Å komme seg fra A til B.

Når man befinner seg i Dhaka, med cirka 15 millioner andre mennesker å dele plassen med, er det å komme seg fra et sted til et annet noe som kan bli en interessant affære. Ikke bare interessant, men rett og slett et lite eventyr - hvis man er heldig med omstendighetene og komplikasjonene, såklart. For det første har man mange valgmuligheter når det gjelder kjøretøy. Man kan sette seg i en rickshaw og slite ut en stakkars rickshaw-wallah for en billig penge, eller stue seg sammen i en middels bråkete og litt dyrere CNG. For de vågale er det mulig å kjøre blikkboks, eller buss som det vel egentlig heter, der man bokstavelig talt sitter som sild i .. blikkboks. Luksusen er å sitte i en bil, gjerne med air condition, mens man tuter og råkjører seg vei gjennom trafikkmylderet.

Med 400.000 rickshawer syklende rundt i byen til enhver tid burde det ikke være vanskelig å finne en ledig en - ofte stimler de sammen i grupper på 10-15 hvis de ser nordmenn som oss på utkikk etter transport. Da er det bare å utnytte situasjonen, og sette dem opp mot hverandre for å få den beste prisen. Dette er noe som gjør det å reise litt mer interessant, og prisen er variabel - alt etter hudfarge og dagsform, egentlig. Med hudfarge mener jeg egentlig bare forskjellen på bengaler/utlending. Det er ganske svart/hvitt, og man skal virkelig prute hardt for å greie å få lokal takst hos en rickshaw-wallah som med sine egne to øyne ser at du er fra langtvekkistan og knapt kan nok bangla til å forklare hvor du skal hen..

Jeg har, på mine sparsomme to uker og tre dager, opplevd et par festlige episoder når det gjelder offentlig transport i Dhaka (pluss noen mindre festlige), og en av dem skjedde her om dagen da Kristin, Carin og jeg bare hadde tenkt å ta oss en kaffe før middag på Coffee World. (Jeg tror ikke jeg har nevnt det før, så da gjør jeg det nå: de to nye norskingene er CFCere/soletter og heter Carin og Anette. De blir her i tre måneder. De har kule ballongbukser og er veldig søte og positive jenter. Sånn.) Vi durte i vei og fikk oss en rickshaw, blei enig om pris på forhånd som de kloke utlendingene er, og humpa av gårde. Det hadde nettopp regna masse, og dermed var veiene våte og gjørmete når vi kom litt utafor "allfarvei", i tillegg til at veien var veldig ujevn. Tre norske jenter er en større last enn tre bengalske jenter, da bengalere generelt sett er mindre og tynnere enn oss, så jeg tipper han som sykla oss sleit ganske bra.

Da vi hadde sitti en god stund og spent alle tenkelige og utenkelige muskler for å ikke dette av begynte vi, litt sånn uskyldig, og spøke med at "tenk om det er helt feil vei?". Jeg og Kristin, som hadde vært på Coffee World i Dhanmondi før, kunne ikke helt kjenne oss igjen, og det var merkelig mørkt og "stille". Etter hvert fikk vi imidlertid rett i våre bange anelser.. Rickshaw-wallahen hadde misforstått, og vi var ganske langt unna der vi egentlig skulle vært. Flaks at man har en reddende engel (også kalt en bengalsk venn ved navn Emon) som man kan ringe. Han fikk prate med den uheldige sjåføren vår, og en litt lattermild tur seinere kom vi til riktig sted. Da hadde vi blitt sykla rundt på i 40 minutter. Vi gav rikshaw-wallahen litt ekstra betaling - hele 50 taka fikk han, noe som tilsvarer.. Tja. 5 kroner. Vi kan vel konkludere med at det er lurt å vite hvor man er hen i verden, og det er også lurt å stole litt mer på den stedssansen man ikke trodde at man hadde.

--

When one is in Dhaka, with around 15 million other people to share the space with, going from one place to another can get quite interesting. Not only interesting, but maybe even a little adventure - if one is lucky enough concerning the circumstances and complications, that is. Firstly, there are several possibilities when one is to choose the veichle. One might take a rickshaw and exhaust the poor rickshaw wallah at a cheap price, or jam together in the slightly noisy and more expensive CNG. For the brave ones it is also a possibility to og by metal can, also known as 'bus', where you literaly feel like a sardine in a .. metal can. To go by car is probably more comfortable, preferably one with AC, while one is hooting and driving like a maniac through the chaotic streets.

With 400.000 rickshaws zooming around the city at all times it should not be a problem to find one that is free - usually, when they see Norwegians like us on the lookout for transport, they gather round us in large numbers. The thing to do then is simply to take advantage of the situation, and make them compete in order to get the best price. This is something that in my opinion makes the travelling a bit more interesting, and the price varies a lot - depending on skin colour and personal feelings. By skin colour I mean the difference between a Bangladeshi and a foreigner. It's pretty black and white, and one should be good at bargaining in order to get the price that locals pay from a rickshaw wallah that obviously recognises you to be from a far away place and not being able to speak their language.

During my two weeks and three days here, I have experienced some funny episodes concerning public transport in Dhaka (in addition to some less funny ones), and one of them occurred the other day when Kristin, Carin and I simply were going to get some coffee before dinner at Coffee World. (I don't think I have mentioned this before, so I suppose I'll just do it now: the two new Norwegians are CFCs and are called Carin and Anette. They will stay for three months. They wear "baloon pants" and are very sweet and positive girls. There.) We went for a rickshaw, decided on the price on beforehand like the wise foreigners that we are, and went. It had just been raining, and thus the roads were wet an muddy when we came a bit outside the main streets. Moreover, the road was quite uneven. Three Norwegian girls is a heavier load than three Bengali girls, because Bangladeshis in general are smaller/shorter and thinner than us, so I bet he was struggling.

When we had been going for a while and used all the thinkable and unthinkable muscles we had to keep from falling off, we started - very innocently - to joke with things like "what if this is the completely wrong direction?". Kristin and I, that had been to Coffee World in Dhanmondi before, couldn't quite recognise the area, and it was strangely dark and "quiet". After some time, our concerns proved to be correct.. The rickshaw wallah had misunderstood, and we were at a good distance from Coffee World. Lucily we had a saving angel (aka a Bengali friend named Emon) that one can call. He got to talk with our unlucky driver, and after some laughs and more cycling, we made it to the right place. He had then been driving us for 40 minutes. We gave our rickshaw wallah some extra takas for the trouble - the impressive amount of 50 taka - which is about.. 5 kroner. I guess it is safe to conclude with the fact that it is a good idea to know where you are in the world, and also to trust more in the sense of direction you thought you did not have.