closed!

Denne bloggen kommer ikke til å oppdateres mer - se på den som et vindu inn i året jeg var goCY intern i Bangladesh. Her ligger det mange fine minner som jeg vil ta vare på, og jeg er fortsatt veldig banglafrelst. (13.11.10)

--

This blog wil not have any more entries - you may look at it as a window to the year I was a goCY intern in Bangladesh. There are a lot of dear memories in here that I want to keep, and I am still very into Bangladesh. (13.11.10)

26.01.2009

Bhalo bangla bolte paren!

Jeg tror aldri jeg har vært borti et folk, eller et land, som er så stolt av språket sitt som folk fra Bangladesh. Dette språket er fundamentalt forskjellig fra mitt eget, da det bygger på noe helt annet enn indoeuropeisk eller latin - nemlig sanskrit. Skriftspråket, som skrives "hengende fra linja" istedenfor oppå, og som ofte stokker om på vokaler og konsonanter så de ikke kommer i den rekkefølgen man uttaler dem, har jeg ikke orka å lære meg så mye av, men i høst gikk jeg på språkkurs for å lære å snakke. Vi terpa lydskrift og vokalendringer i verbbøying, og vi lærte hvordan vi skulle snakke forskjellig til små barn og til voksne. Vi i Norge har stort sett slutta å bruke de høflige formene "De", "Dem" og "Deres". Det er imidlertid en kunst å bruke høflige og ikke-høflige tiltalemåter riktig på bangla, for det hender ofte at de på kontoret kan finne på å bruke den ikke-høflige tiltalemåten til hverandre. Og når jeg, som som oftest er yngre enn de fleste CNG-sjåførene blir adressert med høflig verbending, er det fordi det ikke bare har med alder å gjøre, men også om man kjenner personen eller ikke. Skal ikke være lett, nei. Kultur og språk henger nøye sammen, noe som bevises av denne måten å bruke forskjellige former av samme ord til voksne, barn, venner og ukjente.

Ofte når jeg prøver ut min halvsnublende bangla på folk jeg aldri har møtt før, for eksempel en CNG-sjåfør eller en mann som selger frukt i en liten butikk, får jeg nesten garantert masse skryt for at jeg er så flink til å snakke. Denne rosen er somregel basert på at jeg klarer å si strofer som "Bananite jaben?" ("kjører du til Banani?"), "egaro number road" ("vei nummer 11"), "na, aro lagbe na" ("nei, jeg trenger ikke mer") osv. Og det er jo ganske tøft. Da sprekker ansiktene deres opp i brede smil, og de sier "ki bhalo bangla bolte paren!" ("så bra bangla du snakker!"). Standarden for hvor mye mannen i gata forventer at en utlending, en såkalt "bideshi" på bangla, kan si på deres eget språk er rimelig lav.

Jeg har mange ganger spurt meg sjøl hvor denne sterke språkpatriotismen kommer fra. For å finne svaret på det er jeg av den oppfatning at vi må skru tida tilbake til før 1971, før frigjøringa fra daværende Vest-Pakistan. Bangladesh har nemlig ikke eksistert som selvstendig nasjon i mer enn noen tiår. Da Bangladesh var en del av den islamske staten Pakistan og het Øst-Pakistan, etter delinga av India, vokste det etter hvert fram en gryende motstand mot at Vest-Pakistan blant annet krevde at folket som bodde i Øst-Pakistan skulle begynne å lære urdu på skolen istedenfor bangla. Det hele endte opp i en blodig borgerkrig mellom Øst og Vest. Øst-Pakistan vant under ledelsen av "Bangabandhu" Sheikh Mujibur Rahman som med denne talen (som han holdt helt uten manus) greide å motivere bengalerne til å ta opp kampen for selvstendighet, og med god hjelp fra India som kom til unsetning helt mot slutten av krigen. "Bangabandhu", som betyr noe sånt som "venn av Bangladesh", blei til slutt myrda av folk fra sin egen hær, og blir i dag omtalt av alle som "Father of Nation". Huset hans her i Dhaka har blitt omgjort til museum. Der har jeg med egne øyne sett blodflekkene på gulvet, og kulehullet i veggen som drepte mannen alle bengalere kan navnet på.

