meg: "Du er ikke noen bideshi (utlending). Du er en bangladesher."

--

I felt restless, and my thoughts simply refused to reflect more about my eight months as a goCY Intern. I remembered what Shimoli , Khuki's mother, had said about the tea being left on the table, and walked barefoot out of another one of my temporary bedrooms. I made "lal cha chinni com" (black tea with a bit of sugar). The cool evening breeze coming from the window made me go out on the little balcony, but since the electricity had not yet gone I did not feel like standing up. I wanted to be invisible.. So I sat down on the floor, and looked up to see the humungous coconut palms sway towards the black night sky. I could hear people walking in the street talking, and the occasional bell from a rickshaw, but no one could see me. The report was still in the back of my head. I drank my tea, and it hit me.. By this time next Saturday I will be on a plane taking me home. Away from Bangladesh.

I am constantly reminded of the fact that my stay is coming to an end. The final report, the emails from our coordinator about what we will be doing once we are back in Norway, the farewell party we had last Thursday.. But my brain is not taking it in. I speak Bangla every day, I wear a salwar kameez every day, I eat with my hand every day, I drink bottled or boiled water every day, I sleep with a mosquito net every day.

As Khuki was taking me out this afternoon I tried to photograph everything with my eyes. The huge watermelons in the fruit market, the railway with all the people walking on it, the ponds.. She did not say much as we were on the rickshaw. When we came back to the YWCA after having visited some people, she opened the door to the balcony and placed me on a chair. She got herself one, too, and we sat there for a while. Khuki is one of the six girls going to Norway (Buskerud) on exchange this June. I wanted to call her 'didi' (big sister) as she is older than me, but she refused.

I drank my tea today sitting on the floor, alone in the balcony at the YWCA of Chandpur. I felt like being closer to the sounds, the wind coming from the big river, the people walking home. But they are not the only ones that have a home here. Today, Khuki said to me: "You are not a bideshi (a foreigner).You are a Bangladeshi."