Jeg har også mange ganger spurt meg sjøl hvorfor jeg aldri har lært noe om denne krigen på skolen. Jeg kan ikke huske at vi fokuserte så mye på delinga av India heller. Det er mye spennende verdenshistorie som blir forbigått på bekostning av endeløs terping på 1. og 2. verdenskrig.. Uansett, jeg kjenner jeg nesten blir litt stolt over å kunne litt av dette språket som så mange har dødd for å beholde. 21. februar er en viktig dato for de fleste bangladeshere - denne dagen har blitt utropt av UNESCO som internasjonal morsmåldag etter at mange unge studenter blei språkmartyrer samme dag i 1952. Det eneste de krevde var at bangla skulle bli anerkjent som nasjonalspråk i Øst-Pakistan.

--

I don't think I've ever seen a people, or a country, that is as proud of its language as the people from Bangladesh. This language is fundamentally different from my own, since it developed from something else than Indo-European or Latin - namely Sanskrit. The written language, which they write "hanging from the line" instead of on it, and that often mix up vowels and consonants in such a way that they come in a different order than they are pronounced, I have yet to learn. However, last autumn I did a language course so that I could learn how to speak. We memorised phonetics and vowel changes in verb conjugation, and we were taught how to speak differently to children and adults. In Norway we have more or less stopped using the polite pronouns. In Bangla, however, I'd say it is an art to use polite and non-polite ways of adressing people the right way, because I often see that the people in the office use the non-polite forms between each other. And when I, that for the most part are junior to most CNG drivers, am adressed with a polite verb-ending, that simply happen because it is also about whether you know the person or not. Language is not supposed to be easy.. Culture and language are like brother and sister, which in this case is proven by the fact that one should differentiate between how one adresses adults, children, friends and strangers.

Normally when I try out my stumbling Bangla on people I've never met before, for example a CNG driver or a man selling fruit in a small shop, I am almost guaranteed to get praise for my ability to speak some Bangla. This praise is usually based on the ability I have to say some simple phrases, like "Bananite jaben?" ("will you go to Banani?"), "egaro number road" (Road number eleven"), "na, aro lagbe na" (no, I don't need anything else") and so on. And that is pretty cool. Their faces turn into big smiles, and they say "ki bhalo bangla bolte paren!" ("how well you speak Bangla!"). The standard of how much your average man expects a foreigner, a so-called "bideshi" in Bangla, to know of their language is relatively low.

I have often asked myself the question of where this strong language patriotism comes from. To find the answer I believe that we have to turn back the time to before 1971, before the liberation from what was then called West-Pakistan. You see, Bangladesh has not existed as an independent nation for more than a couple of decades. When Bangladesh was a part of the islamic state of Pakistan and was called East-Pakistan, after the dividing of India, a powerful resistance towards the dominating regime of West-Pakistan emerged. West-Pakistan demanded that people in East-Pakistan should learn Urdu in school instead of Bangla. This led to a bloody civil war between East and West. East-Pakistan won, under the leadership of "Bangabandhu" Sheikh Mujibur Rahman who with this speech (that he held without a manuscript) managed to encourage and motivate Bengalis to fight for independence, and with the help of India that came to their rescue towards the end of the war. "Bangabandhu", which means something like "friend of Bangladesh", was murdered by people from his own army, and is today spoken of as "Father of Nation". His house here in Dhaka has been turned into a museum. There I have seen the blood stains on the floor with my own eyes, and the bullet holw in the wall that killed this man that all Bangladeshis know the name of.

I have also numerous times asked myself why I never heard anything about this war in school. I can't remember that there was much focus on the partition of India either. There is a lot of intriguing world history that is omitted from the syllabus in favour of the first and second World War.. Anyway, I almost feel a bit proud myself to know how to speak a little of this language that so many died to keep. The 21st of February is an important day for most Bangladeshis - this day has been named "World Mother Tongue Day" by UNESCO after the incident in 1952 on the same date where a lot of students died as language martyres. All they demanded was that Bangla would be recognised as a national language in East-Pakistan.

3 kommentarer:

  1. Så spennende!

    SvarSlett
  2. Jonas: Ja, det er egentlig det. Bra det er flere enn meg som syns det ;p

    SvarSlett
  3. Du må jo skjønne at den norske skolen ikke bryr seg et pøkk om hva som foregår utenfor Europa og USA. ;p

    Vi hadde bittelitt om dette i historie i fjor.. Det var et svært kapittel som het noe ála "Resten av verden etter andre verdenskrig," og hver krig/konflikt/revolusjon i Asia, Sør-Amerika og Afrika hadde sitt eget delkapittel på 4-5 sider. Jeg skulle gjerne sett at vi lærte litt mer om disse tingene, selv om jeg synes både 2. verdenskrig og den kalde krigen er veldig spennende..

    :)

    SvarSlett

Skriv av hjertens lyst.

love animals.